California dreaming

På forhånd kan man komme i skade for å bestemme seg for å mislike ting, ut fra signalene man får. Det kan være det at man allerede vet at disse 80-tallspastisjene er ironiske på samme måte som 50-tallspastisjene var det på 80-tallet – noe som øyeblikkelig skaper en eksistensiell kvalme og får en til å se på klokken og lure på når det tar slutt. Det kan og være det overdrevent amerikanske anslaget, niks innhold bak de fadede pastellfargene, all oppsamlet Andy Warhol-visdom og -vittighet, resirkulert 30 år etter hans død og presentert på ny. Eller nødvendigheten av å ha et eget tv-show for i det hele tatt å virkelig være til. Eller det kan være den insisterende brandingen; kunstnerens profil er til stede overalt; på plakaten, i annonser, på trikken og T-banen, på forsiden av katalogen og selvsagt overalt i utstillingen. Tilstedeværelsen i det offentlige rom har gjort at man på en måte hater denne fyren lenge før man vet noe som helst. Så det er jo bare så altfor typisk at jeg ender opp med å virkelig like ham. På tross av at utstillingen langt på vei bekrefter nær sagt alt jeg har på følelsen; ironien er flat på kanten til meningsløs, hans tv-show gidder jeg ikke engang se, og alle kuratoriske grep og kunstneriske intervensjoner er nettopp det; grep og intervensjoner. Enten det er å hamre ut kopier av Oscarstatuetten i blasse farger eller lene en enorm detalj fra sine solbriller mot veggen (det ene glasset, gult selvfølgelig), ender nær sagt alt opp i den samme postkortbaserte drømmen om Hollywood cirka 1985. Eller hvordan en samtidskunstner oppfører seg i en amerikansk film, cirka 9 1/2 weeks – og Alex Israel fremstår ikke så mye som en forglemmelig personlighet, heller som en uten personlighet i det hele tatt. Han arbeider både med og i en drøm. Det eneste stedet i utstillingen det begynner dirre litt, er et samarbeidsprosjekt med Brett Easton Ellis, mest kjent for å ha skrevet American Psycho, og ellers drive med det diametralt motsatte; Los Angeles som et nådeløst mareritt. Kombinasjonen, Israels glatte maleri og Ellis skjebnesvangre tekster, er lumskt hardkokte saker i en utstilling som ellers minner mest om en diger softis med masse tutti frutti-strøssel. Men jeg liker det altså, fordi det er så døvt, og fordi jeg burde mislike det nettopp derfor, og fordi denne bevisst mediokre strategien er så teit at den blir morsom, og siden nettopp det er meningen, burde jeg ikke falle for det. Men nettopp derfor. Osv.