Omtale : Fra Sør-Korea til Buskerud

Byungchan Lee. Urban Creature (2014). Foto: Lars-Andreas A. Kristiansen

Selv om asiatiske stjerneskudd som Yayoi Kusama og Ai Weiwei har begynt å fungere som trekkplastre her til lands, kan ikke Vestfossen Kunstlaboratorium akkurat bli beskyldt for publikumsfrieri med sin hovedutstilling for sommersesongen, Please Return to Busan Port. Eller kanskje det bare er jeg som ikke henger helt med.

Det har jo blitt sagt i årevis at det er i Asia det skjer på kunstfronten. Likevel fortsetter vi (eller var det jeg?) i vår egen tralt, med den vestlige kunsthistorien som sutteklut. Jeg gikk i hvert fall inn i den gamle cellulosefabrikken med en forventning om at avstanden mellom meg og Sør-Korea var for stor til at det kunne oppstå noen verdifull forbindelse i møte med verkene. Sjelden har jeg følt meg så dum i møte med min egen trangsynthet. Denne utstillingen består av kunstnere som alle har vokst opp i etterkrigstiden, i et land som har gjennomgått en ekstremt rask økonomisk vekst med tilhørende sosiopolitiske endringer. Til felles har alle at de har reist hjemmefra for å delta på den internasjonale kunstscenen, for deretter å vende hjem igjen. I hvert fall tematisk. Blikket er rettet mot opphavet, mot den kollektive identiteten, mot hvem de var og hva de har blitt. Hyperrealistiske skulpturer og malerier, video/performance, konseptuelle installasjoner og dokumentariske fotoprosjekt. Dette er så rikt, så nytt, men likevel på et språk vi forstår: global samtidskunst.

Please Return to Busan Port inneholder alt: Samfunnskritikk, personlige erfaringer, bisarr poesi, estetisk nytelse og sentimentale refleksjoner, alt vevd sammen til ett. Du trenger ikke lese en bok om Sør-Korea, det holder å se denne utstillingen. Tittelverket av Kim Ayoung viser bilder av nasjonale historiske hendelser tilbake i tid fra OL i Seoul (1988), til en gammel slager alle koreanere visstnok kan synge til; Please Return to Busan Port, som også har gitt navn til utstillingen. Andre høydepunkt er Lee Hyungkoos humoristiske videoverk Measure, der kunstneren har på seg en slags hestedrakt og spankulerer rundt i et rom etter stram koreografi. Flere verk av kvinnelige kunstnere innen feministisk diskurs som Oh Hein-kuhns konfronterende portretter av såkalte «Ajummaer», som visstnok betyr «kvinner midt i livet», usynelige kvinner. Ji Yeo utforsker den svært utbredte bruken av plastisk kirurgi hos unge kvinner. Verkene er kjølige og objektive fotografier av klinikkenes interiør og intime portretter av kvinner post-operativt, i deres mest sårbare fase, midt mellom den de var og den de ønsker å bli. Fotorealistiske skulpturer av Choi Xooang, figurativt maleri av Parada-Kim Helena og særs potente ekspressive malerier av multikunstneren Bek Hyunjin, det er så mange briljante verk her!

Vestfossen Kunstlaboratorium har hentet inn de eksterne kuratorene Jari Lager og Sunhee Choi til dette prosjektet, og det har utvilsomt vært et smart trekk. De har laget en utstilling med et klart mål, der hvert eneste verk fungerer som en viktig brikke i årets beste utstilling. (Ja da, jeg har sagt det før, men nå mener jeg det.) Dette må være samtidskunst på sitt beste, slår det meg på vei ut. Dessuten er det noe med å sitte i bilen på vei hjem fra Buskerud med en følelse av at alt som skjer innenfor Ring 3, plutselig fremstår helt merkelig provinsielt.