Taust nærvær

Det største komplimentet for billedhugger Håkon Anton Fagerås er når folk ubevisst etterligner positurene og mimikken til skulpturene. Det er et tegn på at kunsten hans har vekket empati.

«Jeg er temmelig sliten og stresset om dagen, jeg tror jeg jobber dobbelt så mye som jeg egentlig har kapasitet til», meddeler Fagerås over telefon fra Italia. Han er i Pietrasanta, en liten by på kysten nord i Toscana, hvor det har vært marmorbrudd og steinhoggervirksomhet siden antikken. Nå gjør han skulpturer klare for fotografering til en katalog i verkstedet til vennen Marco Giannoni, og legger siste finpuss før sommeren. Da er han er aktuell med separatutstilling på Vigeland-museet, som skal videre til Nordnorsk Kunstmuseum til høsten, og gruppeutstilling på Blaafarveværket.

– Jeg reiste til Pietrasanta første gang for 17 år siden på eget initiativ da jeg studerte på akademiet. Stedet har lange tradisjoner og et stort fagmiljø, så kunstnere kommer hit fra hele verden for å lære og å jobbe. Her finnes alt en kan trenge som billedhugger.

Selv om han så vidt har rundet førti, regnes Fagerås som en av Norges fremste skulptører, med mange utsmykningsoppdrag på merittlisten. Billedspråket er klassisk figurativt, og de fleste verkene er utført i marmor. Begge deler må sies å være ganske uvanlig innenfor samtidsskulpturen. Fagerås legger heller ikke skjul på at arbeidet kan være en ganske ensom affære her i landet, og selv med samlende krefter som Norsk Billedhoggerforening eksisterer ikke det helt store kollegiet. Jeg er nysgjerrig på hva som drev den unge mannen fra Bø i Telemark i denne retningen.

-Vil du fortelle meg om hvordan du ble billedhugger, Fagerås?

– I oppveksten skjønte jeg tidlig at kameratene mine ikke la merke til skulpturene og kunsten i omgivelsene slik som jeg gjorde. Men det var ikke før jeg skolelei tok et pauseår fra allmennfag og begynte på grunnkurs tegning ved Lunde videregående skole at ambisjonene kom. Planen var et hvileår, men tegningen ble en besettelse. Det hadde aldri vært særlig mye snakk om kunst hjemme, men foreldrene mine syntes utrolig nok at det var en god idè da jeg valgte kunsten.

– Nærmest ved en tilfeldighet ble jeg elev av kunstmaler Jan V. Sæther i 1995. På vei til førstegangstjeneste besøkte jeg en kamerat som gikk i lære hos ham, og det endte med at jeg droppet militæret etter en uke og begynte å male hos Sæther jeg og. Det fristet mer enn å springe rundt i skogen i kamuflasjeklær. Sæther hadde atelier ved siden av billedhugger Oddmund Raudberget, og det var han som hjalp meg i gang med de første skulpturene. Etter ett år i malerklassen på SHKS begynte jeg på skulpturlinjen på Kunstakademiet. Marmor begynte jeg med fordi jeg som maler var opptatt av lyset, og marmorskulpturer har et helt særegent lys. Og så var jeg nok tiltrukket av det romantiske ved å hogge i stein.

I løpet av årene som har gått siden studietiden har Fagerås hatt flere store oppdrag. Et av dem han trekker frem, er Amundsen-monumentet som ble avduket foran polarmuseet Fram på Bygdøy i 2011, utformet i bronse og granitt.

– La oss snakke litt mer om materialer. Du har jo skilt deg ut blant norske billedhuggere ved å jobbe med marmor?

– Jeg modellerer alltid figuren først i leire, uansett om den etterpå skal hugges i marmor eller støpes i bronse. Det var leiren som forførte meg til å begynne med skulptur i utgangspunktet, men etter hvert ble marmor lidenskapen, og det å modellere føltes mer som en nødvendighet. Men med Amundsen-monumentet gjenoppdaget jeg gleden ved leire, den har en frihet som marmoren ikke har. Nå bruker jeg like gjerne tiden på den som på stein. På Vigeland-museet skal jeg også vise to skulpturer i støpejern som jeg har laget i Italia. Det er et eksperiment, og det blir spennende å se om de blir en fin kontrast til marmoren. Støpejern har en grov overflate, og en intens, nesten fløyelsaktig rustfarge.

-Jeg må jo si at du er en utrolig dyktig håndverker.

– Godt håndverk er ingen forutsetning for å lykkes som kunstner i dag, men for meg er det helt avgjørende. Det gjør meg i stand til å si akkurat det jeg vil si, slik jeg vil si det. Uten de tekniske ferdighetene ville jeg vært mer prisgitt tilfeldigheter, uten full kontroll. Å beherske håndverket gir meg muligheten til å skape de små uttrykksmessige nyansene som kan endre opplevelsen av skulpturen totalt.

– Håndverket har også gitt meg en kontinuitet i det jeg driver med. Jeg har en sterk forestilling om hva som fungerer og ikke, selvsagt etter min egen helt subjektive oppfatning, og det driver meg fremover. I løpet av arbeidsprosessen beveger jeg meg gradvis nærmere slik jeg ønsker resultatet skal være, det kan føles som å lete etter noe. Derfor må jeg og gjøre alt arbeidet selv. Det tar lang tid å mestre steinhuggerfaget, og det krever tålmodighet å hugge en skulptur, så her i Pietrasanta ser jeg at det som regel er håndverkere som hugger skulpturene for kunstnerne, men for meg ville det vært meningsløst.

En av de nye skulpturene til Fagerås forestiller en gammel mann med bustete hår som drar på en pute, kun iført underbukse. Kunstneren selv beskriver verket som både litt humoristisk og litt alvorlig. Selv om den noe barnslige posituren trekker smilebåndene oppover hos betrakteren, representerer verket også skjørhet og mangel på beskyttelse.

– Jeg blir stadig mer opptatt av det vanlige. Det er viktig for meg å fange særtrekkene og å gi figurene et naturlig, troverdig kroppsspråk. Gjerne på en måte som viser litt av modellens personlighet. Om betrakteren føler at det er noen som ser akkurat slik ut, får skulpturen et helt annet nærvær.

Det er kanskje nettopp hva han kommuniserer som gjør at skulpturene til Fagerås føles så relevante i samtiden. De kunne ikke vært laget for noen hundre år siden. Myter og høyverdige skikkelser som har vært populære motiver for skulptur gjennom kunsthistorien, er uinteressant. Han har valgt en annen motivkrets, som føles nærmere hans eget liv. Idealisert skjønnhet er heller ikke et mål.

-Det normale er mer interessant for meg enn det idealiserte, eller det ekstreme for den saks skyld. Jeg er ikke redd for å være kjedelig. Å ta utgangspunkt i en liten observasjon kan være tilstrekkelig. Jeg ønsker å fortelle små historier, den lille poesien kan være stor nok. Skulptur er i seg selv noe ganske begrenset, det er bare én overflate i ett materiale. Med en enkelt figur kan det føles som det ikke er så mye man kan kommunisere, derfor er jeg desto mer opptatt av hvordan det lille jeg sier blir sagt.

Han bruker også gjerne mennesker han kjenner som modeller, for da er det lettere å være var på deres særegne kroppsspråk.

– For meg er det viktig at figurene ikke fremstår stereotype. Det er det individuelle som gjør det interessant, og da må jeg være oppmerksom på modellens særpreg. Hvis jeg jobber med en modell jeg ikke kjenner, er dette vanskeligere, da gjør jeg oftere store endringer underveis, og prosessen tar lengre tid.

Utstillingene Fagerås er aktuell med denne sommeren, plasserer skulpturene hans i to ganske forskjellige kontekster. I separatutstillingen på Vigeland-museet vil han nødvendigvis bli sammenlignet med Norges mest kjente billedhugger, og i kollektivutstillingen på Blaafarveværket, kalt Møter med Kai Fjell, sees han sammen med samtidsmalere som Vibeke Slyngstad, Lars Elling, Inger Sitter og Svein Bolling.

-Gjør du deg noen tanker rundt disse to utstillingene og hvordan kunsten din vil bli betraktet?

– Utstillinger som den på Blaafarveværket er faktisk min foretrukne kontekst: å stille ut sammen med kunstnere som holder på med helt andre uttrykk. Da kommer skulpturene mine best frem. Når det gjelder utstillingen på Vigeland-museet, vet jeg at verkene våre kommer til å bli sammenlignet, men bortsett fra i et par av arbeidene har jeg ikke latt det påvirke arbeidet så mye. Forhåpentligvis fremstår det likevel som en interessant dialog. Jeg har sans for kunsten til Vigeland, og selv om parken er flott, så foretrekker jeg portrettene og særlig noen av de mindre arbeidene hans som er utstilt på museet.

-Tipper det blir en lettelse når alt er klart før denne sommeren. Har du andre prosjekter på gang også?

-Jeg kommer nok til å være litt i koma etter alt dette, så planen er å gjøre så lite som overhodet mulig i en måned etter åpningen. Men etter det venter oppdragene. Først skal jeg lage en polfarer som skal til Hammerfest, så en skulptur som skal stå foran det nye sykehuset i Kirkenes. Blir det for mange oppdrag, kjenner jeg noen ganger at det tærer litt på lidenskapen, så det er viktig å velge. Men polfarere har nærmest blitt en spesialitet, så den kunne jeg ikke si nei til. Og skulpturen som skal til Kirkenes, kommer til å bli noe utenom det vanlige for meg, så den gleder jeg meg til!