Family.

Family 2.

Gjennom taktileoppfatningen av kjente former leker Elin Hedberg med objekter skapt for å vekke alle sanser, Og aller helst skal de irritere øyet litt.

Elin Hedberg
(f. 1988)

– Master i kunst og håndverk fra Kunsthøgskolen i Oslo, 2013–2015.

– Har tidligere stilt ut i Kunstnerforbundet og på Kunstindustrimuseet, aktuell med utstilling på Kraft i Bergen frem til 8. mai 2016.

– elinhedberg.se

På avstand ser Elin Hedbergs arbeider ut som grasiøse vaser og små skrin, med taktile overflater i støpejern, kobber og tre som roper etter å bli berørt. Men så snart man kommer tett på, endrer objektene karakter. Det som på avstand likner en bruksgjenstand, er et kunstobjekt, en skulptur.

– Jeg har tatt utgangspunkt i objekter vi kjenner igjen, urner og vaser. I prosessen med materialet begynner jeg med åpne former, men så stenger jeg igjen. Jeg gjør dem massive, og da har de ikke lenger en funksjon. De blir til noe annet.

Hedberg jobber mye med form, forteller hun, myke former som i møte med tilskueren gir en kroppslig assosiasjon som igjen skaper nærhet, noe hun er opptatt av.

– Objektene blir som små figurer, de får en personlighet. Jeg tror det er viktig for betrakteren. Samtidig jobber jeg mye med å få en tvist på objektene for at det skal være noe mer å oppleve, de er litt skjeve, luter litt i ulike retninger. De skal ikke være som vasen i butikken, som er perfekt rund. Det skal være noe der som er litt irriterende for øyet.

Hun er likevel opptatt av å understreke at hun ikke lager arbeider for synet alene. I møte med verkene hennes skal man kunne ta i bruk alle sanser.

– Jeg jobber med objektene i installasjoner. Hvordan jeg stiller ut objektene er like viktig som hvordan de ser ut. Jeg vil at man skal ta på objektene, ta inn rommet med alle sansene. Fokuset er ikke på det selvstendige objektet, mer på gruppen, med betrakteren som en del av helheten.

Hedberg startet som smykkedesigner, men beveget seg gradvis over mot kunst og kunsthåndverk etter hvert som hun flyttet fra hjembyen Stockholm til Oslo, hvor hun nylig avsluttet en master på kunsthøgskolen. Masterprosjektet Omstilling (2015) ble vist i Kunstnerforbundet i fjor og ble belønnet med Norske Kunsthåndverkere studentpris. I utstillingen Kunsthåndverk 2015 på Kunstindustrimuseet samme år var hun representert med serien Som om jeg var noe annet (2015) i støpt jern, og i skrivende stund ferdigstiller hun et verk som skal bli med Galleri Format når de drar til New York og designmessen Collective for å vise frem det beste Norge har å by på. Hun lager fortsatt smykker, men vegrer seg for å kalle det smykkekunst.

– Det er så ulike teknikker. Under arbeidet med smykkene tenker jeg ikke så mye, men mens jeg lager kunst, tenker jeg mye på hva jeg vi si og nå ut med.

Sen blev jag något annat 3.

Omställning.

Hedberg har alltid likt å jobbe med hendene, og brukte store deler av barndommen på perling og knytting av armbånd, «alt som var smått eller pysligt». Men det var et besøk til metallverkstedet på Nyckelviksskolan utenfor Stockholm som ble utslagsgivende for karrierevalget.

– Jeg kjente at her må jeg gå. Det var alle verktøyene, hele rommet. Jeg er jo en verktøynerd, gliser hun.

Slik ble det, og i dag hamrer, lodder og støper Hedberg i sand for å forme metallet, materialet hun benytter seg mest av. Det er langsomme prosesser, og materialets oppførsel er med på å avgjøre hvilket uttrykk hvert objekt får.

– For meg kommer formene når jeg jobber. Jeg kan gjøre raske skisser i forkant, men så fort jeg begynner med materialet, legger jeg vekk skissene og jobber fritt. Materialet gjør så mye med formen.

I tillegg til å jobbe med metall har Hedberg også begynt å eksperimentere med tre, og hun har lagd flere urneformede skulpturer dekket med kutt og små platåer skåret ut med øks og kniv.

– Jeg kom til et punkt hvor jeg kjente at jeg ble litt låst av å bare jobbe med metall, jeg lagde mye det samme. For å teste noe annet begynte jeg å jobbe i tre, det er annerledes og befriende. Med objektene i kobber hamrer jeg en plate for å skape et volum, mens når jeg støper, fyller jeg et hulrom med metall. Med metall former jeg fra bunnen eller fyller på, mens med tre har jeg materiale jeg må ta bort. Hugger jeg vekk for mye, må jeg arbeide ut ifra det, forklarer Hedberg.

– Jeg bruker trebiter som jeg finner ute, med greiner og bark. Som regel er det en form der i utgangspunktet som jeg ser muligheten i.

Og hun har som regel flere prosjekter gående parallelt. Minst tre om gangen, forklarer hun.

– Det skyldes at det er pauser i arbeidet rent teknisk, men jeg har også mange ideer samtidig. Hvis et objekt tar en annen form enn det jeg kanskje så for meg, kan jeg prøve å få frem den opprinnelige ideen i et annet prosjekt. Jeg kan følge materialet og det de ulike objektene gir til hverandre.