Lene Ask

Kjære Rikard.

Hun begynte som kunstfotograf, men det var da Lene Ask tok opp tegnesakene hun fikk troen på eget talent.

Lene Ask lyser bokstavelig talt mot meg idet jeg går opp bakken til hennes atelier på Carl Berners plass i Oslo. Det ombygde butikklokalet i første etasje i en funkisblokk har store vinduer som sikrer godt arbeidslys for en tegner, og dermed også litt innsyn en mørk vinterkveld. Det er nesten ti år siden første gang vi møttes. Det var i 2006, og Ask var ute med sin første tegneserie, den selvbiografiske Hitler, Jesus og farfar. Den gang var intervjuet det første for både tegner og journalist. Nå, tre tegneserier og syv barnebøker senere, er det en langt mer merittert og selvsikker kunstner jeg møter. Ask tegnet seg rett og slett til bedre selvtillit. – Den gode mottakelsen av Hitler, Jesus og farfar ga meg en selvsikkerhet som tegner som jeg hadde manglet da jeg jobbet som fotograf, forklarer Ask. For det var kunstfotograf hun egentlig skulle bli.

– Jeg begynte på Kunsthøgskolen i Bergen i 1995. Da hadde akkurat et meget godt kull med fotografer gått ut, deriblant Mikkel McAlinden, Vibeke Tandberg og Torbjørn Rødland. Vi var fem stykker i klassen og kjente på at det var vanskelig å skulle leve opp til den standarden som var satt. Fotograf og professor Robert Meyer etterlot seg også et tomrom, det ble veldig mye fokus på hva som var lov og ikke lov, og jeg ble skremt av alle de uskrevne reglene. Da Lene var ferdig med hovedfag, hadde hun blitt lett desillusjonert, dro hjem til moren for å jobbe og betale ned studielånet og tenkte på å bli noe meningsfylt, som sykepleier. – Jeg følte at kunst var for skummelt for meg, men i 2000 bestemte jeg meg likevel for å flytte til Oslo og prøve. Da jeg satt på flyet, var jeg sikker på at det skulle styrte. I Oslo fant Ask et mørkeromfellesskap hun trivdes i. Men opplevelsene av et strengt og trangt kunstmiljø ble snarere forsterket. – Jeg jobbet i to år med et fotografisk prosjekt på asylmottaket på Løren, kalt Ivaretakelse. Utstillingen på Fotogalleriet fikk én lunken kritikk i Kunstkritikk, jeg solgte ingenting, besøkstallet var på rundt hundre og jeg tenkte at alle var helt like meg selv. Jeg ble deppa, jeg ville nå ut til flere og annerledes folk. Lene Ask vokste selv opp i et kristent miljø i Stavanger, kanskje var hun derfor ekstra allergisk for å skulle lage kunst bare for «menigheten».

Da jeg reddet verden.

Fra boken Da jeg reddet verden, Jippi Forlag A/L, 2009.

Annonse

Vendepunktet – Etter dette dro jeg til Berlin for å starte på et mer personlig fotoprosjekt om bestefar som var tysker og som jeg aldri hadde møtt, men jeg merket fort at det ikke fungerte, man kan jo ikke fotografere noen som er borte. Dermed ble ideen til tegneserien Hitler, Jesus og farfar født.

– I fotografiet ligger det en implisitt påstand om at det viser en objektiv sannhet. Med tegneserier er det motsatt, de formidler en subjektiv sannhet, derfor fungerte det veldig godt med den personlige historien jeg skulle fortelle. Det var en stor overgang for Ask å plutselig bytte medium, og hun beveget seg ut i et helt nytt landskap. – Jeg hadde tegnet ganske mye da jeg gikk på kunstskolen i Rogaland, men mest abstrakt. Tegneserier var jeg til gjengjeld helt blank på, og det tror jeg var bra, for hvis jeg hadde hatt mer kjennskap til mediet, hadde jeg nok ikke turt å sette i gang. Jeg kunne også benytte meg av klisjeer fordi jeg ikke kjente til dem. Hitler, Jesus og farfar fikk strålende mottakelse og ble trykket opp i 50 000 eksemplarer for prosjektet Hele Rogaland leser i 2011. Den gode mottakelsen ga meg inspirasjon til å fortsette. I tegneseriemiljøet møtte Ask også en åpenhet og humor hun hadde savnet i kunstverdenen. – Det er ingen kule folk i tegneseriemiljøet, og det sier jeg i beste mening. Det er ingen Karl Ove Knausgård som suser inn og er stjerner. Asks neste tegneserie ble et prosjekt støttet av NORAD. Hun dro til Tanzania for å dokumentere barn og kvinners levevilkår. – Det var deilig å få et så konkret oppdrag, og det var en befrielse å unngå fotoblikket. Jeg intervjuet for eksempel en gammel dame som hadde drevet med omskjæring av kvinner; hadde jeg måttet ta opp kameraet og begynne å fotografere, ville det blitt en mye større distanse mellom oss. Nå kunne jeg bare snakke med henne og så tegne etterpå. Slik ga det å jobbe i tegneseriemediet meg en mulighet til å komme nærmere på folk. Jeg er konfliktsky og syntes det ville være et hinder å ha kameraet mellom meg og personene jeg snakket med. Til slutt tok jeg mye bilder av tomme rom, og det var ikke det jeg ville. Etter Da jeg reddet verden ga Ask ut Neste gang blir alt riktig, hennes første tegneserie med en helt fiktiv historie – om en mor og datter som har problemer med å kommunisere og hvor tausheten blir stor og tung. – Mange mener at tegneserier likner mye på filmmediet, at tegneserier er som en films storyboard. Men det er noe helt annet, og jeg har innsett at tegneserier er det aller beste mediet til å fremstille stillhet. Noe som er litt ironisk, siden tegneserier er så kjent for sine lydmalende ord. I 2014 kom så tegneserien Kjære Rikard, om avstandsforholdet mellom en far og hans sønn. Historien begynner da sønnen, Rikard, er åtte år. Da flyttes han og søsknene til barnehjemmet Solbakken i Stavanger fordi faren drar til Madagaskar som misjonær. Det tar ti år før de treffes igjen.

Lene Ask

Lene Ask.

Lene Ask

Kjære Rikard.

Ny stil

Boken er basert på brevvekslingen mellom de to, brevene fant Ask i Misjonsarkivet i Stavanger. Da hun skulle tegne ut historien, merket hun at prosjektet krevde en radikalt annerledes tegnestil.

Fra å ha tegnet i en litt humoristisk/naivistisk stil med sterke, klare farger fant Ask frem kullstiftene og begynte å tegne mer realistisk. Ask hadde blitt en flinkere tegner og turte derfor å utfordre seg selv mer, og også leseren. Håndskriften fra brevene ble direkte kopiert inn i rutene. Slik ble håndskriften i seg selv et dokument på hvordan gutten utviklet seg i løpet av de ti årene far og sønn var fra hverandre. Resultatet ble en helt unik tegneserie om et sårt far og sønn-forhold som aldri får utvikle seg til å bli noe mer enn de etterlatte brevene som ble sendt mellom Madagaskar og barnehjemmet. Det var et prosjekt på TOU scene som gjorde at Ask fikk ideen til boken. Stikkordene var «Stavanger og identitet», og Ask mente Stavangers bakgrunn som misjonshovedstad var en underfortalt kulturhistorie. Reaksjonene hun har fått fra misjonsbarn har vært sterke og støttende, men noen har til og med sagt at de ikke orker å lese boken, sårene fra en barndom på barnehjem har langt fra grodd for alle. – Kjære Rikard kom ut mens det pågikk en rettssak hvor et tidligere misjonærbarn saksøkte to misjonsorganisasjoner for omsorgssvikt og seksuelle overgrep hun ble utsatt for på en skole drevet av disse organisasjonene. Hun er yngre enn meg, det å sende misjonsbarna på internatskoler er altså noe misjonsorganisasjonene har holdt på med lenge etter at de forsto hvor skadelig det er for barn å bli revet bort fra foreldrene sine. Ask ble forferdet over misjonsorganisasjonenes reaksjon. – De innrømmet et moralsk ansvar, men altså intet juridisk ansvar. I stedet for å imøtegå kvinnen hyret de inn en av en av Norges fremste advokater innen erstatningsrett. Det mangler nemlig ikke på økonomiske resurser i de store misjonsorganisasjonene. Det er rått parti, og jeg blir så sint av å tenke på det. Jeg skulle ønske flere tok tak i dette, misjonsbarna trenger all den støtte de kan få. Kjære Rikard er nå oversatt til engelsk, og den har befestet Asks stilling som en av våre fremste serieskapere. Og nå som både selvtillit og renommé er på plass, har Ask begynt å produsere ting i andre medier igjen. I januar kommer hennes første ungdomsbok Det hjelper ikke å blunke, hun jobber med en bildebok som skal være helt uten ord, og nylig har hun vendt tilbake til kameraet for å lage en fotobok for barn sammen med forfatteren Bjørn Arild Ersland. Asks publiseringstakt kan få de fleste til å føle seg som latsabber, men selv påpeker hun at hun må ha rundt fire større prosjekter i året for at det skal gå rundt. Nå som hun har begynt å fotografere profesjonelt igjen, merker hun hvor mye hun har savnet det. – Jeg kaller meg illustratør, for det er enklest, men for meg er ikke mediet det avgjørende. Noen ganger jobber jeg visuelt, noen ganger blir det tekst, det viktigste for meg er å fortelle historier. Ja, det er kanskje det som mest presist oppsummerer alt jeg gjør:

Jeg er først og fremst en historieforteller.

Kjære Rikard

Kjære Rikard er en tegneserie bygget på brevkorrespondansen mellom den norske misjonæren David Jacobsen som var misjonær på Madagaskar i slutten av 1800-tallet, og hans sønn Rikard, som bodde på Solbakken, et barnehjem for misjonærbarn i Stavanger. Brevene er fra Misjonsarkivet i Stavanger. Far og sønn var adskilt i 10 år. Utgitt på No Comprendo Press i 2014.

Kjære Rikard