Folie à deux

Galskap for to. Øl stod i sentrum da de møttes på tegneseriefestival i Bergen for mange år siden. Og siden har det gått slag i slag. Foto: Bjørn Wad

Kunsthistorien i tegneserieform? Det er en mye bedre idé enn du tror. Møt Lars Fiske og Steffen Kverneland, som er i verdenseliten på feltet.

Høsten 2013 fikk Steffen Kverneland Brageprisen i kategorien «sakprosa» for sin bok om Edvard Munch. Det var et historisk øyeblikk i Norge. For det første var det en viktig anerkjennelse av tegneseriemediet – bedre sent enn aldri! – og for det andre en anerkjennelse av at tegneserien kan hevde seg som biografisk sakprosa, en sjanger som i stor grad har vansmektet i en skog av tørt språk og professorale fotnoter.

Kvernelands Munch-bok er betydelig saftigere, og den ga kunstnerbiografien en ny dimensjon. Den spilte på det som tross alt er Munchs banehalvdel, den visuelle, og den lot Kvernelands og Munchs billedverdener møtes. Munch fløt over i Kverneland, og Kverneland fløt over i Munch. Det var et ekte dialogprosjekt, som det heter så fint.

Året før kom det ut en kanskje enda mer ambisiøs kunstnerbiografi i tegneserieform. Den heter «Herr Merz» og er lagd av Kvernelands gode venn og samarbeidspartner Lars Fiske. Boka handler om tyske Kurt Schwitters (1887–1948), en av de første konsept- og installasjonskunstnerne. Schwitters, som ble utvalgt til den beryktede utstillingen om Entartete Kunst, flyktet til Norge i 1937 og videre til Storbritannia da nazismen kom hit også.

Begge to må i dag regnes som veteraner i norsk tegneserie- og illustrasjonskunst. Kverneland har lagd utallige bokomslag og har dekorert veggene i Kvernelandsalen på Litteraturhuset i Oslo. Fiske har illustrert lånekortet fra Deichmanske bibliotek som jeg har i lomma idet vi møtes – bare for å begynne et sted.

Samarbeidet deres har mange år på nakken nå. Det begynte med en felles bok om vitse- og karikaturtegneren Olaf Gulbransson og utviklet seg videre i Kanon-serien (i fem bind), der de både prøvde ut Munch- og Schwitters-ideene sine og lagde et slags kulturmagasin i tegneserieform.

Kverneland og Fiske er også kjent som svirebrødre. Om de drikker like mye sammen i det sivile som de gjør i tegneserierutene, vites ikke helt, men Steffen og Lars med flasker, glass og lommelerke er såpass innarbeidet som samtidsikoner – litt som Dalí og hans bart og spaserstokk – at vi finner det tryggest å møte dem på et sted med rask og smidig alkoholservering og mange ølsorter.

I hvert fall sto ølet i sentrum første gang de møttes, under en tegneseriefestival i Bergen for en del år siden. Programmet var kjedelig og gammeldags, og orientert rundt

tegneseriefagets trauste «striper» og «figurer». Fiske og Kverneland holdt ikke ut. De forsvant opp til Fløyen, ble sittende og drikke og diskuterte kunst, noe festivalen ikke helt hadde rom for. I stedet for «figurer» begynte de å lage serier om seg selv.

Ruter fra Kvernelands bok om Edvard Munch. Her står gutta foran Munchmuseet og diskuterer hvordan de ville skrevet en bok om den store maleren.

Det er ikke noe eget fag å lære seg å kopiere Munch. Kan man først male, kan man kopiere hva som helst.

Steffen: Gonzo-aspektet, det å selv være med i og til en viss grad påvirke fortellingen, er et grep vi har arbeidet med siden begynnelsen. Det kan man like eller mislike, men slik har vi nå valgt å gjøre det.

Er det noen som har drevet med kunstbiografi i tegneserieform andre steder?

Steffen: Det er veldig rart, men da vi fikk oversatt våre større prosjekter og kom til Europa med dem, havnet vi midt i en bølge. Men da hadde vi allerede holdt på med dette i ti års tid. Så vi var først.

Lars: Det kom en Picasso-biografi laget av en franskmann jeg ikke husker navnet på i farta, og en Egon Schiele-biografi av en østerriker.

Steffen: Van Gogh og Gauguin er det også lagd tegneseriebiografier om. Ja, og Rembrandt. Men det er temmelig konvensjonelle greier, på oppdrag fra nasjonalmuseer og i forbindelse med jubileer og slikt. Rene krybbe-til-grav-fortellinger. Det dukker ofte opp fellesanmeldelser i europeiske aviser av slike ting, og da vinner alltid vi.

Strategier for biografier

Jeg forstår at slaget har stått litt om det kronologiske? Kronologien som kunstens fiende, liksom?

Lars: Da vi dro ned til Tyskland for å gjøre research til Olaf G.-prosjektet, husker jeg vi hadde enorme ambisjoner. Vi hadde vært på KEM og kjøpt akvarellfarger og blokker, og skulle skisse og male oss nedover til Bayern. Her skulle det jobbes! Men det vi kom hjem med, var mest tekst, og en bunke syke og rare skisser. Vi lurte fælt på hva vi hadde drevet med der nede, men det viste seg at det materialet var helt riktig.

Steffen: Researchen gjorde vi egentlig etter at vi kom hjem. Men det vi hadde råmateriale til, var alle anekdotene om oss, selve reiseskildringen. Den rekkefølgen vi gjorde ting i, ble rammen. Kunstnerbiografier er kjedelige fra de blir født til de begynner å lage kunst, og så er de kjedelige fra de begynner å lage likegyldig kunst og til de blir sjuke og dør. Da får du både en kjedelig begynnelse og en kjedelig slutt. Å nevne at de har vært barn og at de dør, det kan man i grunnen gjøre når som helst.

Lars: Da vi skulle avslutte boken, skjedde det med en skitur. Da er vi kronologisk i Norge, og da er Gulbransson plutselig veldig ung. Og kåt dessuten. Han skal på hyttetur og knulle sin kommende kone. Det var en lang og flott skitur … ja, vi tok vel bussen mesteparten av veien.

Steffen: Jeg hadde ikke gått på ski på 20 år, så jeg holdt på å daue.

Lars: Så det siste bildet i boken er da han hopper opp på Inga oppå et bord inne i stua. Så den slutter på topp, når kunstneren er mest potent og mest i gassen. En positiv måte å avslutte fortellingen om et kunstnerliv på. Men denne strukturen hadde vi ikke klart for oss da vi begynte.

Smak for abstraksjon

Edvard Munch er kanskje et ganske opplagt valg for en norsk visuell kunstner, men hvordan ble det Schwitters?

Lars: Det handler nok om at jeg har et slags stort modernist-gen inni meg. Det ligger vel ganske tydelig i uttrykket mitt. Jeg tror det var på Louisiana jeg så collager av ham første gang, og det var noe som resonnerte i det, noe jeg bare kan sammenlikne med hvordan man opplever musikk.

Steffen: Lars følger modernismen i kunsten smaksmessig et godt stykke lenger enn jeg gjør. Jeg setter vel strek ved annen verdenskrig, omtrent, med unntak for Francis Bacon, Lucian Freud og et par til. Jeg henger ikke helt med i det non-figurative.

Lars: Den danske maleren Per Kirkeby skrev en bok om Schwitters som jeg ble veldig opptatt av. Der forteller han om hvordan Schwitters prøvde å livnære seg som landskapsmaler i Norge, og denne historien ble jeg oppslukt av og fikk lyst til å nøste opp. Jeg begynte å lese brevene hans, og det ble bare mer og mer opplagt at dette var verdens mest interessante objekt å lage en tegneserie om.

Steffen: Uttrykket i kunsten hans passer jo som hånd i hanske til din tegnestil.

Lars: Nettopp. Schwitters forholdt seg til arkitektur, design, typografi og alt det der, og han kjente alle de viktigste stilskaperne på disse områdene på hans tid, som var en veldig interessant epoke. Han åpner veien inn til hjertet av modernismen i mellomskrigstiden.

Biografien som collage

Kurt Schwitters hadde en altovergripende idé om Merz, en form for totalkunst som omfattet både bildene hans, huset han bodde i og ham selv. Så jeg lurer på i hvilken grad din bok ER Merz, slik du har tenkt den?

Lars: Jo, det var selve den grunnleggende ideen. Og for meg handlet det om slike ting som å la hele sidelayouten være i kontinuerlig endring. Hvordan forandre layouten i boka slik at man kan se hvilken fase kunstneren er inne i? Er det organisk, er det De Stijl, er det en collage-fragmentarisk dada-periode? Og så videre. Slike ting. Alle vil selvfølgelig ikke oppdage denne typen detaljer, men opplevelsen blir farget av det likevel, du vil oppleve en utvikling i fortellingen.

Steffen: Så har vi også vært bevisste på at vi har hver vår «vanlige» tegneseriemodus, en streit, fortellende Kverneland & Fiske-stil, der vi verken likner på Munch eller Schwitters, men bare er oss sjøl. Og da blir det interessant når objektene våre bryter inn, når Munchs stil liksom trenger seg inn i min fortelling. Det blir en fortelling med flere stemmer og stemmeleier.

Reverse engineering

For deg har det vel handlet ganske mye om «reverse engineering» av Munchs kunstuttrykk, at du har måttet lære deg virkemidlene hans til bunns?

Steffen: Det er ikke noe eget fag å lære seg å kopiere Munch. Kan man først male, kan man kopiere hva som helst. Men jeg har sett virkelig nøye på ham, og tatt til meg noe av hans kunstsyn, vil jeg påstå. Munch er en mester til å la ting stå når bildet faktisk ikke trenger mer, og noen ganger er det direkte rått og brutalt. Han var modig. For eksempel velger Munch bare å utelate det han ikke husker, i stedet for å prøve å rekonstruere vage detaljer.

Lars: Men du har snakket om det flere ganger, at det å reprodusere bildene som akvarell har gitt deg en dypere forståelse av hva han drev med, ned til penselstrøkene rett og slett?

Steffen: Ja, det blir som en ekstremt grundig analyse. Forskjellen på akvarell og olje er at i olje er de lyseste feltene påført helt til slutt, men i akvarell er det lyse det hvite i papiret som du ikke må røre, men male rundt. Så jeg maler Munch baklengs, kan du si. Jeg var nødt til å gjennomanalysere hvert jævla strøk han har tatt.

Kurt Schwitters åpner veien inn til hjertet av modernismen i mellomskrigstiden.

Herr Merz. En tegneseriebiografi om den tyske dadakunstneren Kurt Schwittera av Lars Fiske, 2012.

Å by på seg selv

Så tegneseriebiografen, hvis vi ser ham i kontrast til den akademiske biografen, er nødt til å leve seg inn i selve streken og substansen hos sitt objekt?

Lars: Ja, der har du vårt enorme fortrinn, kan det hende jeg tenker. Eller ett av dem. De grafiske virkemidlene gir noe ekstra. I tegneserien er det så veldig elegant definert hvem det er som snakker nå. I en tekst blir dette mye mer komplisert.

Steffen: Vi benytter også slike klassisk innarbeidede filmgreier, slik som at når det dreier seg om tilbakeblikk i fortellingen, bruker vi svart/hvitt. Leserne henger med uten vanskeligheter.

Lars: Noe som er viktig for disse prosjektene, mener jeg, er at både Munch og Schwitters, med vidt forskjellige resultater selvfølgelig, var veldig selvbiografiske kunstnere. De var opptatt av sitt eget liv og av å gjøre det synlig i arbeidet. De skrev hele tiden forklaringer og manifester om hva kunsten deres nå betydde, og tok ikke fem

øre for å forandre på disse igjen når det måtte passe dem. Schwitters’ bok med manifester fyller 300 sider.

Steffen: Dette er et viktig poeng, for i moderne biografiskriving er det veldig fy-fy å trekke kunsten inn i biografien, å bruke den til å forsøke å illustrere sider ved kunstnerens eget liv. Men nettopp hos disse to er en slik vinkling ganske fruktbar. Når jeg i tegneserien lar Munch si at «dette bildet er selvbiografisk», er det ikke min påstand. Jeg siterer ham direkte. Man kan ikke lage en slik bok om en hvilken som helst kunstner. Schwitters bodde i sin kunst, og Munch sa at «mine bilder er mine dagbøker».

Ganske normal galskap

Hvor mye grunnforskning er det egentlig snakk om i en tegneseriebiografi?

Lars: For mitt vedkommende, ikke mye. Jeg har ikke oppdaget noe banebrytende nytt, tror jeg. Men i måten man setter det sammen på, kan det oppstå noe nytt likevel.

Steffen: Samme her, Munch er det forsket så utrolig mye på. Jeg har brukt eksisterende og publisert stoff, men er bevisst på at jeg prøver å bryte med de offentlige mytene om Munch.

Som er?

Steffen: Jo, dette om at Munch er et svart høl, at alt var bare angst, at han eksisterte i et vakuum, at han var et ensomt geni, at han var gal, var misforstått og forhatt hele livet, og så videre. Omtrent som mytene om van Gogh. I virkeligheten var han god til å posisjonere seg, god til å knytte kontakter, mye av et markedsføringstalent egentlig. Men han hadde ett nervesammenbrudd i femtiårsalderen som var nittini prosent alkoholindusert, det vil si at han drakk på seg delirium. Og så var det disse fobiene, det er vel helt normalt å ha. Men han koketterte med det, og du skal huske at det var veldig hipt å være gal på hans tid.

Lars: Han hadde jo en venn som Strindberg, som vel var mye nærmere en diagnose, og disse to fyrte nok hverandre opp en smule også. Men da Munch vendte hjem til Norge og bosatte seg i Kragerø, var han strengt tatt kjernesunn resten av livet. Helt streit fyr.

I slutten av Schwitters-boka møtes faktisk de to, han og Munch?

Lars: Ja, og det er en sann historie. Og ganske nådeløs. Schwitters er så naiv og positiv, og opplever det som om alle kunstnere elsker hverandre … men de gjør ikke det, gitt!

Går det an å ta dette prosjektet lenger, med biografier over andre kunstnere? Det streifer meg for eksempel at Andy Warhol, både kunsten og livet hans, er det noe desidert tegneserieaktig over … ?

Kunstnerne mumler og nøler. De er redde for alt som smaker av «formel». Man må ha hjertet i det, både hjerte og evne, og man skal samtidig både like og forstå det

aktuelle livsverket. For Kverneland er det vanskelig å se for seg at det skal klaffe igjen slik det gjorde med Munch.

Lars Fiske, på sin side, sier at han vel allerede har begynt på en oppfølger. Han akter å holde seg i mellomkrigstidens Tyskland; denne skal handle om George Grosz. Som tysk-ekspresjonistisk stumfilm, selvfølgelig.