Foto: Bjørn Wad

Foto: Bjørn Wad

Jeg er takknemlig for at jeg har fått folde meg ut, forteller Jan Groth. Og for å kunne skape … noe som er ladet – uten et tradisjonelt språklig register.

Jan Groth (f. 1938 i Stavanger)

Utdanning

– 1957–1958 Elev av kunstmalerne Erling Frederiksen og Knud Nielsen i København

– 1960 Begynte som veverlærling ved Weverej d’Uil i Amsterdam, hos Benedikte Groth (1933– 2015)

Utstillinger i utvalg

– Betty Parsons Gallery, New York, på 1970-tallet

– Henie Onstad Kunstsenter, 1974 og 2009

– Louisiana Museum of Modern Art, Humlebæk, 1975 og 1986

– Marian Goodman Gallery, New York, 1983 og 1986

– Guggenheim Museum, New York, 1986

– Hara Museum of Contemporary Art, Tokyo, 1988

– National Museum of Modern Art, Kyoto, 1988

– Galleri Riis, Oslo / Stockholm, regelmessig siden 1985

– Museet for samtidskunst, Oslo, 1990 og 2001

– Hara Museum ARC, Japan, 2001

Jan Groth er innkjøpt av 33 museer på flere kontinenter og har gjort det til et livsprosjekt å dyrke streken. I vev. På papir og i skulptur. I få kulører, i sort og hvitt.

– Du er en svane, sa min far, og åpnet vinduet og lot meg fly ut av redet allerede da jeg var 17 år gammel. Da flyttet jeg til København.

Det var i Kongens by Jan Groths kunstnerliv startet. Her jaktet han på en måte å uttrykke seg på. Ikke med ord, selv om han startet som lærling i et forlag. Han grep tak i malerpenselen og malte lenge uten helt å vite hva han ville si. Det ble mye søl. Han la vekk pensel og palett for godt i 1965. Vev var mer forlokkende og ladet, syntes han. Han begynte å veve sine tegninger. Han lærte de gamle metodene og gikk langt bakover i tid, til gobelinteknikken fra 1500-tallet. Lenge arbeidet han i det stille. Målet var å gå dypt inn i det sublime. Han ville formidle en lyrisk purisme på store flater. Etter hvert ble det kun sorte flater med en hvit strek som brøt det hele opp. Han gikk langt inn i materien, inn i den usynlige verden. Det hele kan sammenlignes med et timeglass – der det allmenne og det spesifikke møtes. I det brutte timeglasset får vi øye på Jan Groths kunst.

Det er kontrastene mellom det enkle og det dype, og den perfekte balansen mellom intuisjon og konsis kontroll som har gjort Groth til en verdensberømt kunstner. Strekene snakker et språk uten grammatikk og uten nasjonale grenser. Miraklet i tegnene til Groth ligger i dialogen mellom arbeidet og betrakteren. Han makter å utvide betrakterens horisont gjennom sine taktile verker. I Norge har han vært ansett som smal, men etter vårens TV-dokumentar på NRK 2 om norske kunstikoner har flere oppdaget mannen som har gjort streken til sin ledetråd i livet.

Jo tydeligere et motiv er, jo vanskeligere er det. Det handler om forenkling og oppladning.

– Jeg var et mobbedyr i barndommen uten interesse for sport, forteller Groth.

– Å hoppe over bukken i gymnastikktimen gikk ikke. Jeg satt bom fast på midten. Fotball spilte jeg heller ikke. På speiderleir hadde jeg med diktbok. Tegne og male, skrive og lese, det gikk bra. Men det hjalp ikke mot mobbingen eller følelsen av å være annerledes. Jeg var noe annet. Jeg var utenfor i oppveksten, sier kunstneren.

Det hendte at han rømte hjemmefra. Knabbet noen penger og satte seg på låven på Dagali og sang, minnes han med humring i stemmen.

Moren, Lis Lemâitre, var dansk og hadde franske aner. Hun røkte sigarer, drakk whisky og bannet høyt. Hun danset og øvet på roller til Alliance Francaise.

Faren, Erling Otto Groth, var konservativ skolemester med rektor-røst. Faren snakket østlandsk. Moren dansk-fransk. Broren stavangersk. Unge Jan Groth sjonglerte, sjarmerte og imponerte på alle dialekter.

Oldefaren var stifteren av danske Venstre. Han grunnla også avisene De Bergske Blade. Aviskompaniet gav på det meste ut 10 aviser. Foreldrene til Jan Groth var svært litterært interessert.

– Vi satt alltid med hver vår bok etter middagen, så slapp vi oppvasken. Jeg husker vi leste Holbergs komedier. Min bror, storebror Petter, var helt normal, forteller Groth. Han ble økonom.

Jan Groth

Tegn, 2000. Gobelin vevd i samarbeid med Benedikte Groth. 290 x 370 cm. Foto: Courtesey Galleri Riis Oslo / Stockholm.

Annonse

Etter 11 år i Stavanger, fem år i Fredrikstad og to år i Sandefjord var det godt å komme til en storby, til København. Her følte han seg fort hjemme og oppdaget kunst som rørte ved noe i ham. Han så klassisk kunst på Glyptoteket, gikk i teater og begynte å leve mer. Selv om Jan Groth er dyp, belest og språklig begavet, er han ingen tørrpinn. Latteren og selvironien ligger alltid på lur. Sammen med nysgjerrigheten og omsorgen for andre mennesker.

Gjennom store deler av sitt voksne liv har Jan Groth pendlet mellom ulike land. Men han har et spesielt forhold til husmannsplassen på Dagali, som han arvet av sine foreldre.

– Det er i Dagali mitt hjerte bor, forteller Groth, som i lange perioder også har bodd og arbeidet i Danmark, og på Manhattan da han var professor i New York.

Hvor han enn har vært, har han hatt med seg sin milde fremtoning. Helsen er ikke lenger den beste, men han klager aldri.

Synergi av energi

Uten Benedikte Groth hadde ikke de rundt 100 gobelinene sett dagens lys, understreker kunstneren. De var gift frem til 1985. Samarbeidet var unikt. De hadde stor faglig og menneskelig respekt for hverandre. Hun var veveren. Han var regissøren av strekene.

-Vi møttes på Weverej d’Uil i Amsterdam tidlig på 1960-tallet. Jeg var lærling. Danskfødte Benedikte Herlufsdatter var eksperten og en av lederne for veveriet.

I 42 år samarbeidet de tett. Tung faglig presisjon preger de monumentale gobelinene som ble til i stor ydmykhet for den gamle håndverkskunsten. For ti år siden skapte de sitt siste verk sammen i verkstedet i København, på vevstoler som opprinnelig stod på Fredriksborg slott. Et gobelin der to streker nesten tangerer hverandre, et symbol på intens og ladet nærhet mellom to liv; to sjeler, en synergi av to energier.

Det handlet også om å aldri svikte sitt kall. Å skape. Jakte på det rene, klare og stramme uttrykket. Sammen har de løftet billedveven opp på en ny kunstscene. På lik linje med maleriet. De har gitt av sin følsomhet. Sammen fant de en lyrisk klang i den vevede flaten.

De var opptatt av hvor mye en flate kunne tåle. Av mager vegetasjon. Av stillhet. Ikke minst av alt det som ligger bakenfor det hele.

– Jo tydeligere et motiv er, jo vanskeligere er det. Det handler om forenkling og oppladning, mener Groth.

Livet er det som utgjør streken. Målet har vært å få den til å vibrere. Det handler også om erfaring, sanselighet og plassering i en større helhet.

Streken har i tillegg en botanisk referanse. Den er organisk. Bevisst og ubevisst.

Det har alltid vært det samme verket. Streken. Å gjøre den personlig. Skape dialog med den, utrede noe. Alt han har skapt, har kun ett navn. Tegn.

Folket på Dagali mener at streken til Groth er strået eller graset på vollen. Andre steder leses streken som lyrikk eller musikk. I Danmark har han hørt at streken vibrerer, som i dans. Fra den dagen han oppdaget samtidsdans i New York, har dansen fanget hans interesse. Å studere dens bevegelser, å fryse fast observasjonene. Med årene er streken blitt mer rendyrket. Enda mer konsentrert og komprimert.

– Å lage kunst har alltid fungert som terapi, innrømmer Groth. Han har så lenge han kan huske båret på et voldsomt uttrykksbehov. Og en begeistring for å sanse. Det er dette som har ført til handling.

Streken lokker fremdeles på ham. En strek som vibrerer. Som uroer og demper, som er jordnær og evigvarende. Selv hevder han å ha blitt mer ærlig med årene. Kunst er først og fremst kommunikasjon, mener han.

På spørsmål om han har en tro, svarer Jan Groth at han ikke er religiøs. Han tilhører ikke noe kirkesamfunn. Det han tror på, er noe som er større enn religionen. Den ekstra dimensjonen som samler individet. Vi kan ikke klare oss uten det store rom – som vi alle beveger oss i. Han ønsker ikke å la sitt liv bli definert av leveregler og absoluttheten i en religiøs retning. Livet handler om oss alle. Selv har han mest av alt villet meddele noe av det han ser. Om deg og meg. Å forme noe sublimt, uten ord. Det er dette som har vært hans misjon i livet.

Jan Groth i sitt studio i Oslo. Foto: Bjørn Wad.

Sceneteppet i Det Norske Teater i Oslo. Det henger også gobeliner signert Groth både i Norges Bank og Stortinget. Foto: Teigens Fotoatelier. Courtesy Galleri Riis Oslo / Stockholm.

Mange måter å leve et liv på

Kort tid etter at Jan Groth giftet seg med Benedikte i 1965, møtte han den danske juristen Steingrim Laursen (1931–2007), som senere ble direktør på Louisiana Museum utenfor København. I 2000 inngikk de partnerskap.

– Jeg har alltid levd i åpenhet med mine omgivelser. Mitt ekteskap med Benedikte var et dypt vennskap. Hun møtte sitt livs kjærlighet på midten av 1980-tallet, og det hele endte godt, sier han.

– Jeg er ingen reddhare. Jeg har våget å være meg selv. For meg handler kjærlighet om å få lov til å gi. Å kunne dele. Når den dype pasjonen er gjennomlevd, er det først og fremst vennskapet – gjensidigheten – og dimensjonene bakenfor som står igjen. Kjærlighet er det hele.

Å bli berørt og berøres av andre. Også i dialogen. Av andres nærhet. Det er dette som betyr noe i kjærlighet. Kjærlighet bygger dialog. Å våge å møte andre. Gi noe i møte med et annet menneske. Vi må våge det, mener kunstneren.

Det å motta og gi nærhet, og at jeg ble gitt motiver å jobbe med – det er dette som har betydd mest i livet mitt, forteller Groth.

I dag bor han sammen med sin barndomsvenninne Anne-Birgitte Paulsen. De har kjent hverandre siden de var 7 år gamle. Foreldrene deres var omgangsvenner da de bodde i Stavanger. For to år siden flyttet de inn i en klassisk byleilighet på Skillebekk.

Mangel på kjærlighet i livet og mangel på kjærlighet i verden kan få katastrofale følger.

Som en far for de unge

– Jeg er glad i mennesker. Karrieren var aldri målet. Jeg har vært tro mot meg selv. Planen var aldri å bli best, sier kunstneren.

Han var 34 år gammel da han flyttet til verdensmetropolen og ble professor. Tre dager i uken underviste han ved New York School of Visual Art. Fra tidlig på 1980-tallet og gjennom 20 år pendlet han mellom New York, København og Dagali. Det handlet om å gi av seg selv. Være et medmenneske. Prøve å være avbalansert. Møte andre. Han likte lærerrollen, og hadde mye omsorg for elvene. Han betalte til og med tannlegeregninger for flere studenter. De fleste hadde ikke mulighet til å leve av kunsten og hadde mye uro i seg. Men noe undring og usikkerhet må du ha for å kunne meddele noe til andre, mener Groth. Selv følte han seg ofte som en far for de unge kunststudentene i USA. Fotograf Mette Tronvoll som han ble kjent med i New York-perioden, er i dag en av hans næreste venner.

Jan Groth var også generøs med sine venner da han bodde i New York. Han hadde en ekstra sofa i Manhattan-leiligheten. Den lånte han velvillig bort til sine venner i kulturlivet.

– Det var aldri snakk om å velge noe annet enn kunst for min del. Det har aldri handlet om konkurranse Jeg ville bare vinne over meg selv.

– Det er mye alvor i Norden. I Norge er ikke horisonten alltid så vid. Noen spark har det vært innimellom. Norges dyreste strek, sa noen, forteller Groth.

Først da han kom til USA tidlig på 1970-tallet, ble han forstått på alvor. I New York fikk Groth et bredere publikum. Han ble akseptert. Det begynte å komme invitasjoner til utstillinger ved de store og anerkjente galleriene, blant annet Betty Parsons galleri i New York. Hun så noen arbeider av Jan Groth på et museum i København, og ville ha en utstilling med hans verker. Den ble realisert i 1972, med 16 tegninger og 7 gobeliner. Utstillingen ble en stor suksess. I 1986, som eneste nordmann i nyere tid, kunne Jan Groth invitere til separatutstilling på Guggenheim-museet i New York. Utstillingen ble planlagt i 10 år. Publikum strømmet til for å oppleve og sanse Groths lavmælte språk.

– Det var berikende å være i USA. Jeg fikk også oppleve innovativ samtidskunst, dans og teater.

Å gå i operaen med venner var også givende. Men det var endel jål i metropolen. Jeg har aldri vært noe premieredyr. I New York var det ikke mye vilt liv for min del. Det handlet mest av alt om en oppriktighet for kunsten.

Så flyttet han hjem igjen.

Foto: Bjørn Wad

Foto: Bjørn Wad.

Inne i kunstvarmen – også i Norge

Jan Groth har utført flere store offentlige oppdrag i Norge, blant annet har han tegnet sceneteppet til Det Norske Teatret, som ble innviet i 1985.

Fem kunsthåndverkere broderte teppet i løpet av ett år, på en flate som måler 220 kvadratmeter. En kasse med lys er montert bak streken for å lyse den opp. Verket er ladet i all sin enkelhet. Det er intimt også på avstand. Et gobelin av Groth henger også permanent i Høringssalen i Stortinget.

– Jeg har alltid vært opptatt av rommet ved bestillingsverk. Veggteppet må alltid tilpasses rommet, presiser han. – Det skal ha som mål å samle rommet, i tillegg til å ha en taktil effekt. Jeg har lært mye av arkitektene om rom, forteller han. Anerkjente arkitekter har satt stor pris på Groths gobeliner, blant andre norske Sverre Fehn, den kinesiske arkitekten I. M. Pei, som har formet glasspyramiden i Louvre, og japanske Fumihiko Maki.

I 1994 lagde Groth en serie med tegninger som han synes minner om et alfabet. Historien i tegningene må betrakteren lage selv, mener kunstneren. I 2001 fylte han salene i Museet for samtidskunst med gobelin, tegning og skulptur i sin største retrospektive utstilling, som også ble vist i Japan.

Det har også handlet om skulptur. Da Jan Groths første skulpturer ble vist i 1988, stod de først lent inntil en vegg. Etter hvert kom de helt ut i rommet, uten noe å støtte seg til. Stavanger Kunstmuseum bestilte en 9 meter høy skulptur i 2005, som nå ruver utenfor museet. Den er laget i Pietrasanta i Italia, under kyndig veiledning av kunstprofessor Stein Rønning. I Norge har Jan Groth i en årrekke vært tilknyttet Galleri Riis i Oslo. Sommeren 2014 viste han frem 40 nye tegninger i regi av galleriet.

Intimt og monumentalt

– Når vi hadde penger, kjøpte Steingrim og jeg kunst, forteller Jan Groth.

Det handlet om en fingerspissfølelse for kunst fra en spesiell epoke. De samlet grundig på amerikansk kunst og minimalisme, Cobra og etnografisk kunst. Og kjøpte av ren lyst fordi de ønsket å være omgitt av noe sanselig, sensibelt og frodig. Det har også dreid seg om glede ved nye uttrykk, og interesse for det mystiske og det direkte som ligger i primitiv kunst. Kunstinteressen har ikke minst handlet om en jakt etter seg selv, innrømmer Groth.

På senhøsten i år åpnet Stavanger Kunstmuseum en ny utstilling av kunstsamlingen til Steingrim Laursen og Jan Groth, som består av amerikansk samtidskunst og etnografika. Samlingen er gitt i gave til Stavanger Kunstmuseum i flere omganger. Første del ble gitt i 1998. I 2007, det året Steingrim døde, fikk museet del to av samlingen.

Samlingen gir et innblikk i deres kunstunivers, som er blitt til underveis. Den viser deres felles interesse for kunst som er taktil, intim og innadvendt, og vitner i sin helhet om et sikkert og alternativt blikk.

Flere verdensberømte kunstnere er med i samlingen, som Robert Morris, Tony Smith og Robert Rauschenberg. Verker fra en rekke skandinaviske kunstnere som Asgeir Jorn, Sonja Ferlov Mancoba og Edvard Munch vises også, samt objekter fra kulturer fra andre verdensdeler. Fra Afrikas Dogon-kultur og fra Bamana-folket i Mali. Gjenstander fra Iran, Japan og Korea, fra induskulturen i Pakistan og fra India, Egypt og indianske kulturer i USA.

Samlingen består av over 650 verk. Av disse stammer omtrent 250 objekter fra ulike kulturer spredt utover nesten hele kloden. De resterende 400 verkene er laget av over 100 navngitte kunstnere.

Utstillingen har fokus på sammenkoblingen mellom kunst og det som tradisjonelt har vært betegnet som etnografiske objekter – en kobling som ses tydeligst i de kunstverkene som Jan Groth og Steingrim Laursen gikk til anskaffelse av tidlig, og i kunstverk som gjenspeiler deler av 1960- og særlig 1970-tallets amerikanske kunstmiljø. Direktøren for Fritt Ord, Knut Olav Åmås, skal åpne utstillingen.

På spørsmål om hva Groth vil si til publikum på åpningen, svarer han: – Jeg håper å få dem til å smile litt …

Jan Groth

Selected works 1990-2012, Galleri Riis Stockholm, 2012. Foto: jean-Babtiste Beranger. Courtesy Galleri Riis Oslo / Stockholm.

Uten Tittel, 2014. Fettstift på papir, 27,7 x 21,5 cm. Foto: Vegard Kleven. Courtesy Galleri Riis Oslo / Stockholm.