Beretninger om beskyttelse

© Arno Rafael Minkkinen, Hite, Utah, 1997

Kunstfotograf Arno Rafael Minkkinen tar sine bilder med livet som innsats. KUNST har møtt ham på Nordic Lights fotofestival. 

Kristiansund (KUNST): Det store spørsmålet når jeg møter Arno Minkkinen, er: Handler alt dette om lengsel? Om barnet som vil vinne tilbake sin sorg, brekke opp det feilgrodde beinet, gjøre sviket åpenbart – ved å utsette sin voksne kropp for smerte? Det er det jeg vil spørre Arno om da våre knær nesten møtes i en nedsittet og nedslitt sofa mens vi drikker vin i plastglass med ytterjakkene på fordi det står kaldt fra døren i den improviserte kafeen i Kristiansund. Og jeg vil spørre om fatalismen i bildene hans. Og om det er skammen over å ikke være et elsket barn som driver ham, som lar ham utsette sin egen kropp for stunts som kan ha døden til følge. Men det føles for intimt å spørre et menneske man aldri før har møtt, om smerte. Alt til sin tid. Så vi starter, som seg hør og bør, med å slippe til mer lys.

Hele mitt liv har jeg søkt til en slags ytterkant. Strevd mot det umulige. Ofte var det umulige kvinnen.

Kvinnen

Det begynte, som så mange historier gjør, med en kvinne. En vakker, gift kvinne som så inderlig ønsket seg et pikebarn. En liten pike som kunne ligne på henne, må man nesten anta, for hun var en forfengelig kvinne. Et yndig pikebarn som kunne speile den voksne og kanskje trå rett der hun hadde trådd feil, være en forlengelse av moren og nå horisonter hun kanskje bare hadde drømt om. Og denne drømmen var så lys, så lys. Men som alle fotografer vet: Er det noe et hvitt papir der man skal skape sine drømmers bilder ikke tåler, så er det for mye lys. Da blir papiret helt svart.

– Jeg var fra første gang min mor så meg en stor skuffelse og skam. Du vet, hun hadde allerede plukket ut et pikenavn på dette vakre barnet som skulle komme. Arno ser på hendene sine. Snur de lange fingrene så flaten blir liggende på knærne. – Men så var det jeg som kom.

De fleste som møter Arno Minkkinen synes han er en vakker mann. Høy, slank og muskuløs, lyst halvlangt hår, en bart som skjuler overleppen. Han er 70, men kunne vært femten år yngre. Milde, rolige fakter. En stemme som drar deg inn. Man vil beholde ham, bli sett av ham, i det minste eie et bilde av ham.

Men som nyfødt hadde ingen oppdaget mykheten i stemmen hans, sett bildene hans eller opplevd hans grasiøse bevegelser. I 1945 hadde man ikke andre ord for et barn med hareskår enn heslig, stygg, uskjønn. En fornærmelse mot sin vakre mor. Og hun ville ikke se ham. «Ta ham vekk» var hennes første ord til sitt nyfødte barn.

Det er mange historier som kan fortelles om Minkkinens arbeider; om naturen, om mennesket, om kunsten. Og de er alle der. Men først og fremt handler hans bilder om jeg-et. Om et jeg som ble formet av det å være avvist, men også av det å søke mot den skjønnheten hans mor representerte. Om spennet mellom smerten og det vakre. Det gode og det onde. Om kjærligheten til livet. Om å elske livet, men likevel være villig til å risikere det for et bilde. Hans barndom og hans kunst går tett, hele veien. Noe han aldri har lagt skjul på, verken i sine foredrag, i sine bøker eller i intervjuer.

– Hele mitt liv har jeg søkt til en slags ytterkant. Strevd mot det umulige. Ofte var det umulige kvinnen. Jeg har søkt etter følelsen av å kunne være godtatt og beskyttet i en kvinnes favn. Kanskje ikke så rart, når jeg de første årene av mitt liv var omgitt av sykesøstre. De pleiet meg før og etter operasjoner av min splittede gane, de badet meg og viste meg ømhet. Noen ganger har jeg tenkt at mitt mors ønske om en pike har preget meg, rent fysisk. At jeg ofte kan føle meg som en kvinne, eller at det kvinnelige er i margen av min personlighet. Men jeg bærer ikke nag til min mor. Min barndoms hukommelse handler om å bevare de små øyeblikkene av vennlighet min mor kunne avse. Som da hun sa: «Du kan jo alltids få deg bart for å skjule leppen din når du blir voksen.» Det var jo en trøst.

© Arno Rafael Minkkinen, 1973, Nauvo, Finland

Jeg ville plassere min egen kropp i naturen. I noe tidløst. Slik jeg ser på min egen nakne kropp som noe tidløst.

Jeg, håndgranaten

Han hadde talent for å tegne og å skrive, og det var reklamebransjen som først fikk hans oppmerksomhet. Fotointeressen var der, men ikke som en formulert tanke om at det kunne være hans måte å uttrykke seg på. Han ville bli forfatter. Poet.

Men det var på et fotokurs i 1971 da han for første gang så et bilde tatt av den kjente fotografen Diane Arbus, med tittelen Child with a toy hand grenade in Central Park, at noe løsnet i ham.

– Det barnet på bildet var meg. Denne tynne, lille gutten med grimasen. Den ene hånden rundt en håndgranat, den andre hånden sprikende som en klo. Det var slik jeg følte meg. Som et tarvelig barn som når som helst kunne detonere en håndgranat. Og det var slik jeg ble fanget av kunsten og forstod at kunst kunne uttrykke disse ytterpunktene av skjønnhet og smerte jeg hadde i meg.

– Kurset var ledet av Jon Benson og foregikk på landet i det rurale New York. Da var jeg 26 år. Jeg fikk ikke til noe. Tok bilder av kuer og hester. Jon foreslo at jeg bare skulle dra hjem. Men jeg nektet å gi opp så fort. «Ta deg en dag fri, da. Tenk på noe annet enn foto!» var beskjeden jeg fikk. Og så gjorde jeg det. Og neste dag, med friske øyne, tok jeg bildet som skulle bli det første i mitt livsprosjekt. Og der og da skjedde det noe magisk. Noe mellom meg, motivet og kameraet. Idet jeg tok bildet, kjente jeg umiddelbart at jeg ville ta et nytt lignende bilde. At jeg ville fortsette.

Han ser ned på hendene sine.

– Jeg møtte aldri Diane Arbus, men bildet var en honnør til henne. Hvis jeg hadde møtt Diane, var det dette fotoet jeg ville gitt henne.

Self-Portrait, Millerton, NY, heter bildet. Og det viser en ung mann reflektert i et speil i gresset. Speilet er formet som en grav. Disse to bildene; barnet med håndgranaten og selvportrettet i speilet; de to bildene som startet alt, men – som det er blitt påpekt – er så forskjellige. Men er de egentlig så forskjellige? To refleksjoner av en ung mann som bærer eksplosjoner i seg. Den ene, guttens: utagerende, den unge mannens: en introvert eksplosjon. To bilder på det potensialet som ventet på å komme ut. En gutt som ikke maktet å speile sin mor, oppdaget at han i stedet kunne speile seg selv. En oppgave han maktet fullt og helt.

En sannhet uten klær

I førti år har han hatt ett subjekt; sin egen lange, slanke kropp. I førti år har han omskapt sin kropp til former og valører. Oftest går formene i ett med naturen, men han har også bilder der kroppen former seg etter by-elementer og interiører. Alltid umulige posisjoner, alltid i sort-hvitt, aldri Photoshop.

– Du spør meg om hvorfor jeg så godt som aldri bruker modeller til bildene mine, og til det kan jeg bare svare at jeg kunne ikke be noen andre om å utsette seg for det jeg utsetter meg selv for. Og jeg vil på ingen måte romantisere det risikable, men for meg er det en nødvendighet å ta disse bildene slik. Og på akkurat den måten jeg tar dem. Og det er det bare jeg som kan gjøre.

Bildene hans er vakre, åndfulle og presise. Som om han vil møte sin skjebne med verdighet og smerten med ynde der han henger utfor en klippe i Grand Canyon eller ligger naken begravd under snøen, med livet som innsats.

Jeg kan ikke ha tilskuere til det jeg gjør.

Hvordan tar du et bilde?

– Oftest drar jeg ut i naturen, alene. Ofte går jeg meg litt vill. Drar til steder der det ikke er andre mennesker. Jeg kan ikke ha tilskuere til det jeg gjør. Så jeg drar ut grytidlig på morgenen og leter etter det perfekte stedet. Ofte er det en form som allerede finnes i naturen som jeg kjenner en gjenklang i. Så bruker jeg den eksisterende formen og går i ett med den. Jeg bruker en selvutløserkabel, trykker og kaster den fra meg. Hvis jeg er i snø eller vann der kabelen ikke må lage merker eller krusninger, setter jeg kameraet på selvutløser med noen sekunders utsettelse. Da har jeg akkurat den tiden på å finne den rette posisjonen.

Men hvordan gjør du det? Hvordan får du kroppen din under snøen, med bare armene som stikker opp, uten at det vises et eneste spor, bare metervis med urørt snø på alle kanter? Hvordan henger du når bare issen din balanserer på baugen av en båt?

Han smiler, humrer. – Det må du tenke deg til selv. Han løfter en hånd som for å avverge et spørsmål som kunne kommet. – Og nei, det er ikke Photoshop. Det du ser på bildet, er det som skjedde da bildet ble tatt. Men jeg kunne ikke bedt noen andre om å gjøre det samme. Det kunne jeg bare ikke.

Minkkinens arbeider er spesifikke og universelle på samme tid. Han har inspirert generasjoner med fotografer. Det finnes ikke en fotoelev som ikke har kledd seg selv eller en modell naken og plassert subjektet opp mot et tre i en skog. Men kroppen i

naturen er en form som tilhører Arno. Hans billedspråk er singulært og unikt. Som betrakter kan man bare ane omrisset av den prestasjonen som ligger bak motivene hans.

– Jeg kunne ikke ta bilder av meg selv i et fotostudio. Jeg ville plassere min egen kropp i naturen. I noe tidløst. Slik jeg ser på min egen nakne kropp som noe tidløst. Jo lenger bort fra sivilisasjonen jeg kom, jo mer tidløse ble bildene. De kunne likeså godt vært tatt for 500 år siden. Og ved å begrense mulighetene mine kunne det oppstå nye former innenfor satte rammer. Ved å velge kraftfulle miljøer rundt meg kunne min egen kropp ta del i denne kraftfullheten, bli en del av den.

Arno Rafael Minkkinen, Black Mountain, North Carolina, 2013

Kunsten å risikere

Hva betyr det for deg å være kunstner og ikke bare en som tar bilder?

Han ser alvorlig på meg.

– Art is risk made visible. Det betyr at betrakteren må kunne se hva du, som kunstner, er villig til å utsette deg selv for. At du er villig til å risikere noe. Om det er å utsette deg for fysisk fare eller om det er å tre utenfor din egen komfortsone, det er ikke så viktig. Men du må risikere noe. Først da vil det du formidler bli noe kraftfullt, noe viktig. Kunst.

I forordet til en av bøkene sine skriver Minkkinen: «Hvorfor holder jeg fast ved denne forlorne tid? Hva er det jeg prøver å si ved å teste grensene til et enkelt menneskes kropp, på slike, må jeg tilstå, rare og underfundige måter?»

Er det en lengsel i bildene dine?

Han ser spørrende på meg. Lenge. Vi ser opp på en gjeng fotografer på vei inn til et foredrag. De snakker høyt, og et iskaldt gufs kommer fra ytterdøren. Jeg drar kåpen tettere rundt meg. Hørte han ikke spørsmålet mitt?

Er det en …

Vi begynner å snakke samtidig.

– … Ja, det er det alle bildene min handler om. Han tar en stor slurk vin av plastglasset.

– Der under snøen, eller når jeg holder pusten under vann eller henger over en fjellskrent, da er det lengselen som følger meg.

Etter hva?

– Etter det vi alle ønsker. Lengsel etter å bli elsket. Verdsatt. Anerkjent. Bli sett.

Igjen dette blikket. Mildt, men krevende.

– Du må huske at det kompliserte er en av kunstens oppgaver. Kunst er å gjøre det skjulte åpenbart igjen. De fleste av oss kaver rundt med lengsler som aldri blir oppfylt. Kanskje min lengsel handler om å vinne tilbake min barndoms sorg. Men også min barndoms magi; skogene i Finland, vannet, de vakre kvinnene jeg så. Kanskje vi skaper kunst for å gå til motangrep på selvforakten.

Hva sier man til noe sånt. Jeg drikker vinen som nå har fått en smak av plastikk. Jeg har lyst til å ta hånden hans, varme den i min, i stedet drar jeg kåpen tettere rundt meg. Og jeg tenker at jo visst, jo visst hadde han rett, Timothy Pearson, direktøren på Aalto kunstakademi, da han svarte på spørsmålet Hva er Arno? – Arno er poesi. Sa han. Og det er det eneste jeg klarer å tenke akkurat nå. Pure poetry.

Og nei, det er ikke Photoshop. Det du ser på bildet, er det som skjedde da bildet ble tatt.

© Arno Rafael Minkkinen