Om krig og kaninpels

Foto: Pontus Höok / NTB Scanpix.

Jeg er ingen intellektuell maler, sier Vebjørn Sand. KUNST har truffet nerven i hans nye bilder på Manhattan.

NEW YORK (KUNST): En lav vintersol holder på å ta kvelden over West Village. Vi sitter på takterrassen til Galleri Sand og ser ut over en skyline som er så kjent for ethvert vestlig menneske at det er umulig å ikke føle seg hjemme her. En silhuett så hyppig brukt at å ha bilde av den på veggen hjemme ville regnes som kitsch. Men hvorfor ikke? Vi står tross alt på taket til en mann som ikke er redd for å ta i bruk store ord eller iscenesette skjellsettende epos.

Vebjørn Sand. Nærmest et husholdningsnavn i norsk offentlighet. På åttitallet var han ung og lovende; en del av de unge gamle, de som kopierte de gamle mestere på Nasjonalgalleriet under korrektur av maleren Rolf Schønfeldt, og hvis forsvar av den europeiske kulturtradisjon virket dypt provoserende på det norske kunstetablissementet. På nittitallet var han en overachiver: Han malte isfjell i Antarktis, bygde da Vinci-bro i Ås, skapte en lysinstallasjon på Frognerseteren som slo alle publikumsrekorder og lagde Keplerstjernen, den største skulpturen laget i Norge noensinne. På begynnelsen av 2000-tallet forsvant han litt fra offentlighetens radar, og nå, i 2015, er han blitt voksen og klar med sin største mønstring i Norge noensinne.

Sand tar imot i sitt atelier i the village, som for tiden også er hans hjem. Rufsete hår, klær med malingsflekker, et skjevt smil. En kollega uttalte en gang etter et intervju med Vebjørn at «jeg tror vi har blitt bestevenner». Uansett hva man måtte mene om den klassiske figurative kunsten og dens tilhengere, er det umulig å ikke like Vebjørn Sand. Han har en unik generøsitet og oppriktighet i sin person som smitter over på dem rundt ham og på hans prosjekter.

Og det er nettopp slik de føles; de nye maleriene hans. En generøs overflod av mange års opparbeidet kunnskap om malefaget, om vestens historie, om den menneskelige anatomi. I tråd med den klassiske tradisjon er Sand opptatt av de grunnleggende menneskelige proporsjoner og viser ivrig muskellagene på en figur han modellerte i en klasse i anatomi. KUNSTs utsendte lytter lydig. Enhver journalist som har intervjuet en klassisk figurativ maler, vet at man må gjennom et visst antall velmenende runder om den menneskelige anatomi, om Rembrandt, det gylne snitt og renessansen. Som klassisk figurativ maler vet man at skal man intervjues, må man gjennom et visst antall spørsmål om Nerdrum (var aldri elev av Nerdrum), om man hater moderne kunst (hat er ikke ordet), og om alle figurative malere bruker saueskinnsfell rundt skuldrene på restaurant (Vebjørn bruker en kanin-/slangeskinnsvest).

Så var det unnagjort.

Og vi kan snakke om det som betyr noe, om maleriet. Når man trer in i Sands atelier, møtes man av det som må kunne kalles et hovedverk. Så langt. Et maleri av presten Børre Knudsen på 215 x 260 cm. Knudsen står med foldede, knugende hender i et goldt og ensomt landskap, bare omgitt av en soloppgang og en beskjeden trehytte. Det er noe Whistler-aktig over bildet. De neddempede gråtonene som suger til seg de få glimt av lys som finnes. Det uuttalte som blotter en folkesjel. Norden. Ensomheten. Lengselen. Tvilen. Alt er der.

Vebjørn Sand arbeider med maleriet av Børre Knudsen. Foto: Gudmund Sand.

– Mange vil nok reagere på at jeg har brukt en abortmotstander som modell i dette maleriet, men for meg handler ikke bildet om noen form for for/mot-politikk, snarere om et individ som har våget å gå mot massen med en indre klar overbevisning. Jeg er jo Steinerskole-barn, og Bjørneboe er helt klart en inspirasjonskilde for meg.

– På hvilken måte da?

– I det at vi mennesker på den ytterste utpost av vår eksistens er frie og kan ta frie valg. Det må man jo kunne si at Knudsen har gjort.

– Hva er det som er så spesielt med dette bildet, malerisk sett?

– Jeg har motstått fristelsen til å fortelle alt. Jeg holder igjen. Han smiler. – Som en malerisk striptease.

– En god skuespiller vet når han skal dempe seg, ikke overspille selv om han vet han har mer å gå på. Slik fungerer et maleri også. Ikke vis alt. Delacroix sa at det er i antydningen, i det skissemessige, at maleriet blir ferdig. Hvor du som betrakter må ta del, være med å gjøre bildet ferdig. Det er utrolig hvor komplekse former man kan uttrykke med noen få strøk. Der ligger kraften. I det usagte. I det som ikke blir vist, bare antydet.

– For meg uttrykker dette bildet en slags eksistensiell lengsel. Er det noe du kan kjenne deg igjen i?

– Jeg møtte Børre Knudsen da han var blitt en gammel mann. Han var syk, og døde kort tid etter våre møter. Jeg møtte en mann som fortsatt var sikker i sin tro og sine gjerninger, men en mann som nok gjorde opp et slags regnskap for sitt liv. Og det er den mannen vi ser på bildene. En mann som snart skal dø, i dialog med sin Gud.

Corpses I

– Jeg prøvde å forklare Jon Fosses tekster for en kineser. Hun forstod simpelthen ikke konseptet eksistensiell ensomhet. Er dette noe som er typisk for oss i Norden? At denne ensomheten er så dypt forankret i oss at den er blitt en del av måten vi uttrykker oss på, både verbalt og visuelt?

– Jeg tror det. Han drar en hånd over lerretet. – Asiater maler ikke sånn. Ikke amerikanere heller. Kanskje noen oppe i Nord-Minnesota. Andrew Wyeth hadde noe av det samme. Men det er veldig lett å se at det er noen fra Norden som har malt dette.

– Maleriet av Børre Knudsen uttrykker også en stor ro.

– Når jeg får grupper hit til galleriet, sier jeg at maleriet er det motsatte av alle andre bilder de får servert. Vi eksponeres for hundretusenvis av bilder hver dag, bilder som lages veldig raskt og som forsvinner veldig raskt. Mens dette maleriet har tatt et år å lage. Det må tas inn sakte. Det krever en fordypning. En konsentrasjon og en stillhet. Det krever at man går inn i seg selv.

Det samme kan i aller høyeste grad sies om Sands maleriserie fra annen verdenskrig. Der han har tatt for seg skjellsettende øyeblikk i krigshistorien. Ikke bombingen av Dresden eller bilder fra konsentrasjonsleirene, men malerier som viser avgjørende øyeblikk i menneskets historie.

– Hvorfor et det slik at vi i Norge er så besatt av annen verdenskrig? Er det fordi det var den gangen verdenshistorien kom til Norge?

– Ja, det kan være noe der. Vår egen moral og medmenneskelighet ble satt på prøve. For meg ble interessen for annen verdenskrig en mulighet til å tre inn i et dypt menneskelig drama. Et drama som tar for seg der verste og det beste i mennesket, og hvor jeg kan utforske den menneskelige styrke, individets styrke, i dens ytterste konsekvens.

Sand guider rundt i galleriet, snakker intenst om bildene. Som om de vekker følelser i ham som det er umulig å holde tilbake. Og man kan forstå hvorfor.

Maleriene er forførerisk vakre, velkomponerte, lyse, nesten impresjonistiske i farger og strøk. Vi går over til bildet Corpses I. Er det en sommerfest vi ser? Feststemte menn som hever sine glass, en honnør til P.S. Krøyers bilde Hip, Hip, Hurra! Men så ser man nærmere. En schæfer som flerrer tenner. Er det et jernkors som henger fra den mannens krage? Det er en uhygge bak det solglitrende, grønne løvet.

– Scenen på dette bildet skal illustrere en skål etter nazistenes konferanse på Wannsee der den endelige løsning på jødespørsmålet var blitt vedtatt. Altså Holocaust. I virkeligheten var denne konferansen i januar, men i stedet for å male mørket, ville jeg gå motsatt vei. La maleriet bli badet i lys. En oppstemthet. Det er jo noe dypt forstyrrende med det. Noe som først lokker betrakteren inn, får ham til å åpne seg opp, for så å smelle til.

Jeg møtte en mann som fortsatt var sikker i sin tro og sine gjerninger, men en mann som nok gjorde opp et slags regnskap for sitt liv.

Vi stopper ved et mørkere maleri. En ung kvinne hvis ansikt bærer preg av traumer. Sand ser på bildet. –Tyskerne led enormt, de også. Man regner med at hundretusener av tyske kvinner ble voldtatt og mishandlet av de allierte styrkene, i det som har blitt omtalt som den grusomste freden noensinne. Vold begått i en kollektiv ånd. Tilsynelatende viljeløse i sitt forhold til massene og de handlinger de begikk.

– Men så var det de som stod imot?

– Ja, og det er jo de som er mitt prosjekt. De individene som klarte å stå imot de nærmest umenneskelige krefter de hadde mot seg. Sophie Scholl og Hans Scholl som var medlemmer av motstandsgruppa Den hvite rose. De var bare 21 og 24 år da de ble henrettet i sin kamp mot nazismen. De visste at de opererte med eget liv som innsats, likevel var de villige til å ofre nettopp det. Josef Schultz, som nektet å henrette en gruppe ungarske partisaner, ble selv drept i stedet. De er alle del av denne serien.

Traute Lafrenz var også en del av motstandsgruppen Den hvite rose og lever den dag i dag. Vebjørn har malt henne, og portrettet er en del av utstillingen.

Senere, på hotellet samme kveld, inngår jeg i en mailutveksling med den amerikanske kunstkritikeren Donald Kuspit. Han beskriver Sands bilder som en enorm bragd fra et malerisk perspektiv. – Rent kunsthistorisk er disse bildene veldig viktige. Vebjørns malerier fører sammen impresjonismen og ekspresjonismen på en meget elegant måte. Han har gjort Clement Greenbergs spådommer om maleriets død til skamme, og i stedet presenterer han en maleriserie som engasjerer oss på et dypt følelsesmessig plan. Han har pustet liv i historiemaleriet på en måte som gjør det helt relevant for det moderne publikum.

– På hvilken måte da?

– Vebjørns malerier minner det moderne publikum på noe de er i ferd med å glemme; nemlig det at man ikke kan forbigå historien bare fordi man er blitt moderne. Vebjørns paradoks er at han gjør historien høyst levende og aktuell for oss – ikke som en mekanisk fortid vi tror vi ikke lenger må forholde oss til, men som en aktuell fortelling alle generasjoner må forholde seg til.

Tilbake i Sands studio neste dag snakker Sand entusiastisk om nye prosjekter.

– Du holder på å forberede den største utstillingen du har hatt i Norge noensinne. Hva skiller denne fra tidligere mønstringer?

– Det som er helt spesielt med denne utstillingen, bortsett fra at den er et slags retrospekt over mine arbeider de siste ti årene, er at min bestefar, min far og min nevø også stiller ut her. Fire generasjoner Sand under samme tak. Vi kommer til å vise bilder tegnet av min bestefar som aldri før har vært vist.

Han viser sirlige pennetegninger av Ole Sand. På veggen henger et maleri i kubistisk stil av faren Øivind Sand.

– Hvordan føles det å skulle stille ut med far og bestefar? Får du prestasjonsangst?

– He-he, nei. Men når jeg ser tilbake, skjønner jeg jo hvor vesentlig min far og bestefar har vært for meg som maler. Jeg vokste opp i et hjem der faren min stod og malte og hvor min bestefars fantastiske tegninger omga oss. Min bestefar var en dypt begavet kunstner, men ettersom han ikke hadde økonomi til å studere kunst, jobbet han hele livet som tømrer. Noen av pennetegningene hans er helt fabelaktige, de vil være en del av den kommende utstillingen.

Den hvite rose.

Hvem føler du deg mest kunstnerisk beslektet med? Din far eller bestefar?

– Min far pleier å si at han er mer ungdommelig enn meg, friskere og mer fargerik. He-he, og det har han jo selvfølgelig helt rett i. Men uansett hvor mye jeg har fått fra min far, så føler meg dypt beslektet med min bestefars måte å jobbe på. Og jeg er veldig takknemlig for at jeg kanskje har fått videreføre noe han ikke fikk muligheten til.

Vi rusler rundt i det store studioet, og etter å ha gått til bunns i filosofi, historie, kunsthistorie, politikk og litteratur, sier Vebjørn:

– Jeg er jo i utgangspunktet ingen intellektuell maler. Jeg er en stemningsmaler. Når bildene mine blir for tenkt, blir det ikke bra. Det er følelsen som får dominere. Mentalt sett er jeg nok nærmere den tyske tradisjonen og 1880-tallsmalerne, med fenomener som Eilif Peterssen som den fremste. Malere som tok opp i seg en mer impresjonistisk palett, som Zorn og Werenskiold, har også blitt en del av ryggmargen min som maler.

– Hva er det i deg som gjør at du er så opptatt av individet og motstanden mot å følge massene?

Det har å gjøre med hvem jeg er og hvordan jeg er oppdratt. Som jeg nevnte; med utfordreren Bjørneboe og hans uro, men også noe jeg har fra mine foreldre. Bevisstheten om den vestlige humanistiske kulturarv som bærer med seg noen av våre dypeste verdier.

– Hva tenker du spesielt på da?

– Jeg tenker på de idealer som kom fra Athen, Jerusalem og Roma, som har gitt oss demokrati og rettsstat. Et verdisett som beskytter individet som fritt, likeverdig og ukrenkelig.

– Det er ikke alltid like lett å snakke om «vestlige verdier».

 – Nei det er ikke det, men det er noe vi må snakke om. Dette er verdier som stadig er under press fra ikke-demokratiske krefter, og jeg synes ikke bare vi må beskytte disse verdiene, men også være veldig stolte av dem. Og for å vise det må vi tørre å stå opp for dem. Som Ibsen sa: «Å leve det er å kjempe med trollene i hjertet og hjernens hvelv».

– Så som maler har du en agenda med bildene dine?

Han tenker seg om.

– Egentlig ikke.

– Misforstå meg rett. Dette er temaer som naturligvis berører meg dypt. Men når alt kommer til alt, så er det ikke først og fremst det det handler om for meg. Det handler om maleriet, om strøkene, komposisjonen, fargene, rytmen. Historien kan være der og gi en tilleggsopplevelse. Men om et maleri i seg selv ikke har kraft og innvirkning, da hjelper det ikke hva en maler.