Den tredje tingen

Lars Elling. Foto: Bjørn Wad

Lars Elling insisterer på at maleriet, farger og former på en flate, fremdeles kan gi mening i seg selv.

Hvis du trenger å smigre en kunstmaler – og hvem gjør ikke det av og til? – skal du si noe pent om musikken hans.

– Du er den aller første som hører dette! erklærer Lars Elling høytidelig og setter på en sang som heter Cecily Says. Den er åpningslåta fra hans og gruppa The Cheatingpopes’ kommende album, en dampende fersk miks rett fra studio. Albumet skal hete Perfect Night for Day Dream.

Det er skikkelige saker. Juksepavenes musikk er ikke milevis unna bildene han maler. Ikke i helt konkret forstand heller; gruppa øver i Ellings atelier på Grünerløkka, hvor vi befinner oss nå. Det er høyt under taket, så utstyret står på hemsen. Atelieret har en gang tilhørt Kjell Erik Killi Olsen.

Hva skal vi kalle det vi hører? Myk-psykedelia eller melodisk progrock? Det er i hvert fall temmelig britisk. Strykerne er nydelig spilt og arrangert. Jeg sier at sangen minner meg om XTCs mesterverk Skylarking.

– Kanskje min absolutte favorittplate, sier Lars Elling.

Så var dét unnagjort.

Lars Elling maler på spreng om dagen. 70-timersuker, får vi vite, og målet er å bli ferdig til en separatutstilling på Galleri Brandstrup i midten av mars. Det har vært «helt helseløst», sier han selv. I sommer skal han også ha en retrospektiv med 70 verk hos Haugar. I tillegg venter han barn.

Å male er i motsetning til musikken en ensom prosess for Lars Elling. I bandet kjemper han mot andres viljer – «en trommeslager som helst vil være Bob Dylan, en keyboardist som vil være Stevie Wonder, og så videre», forteller han. Selv vil Lars Elling kanskje mest være en blanding av Diego Velázquez, Munch, Francis Bacon og Gerhard Richter, dem han kaller «de fire store».

Knapt noen har sett de nye bildene hans heller. Galleristen har ennå ikke vært innom den dagen vi er på besøk.

– Det hender jeg lar malerkollegaer kommentere, sier Lars. – Det kan jeg ha nytte av. Men i perioder tåler jeg ikke noen form for innspill, ikke fra meg selv en gang. Mot slutten tar jeg inn folk som i utgangspunktet vil meg vel. Og bare mennesker som godtar mitt premiss: at det fortellende maleriet har en egenverdi. Jeg er ikke så veldig interessert i de generelle, filosofiske samtalene om kunst når jeg er midt i arbeidet.

Nå har han arbeidet det meste av natten på det store maleriet som står foran oss. En duk på omtrent to ganger to meter hvor det mest iøynefallende er den lille jenta på høyre hånd. Ved siden av henne er det to voksne kvinnefigurer, den ene med ryggen til. Jentungen ser ut som en figur fra et Velázquez-maleri, kledd i en barokk ballkjole som hun løfter forsiktig og holder ut på stas. I virkeligheten er dette frøken Elling den yngre, iført en Disney-prinsessekjole som koster 100 kroner på Nille.

Han har malt henne fire ganger nå. På et annet bilde poserer hun i en annen kjole; dette er akkurat det samme karnevalkostymet, bare på vrangen.

– Velázquez er min referanse her, som du ser. Hun har jo selvfølgelig ingen anelse om det, hun bare er prinsesse og føler seg usannsynlig fin i polyester til 100 kroner. Jeg har en idé om at bildet mitt skal fremstille hvordan barndommen blir oppfunnet. Det er en del orkestrert og arrangert barndom i den utstillingen jeg forbereder nå.

The Unfinished Dance Floor, 170 x 170 cm, olje på lerret, 2014.

– Figuren i midten er fra et teaterstykke fra 70-tallet, et knips fra internett, rett og slett. Eller kanskje hun opprinnelig er fra en Bergman-film. Hvilken historie maleriet mitt ellers målbærer, har jeg visse tanker om. Men der holder jeg klokelig kjeft, tror jeg.

Jeg assosierer litt til Munchs bilder av kvinnens tre stadier?

– Det kan du godt trekke inn. Det meste av det jeg gjør har noe av dem jeg kaller «de fire store» i seg. I tillegg finner du litt Whistler, og kanskje Turner. For meg er Gerhard Richter den største nålevende maleren. Både forførerisk gjennom den utrolige teknikken han behersker, og samtidig veldig interessant for hodet. Han plukker opp og forlater sjangere lett som ingenting. Han har en slik nesten David Bowie-aktig konsistens.

Apropos – jeg har lest et sted at Richter pleide å ha atelier i Mintropstrasse i Düsseldorf, i samme gård som Kraftwerk hadde sitt Klingklang-studio?

– Jeg tror jeg har hørt det samme. Det åpner for alle mulige slags perspektiver.

Emil Schult, som sto for den grafiske utformingen av Kraftwerk-platene og skrev teksten til blant annet The Model, var elev av Richter. Og faktisk også av Joseph Beuys.

– Interessant. Den tiltaler meg, hele denne tyske stringensen og intellektualismen. Munch har også den, fordi han har en klar og tydelig identitet som tysk maler, ikke bare norsk. Det er ikke det at de mangler varme, bare at de streber etter det kjølige og intellektuelle samtidig.

I perioder tåler jeg ikke noen form for innspill, ikke fra meg selv en gang.

Ser du noen andre paralleller mellom maleri og musikk? Det er interessant å tenke på at musikken utspiller seg i tid, mens maleriet umulig kan gjøre det. Eller er du av en annen oppfatning?

– Tja. Maleriet utspiller seg i den tiden det tar å lage det. Når det er ferdig, blir det en gjenstand. Før det er det en prosess, som er det som virkelig interesserer meg. Bildet du ser er i ferd med å lukke seg, jeg har bare noen få ting igjen. Da føler jeg på en slags skuffelse, at det nok en gang bare ble et bilde. En stund har jeg stått og trodd at jeg lagde en tredje ting, en gjenstand som griper inn i verden. Ikke en flate, ikke en illusjon.

– Så ser jeg at det bare ble en flate denne gangen også. Og jaggu ser det i tillegg ut som om jeg har gjort det! En skuffende opplevelse.

Denne skuffelsen er Elling åpenbart alene om. Vanligvis regnes han som en av Norges ledende, mest interessante malere. I forfjor stilte han ut i Sean Kelly Gallery i New York, som har Marina Abramovic, Antony Gormley og Robert Mapplethorpes «estate» i stallen. Amerikanske samlere har investert i ham. En ikke helt typisk samler er forfatteren Joshua Ferris, genierklært og prisbelønt for debuten Then We Came to the End (2007). Ferris møtte Elling da han var i Oslo første gang, sikret seg et bilde og skrev forordet til Palimpsest, en bok om bildene hans som ble gitt ut i 2010.

Lars er en ivrig leser i tillegg til å være musiker, noe som gjør det enklere for en forfatter både å se bildene og snakke med ham. – Du burde skrive en satire over kunstverdenen! utbryter han, midt i intervjuet.

Er ikke det gjort alt?

– Ikke bra nok, tror jeg. Noen burde fortelle om Basel-publikummet, om den øverste eliten, de som går først inn gjennom døra i Basel. De er som disse på første rad ved catwalken i Paris. Deres ord er lov i kunstverdenen.

Som malere flest i dag har Elling et horn i siden til kunstetablissementet.

– Altså, slik ser jeg på det: Samme hvor mye man spreller imot, har maleriet en plass på kunstens hovedscene. Og særlig i Norge i dag. Dette går i bølger, og forrige gang maleriet var på offensiven var med de «heftige» på åttitallet. Jeg tilhører nittitallsgenerasjonen, og vi ble bare betraktet som noen raringer.

– På den annen side: Maleriet hadde hegemoniet i hundrevis av år, og da ber det selvsagt om å bli utfordret. Det er en slags naturlov.

Men i dagens situasjon er det kanskje ikke malerne som er de mest pretensiøse kunstnerne?

– Nei, det er konseptualistene som har den utlegningen. Malerne mangler noe som likner et program, og derfor sliter vi litt i dagens kuratorvelde.

Lars Elling begynte sin karriere som illustratør og tegner. I gode, gamle dager var han både i Bergens Tidende, Klassekampen og Arbeiderbladet/Dagsavisen, blant annet som rettstegner. Der var han så nøyaktig – ifølge ham selv – at han av og til måtte sladde sin egen tegning, maskere ansiktet på tiltalte. Kanskje er det derfor han nå maskerer ansiktene på så godt som alle figurer i maleriene sine? Lars sverger på at under de fleste utstrykningene og utviskingene ligger det et naturalistisk malt ansikt.

Han arbeider ofte med utgangspunkt i fotografi, enten bilder han finner tilfeldig på nettet eller raske knips han tar med mobilkameraet sitt. Resultatet har svært sjelden noen «fotografisk» kvalitet, unntatt ett bilde han har i atelieret sitt, et maleri av datteren Ylva. Det kunne vært tatt av Tom Sandberg – eller, faktisk, malt av Gerhard Richter. Elling forteller at Sean Kelly var ute etter å kjøpe det bildet personlig, men han valgte å beholde det.

Én ting som slår meg når jeg blar gjennom bildene som er publisert i Palimpsest, er at Elling må være en fyr som er interessert i daguerrotypi, altså det aller tidligste fotografiet?

– Jo, absolutt. Det er jeg. Men hva var egentlig daguerrotypi? Jo, det var en ny kunstform som prøvde å imitere maleriet. Steichen prøvde å være Rembrandt – han var ikke interessert i å vise virkeligheten. Han lagde komposisjonene sine for å komme så nær flamsk maleri han kunne. [Edward Steichen (1879–1973) var en amerikansk fotograf født i Luxembourg som arbeidet i retro-formater, med gummitrykk og så videre.] Det vi legger merke til i dag med den typen fotografi, er nettopp den kvaliteten. Når han fotograferer Brooklyn Bridge, er det Whistler og Turner som er forbildene. Det fascinerende er ikke i hvilken grad de dokumenterer sin samtid, men i hvilken grad de dikter sin samtid.

– Kanskje er det dette som er den tredje tingen. Ikke flaten, ikke vinduet, men den gjenstanden som jeg introduserer i verden som kommer til å gjøre noe med den?

Life Study, 170 x 170 cm, olje på lerret, 2014