Foto: Bjørn Wad
Det er ingen tvil. Det foregår magiske ting i pressa på dyptrykkeriet i kjellerlokalet i Helsingborg i Sverige. På Atelier Larsen. Frank Brunner har nylig vært der og skrapt liv i kobberplatene for å lage nye grafiske blad.
Frank Brunner (f. 1971)
Utdannelse
– 1998–2000: Master of Fine Arts, Yale University, CT, USA.
– 1993–1998: Statens kunstakademi, Oslo.
– 1995–1996: Ilya Repin State Academy, St. Petersburg, Russland.
Utstillinger i utvalg
– 2014: Spring, Kunstverket, Oslo
– 2012: Retrospektiv utstilling, Haugar Vestfold kunstmuseum, Tønsberg.
– Mirror Matter, Bomuldsfabriken Kunsthall, Arendal.
– 2011: Paintings, Bertrand Delacroix Gallery, New York.
– 2010: Works on Mylar, Kathleen Cullen Gallery, New York.
– Aktuell med retrospektiv utstilling på Galleri Fineart, mars 2015.
HELSINGBORG (KUNST): – Når jeg velger motiv, er jeg alltid ute på en knivegg. Jeg leter bestandig etter noe som er ladet, det er det jeg elsker. Jeg vil skape opplevelser og må kjenne etter hva som fenger, være ærlig, finne frem til hva jeg opplever. Jeg stiller meg hele tiden spørsmålet: Hva får du ut av dette, kan det glede noen? Eller berike? Jeg liker ikke kunst som er gjerrig. Kunst må ha i seg en generøsitet. En lengsel. Noe ladet. Noe som handler om det emosjonelle. Det kan være lys, eller trapper.
Selv føler kunstneren at det er nå det begynner. Det han skal lage, ligger foran ham.
– Jeg er blitt røffere med årene. Tidligere var jeg mer forsiktig. Og veldig nøye. Jeg lever mer ekte nå, har mer energi og er mindre bundet enn tidligere. Det synes også i mine motiver. Jeg våger mer og er mer uvøren, sier Brunner.
Vi ser at kunstneren, som vanligvis har en empatisk fremtoning, bruker hard makt på kobberplatene. Han hugger løs på dem. Det er som om han kjenner at det er godt å gå rått til verks og å jobbe med fysisk krevende arbeid. Han riper opp metallplaten. Gnir den inn med farge. Tar vekk litt, og pøser på med flere valører før platene går gjennom pressa. Hver gang er like magisk. Når pressrulla går over arket. Når det pipler frem farger på motivet. Helst på de rette stedene. Det er den samme spenningen hver gang når trykkerne kjører pressa over kobberplatene. De kan håndverket. Til fingerspissene. Og de leker aldri kunstnere.
– Kunstner, det blir man ikke, det fødes man til, sier Ole Larsen, fra sidelinjen. Han er daglig leder på Atelier Larsen.
Det er bare kremen av kunstnere som slipper gjennom nåløyet til det kresne trykkeriet der H.M. Dronning Sonja, Kjell Nupen og Ørnulf Opdahl har trykket sin velkjente grafikkserie Tre reiser. Tre landskap. Atelier Larsen har også samarbeidet med Magne Furuholmen, Olav Christopher Jenssen og Vibeke Slyngstad. Atelieret tok selv kontakt med Frank Brunner via Galleri Haaken for vel et år siden for å få til en avtale med den dyktige 43-åringen fra Lillesand.
Nå er det oktober 2014. Og her står han i full konsentrasjon på trykkeriet for å produsere grafiske blad med tre farger. Lokalet ligger i et anonymt boligområde ti minutter fra havnepromenaden i Helsingborg. Stedet er omgitt av 1950-talls lavblokker i rød murstein på alle kanter. Der ingen skulle tro at noen kunne skape kvalitetsgrafikk – ved første blikk.
Frank Brunner i dyp konsentrasjon for å skrape frem motivet med en koldnål på den blanke kobberplaten i Atleier Larsen i Helsingborg. Foto: Bjørn Wad.
Fakta om dyptrykk
Dyptrykkteknikken ble først tatt i bruk i Kina flere hundre år f. Kr. I Europa ble den først benyttet på 1200-tallet. Det første kjente kobberstikket er et trykk på papir fra 1446. Det viser Kristi lidelseshistorie. Rafael (1483–1520) var den første som mangfoldiggjorde tegninger og malerier i et system ved bruk av metallplater. Mezzotint-teknikken ble tatt i bruk på 1600-tallet, oppfinnelsen tilskrives den tyske offiser Ludwig von Siegen (1609–1680).
I dyptrykk brukes kobberplater. Arbeidsredskapet er en rokker som har en taggete og kurvet knivegg. Redskapet vugges over platen og skaper mange små hull eller raster i platen. Arbeidet gjentas til platen har en jevn struktur som vil trykke sort. Strukturen skrapes eller poleres. Graderingen utgjør gråtoner. Trykksverte blir gnidd ned i hullene. Overflødig sverte fjernes. Papiret presses hardt ned mot trykkplaten, og sverten blir overført.
Polytypi
Er en elektronisk metode for å lage kobbergrafikk. Fargene man arbeider med, består av pulver og trykkolje.
Akvatint
Dette er en toneetsningsmetode. I det ferdige trykket fremstår punkter som er beskyttet mot syren som små hvite prikker, som i en fin akvatint knapt er synlig for det blotte øye.
Mezzotint
Platen må først rugges opp med et skarpt verktøy, en rokker. Bildet skrapes og poleres deretter frem i valører fra svart til hvitt.
Etsning
Platen dekkes med syreholdig væske på overflaten. Deretter brukes en nål på de steder der man ikke ønsker at syren skal sitte fast.
Men det er altså her det skjer, i OD Krooks gate. Nesten under jorda, i en hvitkalket kjeller med lysrør i taket. Siden 1973 har det blitt laget grafikk her. Kjente kunstnere som Tony Cragg og Per Kirkeby har også hatt hver sin arbeidsuke sammen med trykkerne i dette lokalet. På en liten kortvegg i gangen henger invitasjoner som atelieret har fått gjennom flere tiår. Veggen er nesten en halvmeter tykk av alle lappene som er klistret oppå hverandre.
Denne uken får Frank Brunner all oppmerksomheten på trykkeriet. Kunstneren er i gang med å vekke liv i gamle motiver og ser dem på en ny måte for å lage grafikk til et større publikum i forbindelse med sin retrospektive utstilling på galleri Fineart i mars 2014. Her skal han vise rundt 60 bilder, deriblant seks nye trykk, med en tematikk som spenner over mange år; fra de første trykkene med drivhus-motiv til eføy og speilinger. Nå jobber han med å få frem en ladet atmosfære og den rette stoffligheten i bildene med titlene Vinterreiser fra 2009, Solar 1 fra 2009, Snø fra 2009 og Skygger fra 2013.
Dyptrykksmetodene som brukes for å lage grafikken er polytopi, akvatint, mezzotint, og etsning.
Kunst må ha i seg en generøsitet. En lengsel. Noe ladet. Noe som handler om det emosjonelle.
– Å lage grafikk handler aldri om å trykke på en knapp. Arbeidet er en symbiose av kunstnerens evne til å skape et motiv som lever og trykkernes fagkunnskaper. Hvert trykk er et rent håndarbeid, forteller Ole Larsen.
– De beste trykkene lages når kunstneren vet hva han vil, uten at vi må gjette hvilken retning vi skal gå i.
Ole har en mild fremtoning og er en dyktig sjef. Det gjør sitt til at det råder en svært god stemning i verkstedet, der de fleste har vært ansatt lenge. Ole har holdt på i over 40 år.
Han begynte i lære hos sin far da han var 18 år gammel. I dag er han 60 år og jobber like intenst som da han var ung.
– Trykkekunsten er en pasjon, en ekte lidenskap, forklarer han. Det har gjort at han er kommet i en posisjon som gjør det mulig å jobbe kun med de beste kunstnerne.
Etter at Frank Brunner avsluttet studiene på Statens kunstakademi i 1998, flyttet han til New York, der han bodde i 13 år. Her fullførte han også en Master i Fine Arts fra Yale i 2000. På kunstnerens debututstilling på Stenersenmuseet i 2000 ble alle maleriene i serien New Haven kjøpt opp av Galleri Haaken. Siden har han vært fast tilknyttet Galleri Haaken og stilt ut bilder i anerkjente gallerier i både USA og Europa.
Kunstneren er opptatt av atmosfæriske landskap og maler i en figurativ og ekspresjonistisk stil. Han er håndverksmessig svært dyktig og formidler en sterk visuell intensitet i sine bilder, noe som blant annet kommer frem i speilingsserien 45 grader, i Abaton og i Mirror Matter. Drivhus, botaniske hager, zoologiske museer, bikuber, kofferter og det levende lyset er motiver som viser Brunners evne til å veksle mellom det nære og det flyktige, det figurative og det abstrakte, og på den måten tangere spørsmål om det gåtefulle livet. Gjengivelser av lys og planter, natur, trær og blader kan minne om stillebensmalerier. Bildene snakker til betrakteren på flere plan. Rent visuelt har de en lyrisk og poetisk tonalitet.
Frank bruker skarpe redskaper, blant annet en rissenål, for å få frem motivene på kobberplaten. Han dypper selv kobberplaten ned i syrebadet. Først tar han på seg hansker. Det brukes kun økologiske kjemikaler på atelieret, men salpetersyre er uansett en etsende væske som man skal ha stor respekt for. Det lukter ikke så ille som man skulle tro. Det stinker ikke. Faktisk lukter det nesten som på et kontor.
Estetikk i kobberplaten før trykk. Foto: Bjørn Wad.
Nye trykk sjekkes nøye før de signeres av Frank Brunner. De store motivene trykkes opp i 30 eksemplarer. De små har et opplag på 60 eksemplarer. Foto: Bjørn Wad.
– Jeg liker å la kobberplatene godgjøre seg i syren over natten, sier kunstneren.
Den etsende væsken skaper hull og sprekker i kobberplaten. Trykket blir mer stofflig når syren trenger inn i platen. Når farge slippes inn i hullene, gir det en relieff-virkning. Dette lærte han av Kjell Nupen, som var rå på å lage hull i kobberplatene for å få frem mystikken i hvert motiv.
– Jeg bruker omtrent en uke på å gjøre platene klare for trykk. Med koldnålen meisler jeg inn detaljene. Det jobbes med tre ulike farger på hvert trykk, som går gjennom valsen tre ganger. På slutten av prosessen brukes en tørrnål. Det er krevende å få frem den rette energien i bildet. Få frem en friskhet. En punch, som føles riktig og som må sitte. Trykket må ha i seg en stofflighet. En presisjon. En tydelighet. Og en glød i fargene før jeg kan slippe dem, forteller Frank.
Når han setter ord på hva han lager, kan det fort høres ut som en klisje, mener Brunner. Men det handler mest av alt om å skape en gjenklang. Som i musikk og i arkitektur. Fange tiden. Gi noe som er eksistensielt.
– Jeg elsker kirkerommet med levende lys. Også japanske kirkerom i all sin enkelhet. Kunst handler om en gjenkjennelse og om at vi ikke er alene. For meg er det en evig jakt etter stofflighet og sanselighet, understreker kunstneren.
Trykker Gunnar Holmgren er i ferd med å åpne opp trykket som nylig har gått gjennom den tunge pressa. Foto: Bjørn Wad.
Med pensel jevnes trykkfargen ut til slutt. Foto: Bjørn Wad.