Å male er å studere livet

Foto: Marte Gjærde

Trine Folmoe har malt siden hun var barn og er på evig jakt etter det ultimate maleriet. Nå viser hun arbeider fra 25 år tilbake i sin første museale utstilling på Haugar.

Å komme inn i atelieret til Trine Folmoe er som å tre inn i en annen verden. De store og mektige maleriene står på staffelier langs veggene og omkranser deg på en måte som gir en følelse av å selv være i bildene.

– Det kommer til å være en retrospektiv utstilling som vil inneholde rundt 50 av mine malerier fra perioden 1989 og frem til i dag. Jeg har aldri hatt en utstilling med dette spennet i arbeider før, så det blir spennende å se bildene opp mot hverandre.

Det er midten av november, og Trine er travel med forberedelser til utstillingen på Haugar Vestfold Kunstmuseum. Atelieret hennes i Halden er fylt opp av store, figurative malerier. Noen er ferdige, andre er under arbeid.

– Jeg har hele tiden vært opptatt av å skildre livet. Både det ytre – det vi alle kan kjenne oss igjen i, og mitt indre sjelsliv. Det er vanskelig for meg å plukke ut ett bilde som betyr aller mest. Jeg tror hvert bilde har vært viktig for meg å male på hver sin måte og til hver sin tid.

Mystiske farger og greske guder.

– Trives du best før, under eller etter arbeidsprosessen?

– Det er herlig å begynne! Å preparere lerretet, se på hele flaten og planlegge hvor de forskjellige figurene skal plasseres. Det skumle er når jeg kommer inn på koloritten, fargen.

– Er det mulig å skille mellom hva som er viktigst av fargen og motivet i arbeidene dine?

– Hvis jeg måtte velge, så hadde jeg valgt motivet, eller tegningen, linjen, og gitt avkall på fargen. Jeg ser ikke på meg selv som en kolorist, men en som er på evig jakt etter å forsøke å forstå dette med farger. Fargene er et mysterium for meg og kommer til å forfølge meg hele livet. Det er uendelig og veldig fascinerende.

Trine ruller frem et staffeli med et stort maleri som ikke er helt ferdig. Hun har malt seg selv stige over bilderammen og inn i motivet. Her møter hun noen av de greske gudene.

– Jeg har paletten i hånden, og jaktgudinnen Artemis døper meg, forteller Trine.

Hun har vært opptatt av de greske mytene i flere år, og forklarer at gudene representerer noe psykologisk for henne.

– Det er en måte å dramatisere livet på. Barokk- og renessansekunstnere brukte de greske mytene som motiver i sine malerier for å fremstille en stemning eller handling. Kanskje fordi det er arketyper vi kan gjenkjenne oss selv i. Vi låner andre skikkelser for å slippe å fortelle hele historien selv, eller hva det er vi drømmer om – for å unngå at det blir privat.

I atelieret: Korsfestet mor, Arilds ansikt og Sammen, alene er tre av mange malerier som kan ses i Trine Folmoes utstilling på Haugar Vestfold Kunstmuseum. Foto: Marte Gjærde

Modell i egne bilder. Et stort speil med en tykk gullfarget ramme lyser opp i midten av rommet. Foruten maleriene er atelieret blant annet fylt med bøker, tørkede blomster, tøystykker, fløyel og hylle på hylle med maling.

– Jeg maler meg selv konsekvent 20 år yngre, sier Trine, mens hun ler og forteller at hun ikke klarer å se at hun er blitt eldre.

– Jeg har ikke noe imot å eldes, men det er noe med personligheten som har vært med meg hele livet. Jeg forsøker å beskrive noe av det i dette bildet, sier hun og peker på et maleri som ennå er under arbeid.

Motivet viser henne selv i tre faser i livet. Den ungdommelige utgaven svever ut av hovedpersonen, som er kledd i arbeidsforkle og ser rett mot oss.

– Jeg står litt mellom to tidsepoker, den ungdommelige og den alderdommelige. «Selvportrett i tre stadier» – jeg tror det er det jeg kommer til å kalle det.

– Er det en måte å forsøke å finne ut hvorfor du ikke klarer å se deg selv som eldre?

– Ja, kanskje. Jeg vil beskrive hvordan man bærer med seg sin ungdom, men samtidig møter alderdommen. Det høres ut som en klisje, men man blir ikke en annen selv om man blir eldre. Det går jo ubønnhørlig én vei, og det vet man jo. Men i dette livet hvor en har mulighet til å reflektere rundt alt som skjer, så kan en føle seg både yngre og eldre. Til slutt tenker man kanskje at man lærte mye av livet, men man avslutter livet også med et spørsmål.

Det er kunsten som gjør meg hel. På en måte er det som å leve i sitt eget eventyr – og jeg føler meg veldig heldig som kan gjøre det.

Å bli mor. Noe endret seg i malemåten da Trine fikk sitt første barn i 1996. Hennes tidligere arbeider ligger nærmere manierismen med sitt detaljerte og skarpe uttrykk, i motsetning til det mer stofflige og ulne uttrykket hun utviklet i ettertid.

– Det å bli mor var en så rystende og stor opplevelse. Jeg tror det må ha gjort noe med min måte å observere og beskrive på. Livet er sterkt og samtidig så skjørt.

– Gikk du bevisst inn for å endre uttrykket, eller var det noe som bare skjedde?

– Jeg husker at jeg så på et selvportrett i atelieret en dag og tenkte at hvis jeg fortsetter i denne stilen, hvor skal det ende da?

Trine viser et av sine tidligere malerier som tydelig skiller seg fra de senere arbeidene.

– Hadde jeg fortsatt å male så rent, skarpt og tilnærmet manieristisk, så er jeg redd det til slutt ville ende i et dødt

uttrykk.

Etter denne opplevelsen bestemte Trine seg for å jobbe bevisst for å endre malemåten.

– Løsningen ble å male meg selv så godt jeg kunne, for så å gå over ansiktet med malingfjerner, skrape vekk og se hva jeg hadde igjen. Nå jobber jeg med å finne et møtepunkt mellom det stramme, avklarte uttrykket og det vibrerende, stofflige og ulne.

– Det er en erkjennelsesprosess det man driver med – når det gjelder egne feil og ting man føler at man mestrer. Man må hele tiden holde det ved like for å ikke miste det. Trine tar en ekstra pause før hun legger til: – Nesten som et kjærlighetsforhold.

Det ultimate bildet. Trine har allerede planen klar for hva hun vil arbeide med når utstillingen på Haugar er over.

– Jeg vil utforske de psykologiske portrettene. Bevege meg fra de store flatene med rike komposisjoner og inn i dybden. Jeg tror vi alle har noe vi uttrykker som er interessant på forskjellige vis. Uttrykket i et barneansikt som ennå ikke vet om alt som skal møte det, eller et eldre menneske som minnes noe. Alt jeg tidligere har forsøkt å beskrive med ropert gjennom de store formatene, vil jeg nå forsøke å få frem med en lavere stemme.

– Du er flink til å utfordre deg selv?

– Det man mestrer, det kan man jo sjelden ødelegge helt. Så hvis man utfordrer seg selv på det man mestrer, vil det tvinge seg frem noe annet. Det går på prinsippet om å bygge opp og bryte ned. Til slutt kommer man kanskje inn til en kjerne. Inn til det ultimate, det ene bildet. Det er nok det jeg er på jakt etter. Å male det ene bildet som er kjernen av alt jeg har gjort.

– Kan du tenke deg når det vil skje?

– Nei, for jeg vet ikke når jeg kommer til å dø. Jeg håper at jeg kan fortsette å male til jeg forsvinner, og at høydepunktet kanskje vil være da.