Bare Bjarne

Foto: David Oramas

Munch og Melgaard, to norske kunstnere født med hundre års mellomrom. Begge har fått føle samtidens avsky og applaus. Nå skal de møtes på Munchmuseet.

KUNST (NEW YORK): Freedom Tower og Manhattan skyline rister forbi oss idet flyet er i ferd med å foreta en turbulent landing på Newark Airport. Frihetstårnet – struttende potent og med klar symbolikk om individets rett til å gjøre og uttrykke det man vil, uansett hva samtiden måtte mene. Litt som Bjarne Melgaard. Og Edvard Munch. Uten sammenligning for øvrig.

New York Times’ kunstkritiker Roberta Smith har sagt om Melgaard at møter han et tabu, vil han umiddelbart bryte det. Det er noe med Melgaards kunst som gjør at betrakteren blir provosert. Eller selv velger å bli provosert. Mange har reagert i avsky over bilder som utforsker sadomasokistisk sex eller homofile utskeielser. Reaksjonene lot ikke vente på seg da Melgaard viste voksen mann/ung gutt-kjærlighet i NAMBLA-bildene. Maleriene skapte ramaskrik, førte til skandale og offentlig fordømmelse. Ikke ulikt det som skjedde da Munch stilte ut flere av sine bilder over hundre år før.

KUNST er ankommet Melgaards 2000 kvm store studio i Bushwick, Brooklyn. Spørsmålene om utukt og provokasjon setter vi umiddelbart på vent, de virker med ett helt malplassert. Det er for mye glede og overskudd og positiv energi i luften. Titalls nye, fargerike arbeider står klare for å fraktes til forskjellige utstillinger; til Paris og Galerie Thaddaeus, til Galleri Fineart i Oslo og til Munch-museet og utstillingen THE END OF IT ALL HAS ALREADY HAPPENED.

Melgaard står i egendesignet jakke med baksiden prydet av et solfylt strandbilde av ham og moren i badetøy. Han viser rundt i studioet. Peker på nye arbeider, forklarer teknikker, viser de nye materialene; makeup, parykker og falske øyevipper. Han ler masse, snakker ivrig om regissørene Catherine Breillat og Werner Fassbinder. Om skjønnhetstyranniet. Men alt dette må vente. Vi er her for å snakke om Munch. Kunstneren som har blitt Norges fremste varemerke og hvis bilde Skrik antagelig er det mest kjente maleriet i verden.

Føler du at du som norsk kunstner må forholde deg til Munch?

– Det er helt umulig å ikke gjøre det. Det er snakk om en så stor kunstnerisk kraft at du må forholde seg til ham hvis du er fra Norge. Selv synes jeg at jeg begynte å forholde meg mer til Munch da jeg dro ut fra Norge. Jeg kan lettere se at temaer som sjalusi, melankoli og ensomhet er temaer vi har til felles. At vi begge har og hadde en viss provokativ kraft i vår samtid.

Hva betyr det for deg som kunstner å skulle stille ut ved Munch-museet?

– Det har først og fremt svært veldig interessant. Interessant å jobbe med kurator Lars Toft-Eriksen, han har jo satt sammen en utstilling som er helt eksepsjonell. Vanligvis setter man to kunstnere opp mot hverandre, men her har han tatt i bruk helt andre aspekter. Det kommer man til å se.

På hvilken måte da?

– Han er ikke så interessert i at mitt kunstnerskap skal settes inn i kunsthistorien som sådan, men legger mer vekt på den emosjonelle problematikken. Og på de forskjellige tidsaspektene for Munchs og min kunst. Publikum vil få se verk av oss begge som sjelden er vist før. Snøhetta har også designet interiøret for utstillingen, så det blir en helt spesiell opplevelse.

Har du laget verk spesielt til denne utstillingen?

– Ja, jeg har laget en installasjon, et helt rom, spesielt for denne utstillingen, men ellers har vi valgt ut tidligere verk av meg som har blitt satt sammen med Munchs på en ganske unik måte.

Var du da bevisst på at denne installasjonen skulle gå i dialog med Munchs bilder?

– Nei, jeg føler ikke den går i dialog med Munchs verk, jeg var interessert i å gjøre min helt egne individuelle presentasjon. Jeg kan ofte være fascinert av andre billedkunstnere, men verkene mine kommuniserer aldri direkte med andres kunst.

Kurator for utstillingen ved Munch-museet, Lars Toft-Eriksen, deler Melgaards ideer.

– Jeg er ikke er så interessert i å sammenligne Munchs og Melgaards kunst som sådan. Det blir ofte feil å skulle stille én kunstner, i dette tilfellet Munch, opp som et parameter som andre kunstnere skal måles mot. Men jeg opplever heller Melgaards kunstnerskap som relevant på den måten at det kan stille noen kritiske spørsmål ved Munchs relevans for samtiden. De berører beslektede temaer som sykdom, seksualitet, psykologi og død, om enn med helt forskjellige referanser, og det er spennende å se hvordan de relaterer til sin samtid.

Dagen etter møter vi Melgaard hos trykkeren. Ferdige bilder ligger i lag på rister, ferske rett fra pressen. Fargerike trykk med helt nye motiver som skal vises i Galleri Fineart i Oslo. Noen av dem har referanser til Munch, de fleste ikke. Bjarne holder opp et motiv med Skater Rat, en figur på skateboard med lange øyevipper.

KUNST kommenterer at flere av figurene i motivene ligner mistenkelig på David Oramas, Melgaards kjæreste.

Det ligger mye smerte i det overfladiske.

Hva er det som setter i gang prosesser hos deg. Hva gir deg et kick?

Han ler. Snur seg mot kjæresten og blunker.

– Det er jo lysten ved å prøve noe nytt. Utfordre seg selv. Ikke være gjentagende. Det å vite at man skal ha en utstilling, er en drivkraft i seg selv, med det kommer lysten til å uttrykke noe. Men når det er sagt, så jobber jeg kontinuerlig, ikke bare frem mot en utstilling. Jeg tegner hele tiden, jobber med farger, maler. Det er ikke sånn at inspirasjonen kommer som et lynnedslag. Mitt kunstnerskap er en pågående prosess. Det er jobben min, livet mitt. Jeg har ikke tid til vente på inspirasjon. Man jobber, så kommer ideene, ikke omvendt.

Du har laget mange nye grafiske verk. Hva er det du liker med grafikk?

– Jeg liker at den har evnen til å favne mange. Det er noe demokratisk med grafikk, det ligger på mange måter i mediets natur; det er billigere, og en grafikkutstilling er kanskje litt mer lavterskel. Jeg synes det er gøy å lage en utstilling som kan nå ut til flest mulig. Som billedkunstner ønsker jeg jo å kommunisere med et størst mulig publikum. Vil man ikke det, kan man like godt sitte hjemme i stua og gnukke. Jeg er interessert i å kommunisere med alle, jeg; husmoren, businessmannen, tenåringen.

Men det er jo mange fra nettopp disse gruppene som finner kunsten din veldig provokativ. Hva synes du om det?

– Jeg synes jo det er bra at jeg får mye respons på bildene mine. Men jeg har ikke noe mål om å bli forstått som kunstner. De temaene jeg jobber med, er jo de tingene jeg selv har lyst til å utforske. Hvis folk blir så innmari støtt av det, så er ikke akkurat det mitt problem, da.

Han ler.

– Men for all del, alternativet er mye verre. Det hadde jo vært ille om folk sovnet foran det jeg gjør.

Bjarne Melgaard. Untitled, 1997. Foto: Anders Valde; Courtesy of Astrup Fearnley Collection, Oslo.

Jeg kan ofte være fascinert av andre billedkunstnere, men verkene mine kommuniserer aldri direkte med andres kunst.

Tilbake i studioet i Bushwick forteller Melgaard om utstillingen The Casual Pleasure of Disappointment som skal til Paris. Bildene er laget i samarbeid med hårstylist Bob Recine, motedesigner Andre Walker og makeupartist Kanako Takase. Sammen har de skapt bilder og skulpturer formet av sminke, parykker, løsvipper, makeup-bokser, paljetter og klær. Utgangspunktet for utstillingen er regissør Catherine Breillats film Abuse of Weakness.

Melgaard peker på et bilde der lag på lag med sminke er lagt over et fjes med overdimensjonerte lepper.

– Jeg hadde lyst til å lage kunst med skjønnhetsindustrien som tematikk. Hvordan folk maltrakterer seg med botox og preparater fordi denne industrien har lært oss opp til å hate oss selv. Ingenting er bra nok. Man skal alltid være bedre, alltid være noe mer enn det man er. Dessuten lar denne tematikken seg lett overføre til et visuelt uttrykk.

Hvordan har det vært å være flere om å skape et bilde?

– Det har vært spennende og givende. De fleste av verkene mine er rent intuitive verk, der den ene ideen tar den andre. Her har vi vært opptil fire stykker på et verk, og det har vært lærerikt å komme inn i hverandres kreative univers. Da har jeg først laget en

arbeidstegning som de andre så har gått ut ifra. Så har vi satt sammen verkene av forskjellige makeup og skjønnhetspreparater.

Han tenker seg om.

– Det er verk som på mange måter handler om skjønnhet og styrke. Det ligger mye smerte i det overfladiske.

Der er tid for fotografering. David, Bjarnes kjæreste, er fotograf. Han knipser i vei. De jobber mye sammen, og har laget to filmer som skal vises på Galleri Fineart i februar. Bjarne poserer foran en hårete skulptur.

KUNST stjeler seg til et siste spørsmål.

Men det er mye sterke farger og livskraft i disse verkene også?

– Ja da. Han smiler. – For all del. Alt trenger jo ikke være hjerte/smerte. Noe kan få være litt mystisk og uforståelig også.

Eller som regissør Reiner Werner Fassbinder ville sagt: The more real things get, the more like myths they become.