Løvaas & Wagle

FELT FORNEBU, 2008, papp stiftet til veggen, Museet for samtidskunst. Foto: Børre Høstland.

«En dag kikket jeg på en blomstermønstret duk på et bord. Da jeg så opp, dekket det samme mønsteret taket, vinduene og veggene, og til slutt hele rommet, kroppen min og universet. Det føltes som jeg hadde begynt å utslette meg selv, bare rotere rundt i uendelig tid og rom, og bli redusert til intet.»

Løvaas & Wagle består av Astrid Løvaas (f. 1957) og Kirsten Wagle (f. 1956), som startet sitt samarbeid under studietiden på Statens håndverks- og kunstindustriskole (nå KHiO) på slutten av 1970-tallet, og hadde sitt gjennombrudd med to utstillinger på Kunstnernes Hus og Bergen kunstforening i 1995. I 2008 hadde de en retrospektiv utstilling på Museet for samtidskunst i Oslo. De har også laget mange offentlige kunstprosjekter, blant annet på fasadene på Operaen i Bjørvika, sceneteppet til Trøndelag Teater og en stor utsmykning til Kommunenes Hus i Oslo. Løvaas & Wagle bygger på tradisjonelle tekstilteknikker og benytter seg av forbilder som spenner fra norske åklær til italienske mosaikker og fra Hannah Ryggen til Olle Bærtling. De er kjent for sin gjenbruk av avlagte tekstiler, som ulltepper, herredresser, raggsokker og nylonstrømper. De er blant annet innkjøpt av kunstindustrimuseene i Bergen, Trondheim og Oslo, av Museet for samtidskunst og Sørlandets Kunstmuseum.

Jeg møter kunstnerduoen på atelieret deres på Fornebu. Den lille kunstnerbyen der er badet i sensommerlys, Løvaas & Wagles atelier er romslig, med hyller på hyller med tekstilmaterialer, og på et stort bord ligger deres visuelle skisseblokk – sirlig organiserte kvadratiske arbeider. De byr på te og croissanter, vi setter oss i en sofagruppe i den ene enden av rommet og begynner å snakke om inspirasjon, og jeg spør: Hva inspirerer dere?

– Ofte kommer inspirasjonen når man minst venter det, det kan være en dag man er sliten og ufokusert. Det er som om man da kanskje slapper litt mer av, og da kan noe annet slippe frem. Vi jobber både intuitivt og systematisk, og den kreative fasen spenner fra idéstadiet og til utførelsen av verket. I en utstillingssammenheng kan det bety at vi ikke vet akkurat hvordan utstillingen skal bli før vi er i rommet, men vi jobber gjerne utfra en overordnet idé. Vi prøver å utfordre oss selv litt, ved å slippe kontrollen for å se hva som da kan skje. Og både den intuitive fasen og den utførende fasen kan generere mye arbeid!

– Hva er viktig for dere for å kunne jobbe godt?

– God stemning! Dialogen oss imellom er det viktigste av alt. Det er der det begynner. Vi ser at ting går i bølger etter å ha jobbet sammen i så lang tid. Det som skjer på atelieret, speiler livet – det går opp og ned. Vi har også et veldig fint atelier her, hvor vi har masse forskjellige materialer, slik at vi ikke må gå ut og få tak i noe.

– Det har ofte blitt sagt om deres kunst at den er feminin eller feministisk, har dere en politisk mening bak verkene? Og vil dere si at kunsten er viktig for samfunnet?

– Da vi var kunststudenter i 1982, hadde ikke tekstilkunst så høy status. Norsk billedvev var fraværende, minimalistisk kunst og andre nye uttrykk var inn. Vi var en stund veldig opptatt av minimalismen, og de fem første årene arbeidet vi kun med ubleket lerret som vi brettet og foldet. Så kom det til et punkt der vi ønsket å utfordre oss selv ved å gå i en helt annen retning, vi ble litt i opposisjon til den minimalistiske trenden og ville vise at det også kunne være veldig tøft med tekstil. Vi oppdaget Hannah Ryggen på en intens måte og ble inspirert til å forske videre på veven,

rutåklær og ull var spennende! Nå har tekstilkunst fått et oppsving, med Soft galleri, Hannah Ryggen på Dokumenta og utstillingen Hold stenhårdt fast på greia di i Kunsthall Oslo i fjor. Det feministiske aspektet er noe som har fulgt oss hele veien, men som vi har fattet en sterkere interesse for i de senere årene. Vi har ikke noe konkret politisk budskap å spa opp, men en tro på at det vi gjør er viktig, det har vi. Kunst handler for oss om å se noe fra en annen vinkel, det er en type forskning som ikke er så regelstyrt, og det er viktig for samfunnet.

– Hvilke planer har dere fremover?

– Vi jobber med flere utsmykninger, en på universitetet på Ås nå, der er det to store saler med 13 lerreter. I tillegg vant vi akkurat en konkurranse om en utsmykning til Mandal videregående skole. Vi samarbeider også med et svensk arkitektkontor om et prosjekt til en konkurranse i Helsinki om et nytt Guggenheim-museum, det blir spennende hva som skjer med det. Vi var også akkurat med på en utstilling, et stunt i en nedlagt fabrikk på Osterøy i sommer. Der jobbet vi totalt intuitivt igjen, og det var gøy!

Flyt

– Vårt samarbeid, vårt kunstnerskap er noe som har oppstått mellom oss, det er ikke mitt eller ditt, det er ikke meg eller deg, men noe annet. Det handler om flyt. Vi begynte å samarbeide som et eksperiment da vi studerte, vi tok 14 dager hvor vi testet det ut, og så var det gjort. Magien oppstår i møtet mellom oss, i dialogen, i samarbeidet. Prosjektene er ikke mine eller dine, de er alltid våre, avslutter Løvaas & Wagle.

På veien hjemover går jeg meg vill i Fornebu-området – mellom de store industribygningene og trafikkmaskinen finner jeg en liten bekk med strå og markblomster. Jeg blir stående der en stund og tenker på genius loci, stedets ånd, som i romertiden ble sagt å ha en beskyttende og inspirerende kraft, men den kunne også være lunefull. Og på hvordan ansvaret for den kunstneriske kreativiteten ble flyttet fra disse inspirerende stedsåndene og inn i mennesket – da gjerne den mannlige kunstneren – i renessansen, da ordet geni skiftet betydning fra å beskrive en ånd utenfor mennesket til å bli en beskrivelse av noen få, geniene. For meg kjennes det befriende å tenke på den kunstneriske skaperkraften som noe som ikke er bare mitt ansvar, jeg liker Martha Grahams beskrivelse av kunstneren som en kanal for noe annet, som også handler om flyt.

«There is a vitality, a life force, an energy, a quickening that is translated through you into action, and because there is only one of you in all of time, this expression is unique. And if you block it, it will never exist through any other medium and it will be lost. The world will not have it. It is not your business to determine how good it is nor how valuable nor how it compares with other expressions. It is your business to keep it yours clearly and directly, to keep the channel open. You do not even have to believe in yourself or your work. You have to keep yourself open and aware to the urges that motivate you. Keep the channel open. … No artist is pleased. [There is] no satisfaction whatever at any time. There is only a queer divine dissatisfaction, a blessed unrest that keeps us marching and makes us more alive than the others.»
– Martha Graham*

I Løvaas & Wagles beskrivelse av samarbeidet kjenner jeg igjen denne flyten og respekten for en energi og inspirasjon man ikke kan fange, som kan nå oss på forskjellig vis, men som er verdifull og magisk. Løvaas & Wagle har funnet den sammen og vet å gi den rom til å utvikle seg, så det blir spennende å se hvilke prosjekter duoen fortsetter med!

FASADE PROSJEKT, Operaen i Bjørvika, fra taket, 2003 til 2008. Foto: Jens Sølvberg.