Harald Fenn: Et opprør mot maleriets gester

Stedløse landskap 6.

KUNST møter Fenn over en kaffe og får høre om hans forhold til farger, billedflatens ytterpunkter og maleriets død og oppstandelse.

Etter å ha jobbet som kunstkonsulent for flere offentlige bygg kjenner jeg best til Harald Fenns arbeider som store abstrakte malerier over hele veggflater, flere etasjer, korridorer. Dette er en maler som ikke er redd for å ta arkitekturen for seg, tygge og fordøye den til den kommer ut igjen bekledt med farger og streker, striper, bølger, organiske eller kvadratiske former. Jeg spør ham: Hva særmerker det å jobbe med arkitektur og offentlige kunstprosjekter i forhold til å jobbe med bilder til en utstilling i et galleri?

– Det er annerledes i den forstand at du har en helt konkret mottager av kunsten, som ofte også har noen ønsker. Så jeg må ta hensyn til brukerne av bygget, til arkitekten med sine visjoner og byggherren som har sine tekniske begrensninger, alle disse partene må jeg komme i møte og overbevise om at mine løsninger er gode, samtidig må man bevare så mye integritet som mulig og ikke kompromisse for mye.

– Synes du det er begrensende eller inspirerende å gå inn i slike prosjekter?

– Jeg synes ofte det er inspirerende. Fordi jeg blir trigget av å jobbe økonomisk, er det inspirerende at det settes rammer hvor virkemidlenes økonomi er viktig. Det å finne løsninger innenfor institusjonens begrensninger er spennende og utfordrende for meg.

– Å se på bildene dine føles som å gå inn i et univers av koder, hvordan begynner du arbeidet med et verk eller en serie?

– Det at jeg jobber med koder, er delvis riktig. Jeg vil kanskje heller si tegn, tegn som jeg setter sammen og lager bilder av. Et av tegnene har natur som en referanse. Et annet er den manierte etterligningen av tegnegester, malegester, landskap er et referansepunkt, det abstrakte maleriet et annet. Interessefeltet er motsetninger, det er utgangspunktet mitt når jeg begynner på en serie eller et verk.

– Ja, umiddelbart er det motsetningene i billedflaten jeg ser. Det er ofte skrevet om deg at maleriet i seg selv er ditt hovedtema, stemmer det?

– Absolutt, maleriet som både visuell og historisk arena. Det er en del kamper som har vært utkjempet i maleriets historie og i det visuelle feltet som for meg er interessant å gå inn i. Skjæringspunktet mellom den amerikanske og den europeiske forståelsen av konstruksjon, der det europeiske maleriet alltid har vært knyttet til følelser, til et sted og naturen, mens amerikanerne har sett på maleriet som et sted i seg selv. Mellom disse to retningene begynner det å oppstå gnisninger og konflikter som lager spennende motsetninger, som den gang var helt uforenlige, mens det for meg har vært morsomt å prøve å forene disse i et visuelt uttrykk.

Stedløse landskap 5.

Jeg håper mine arbeider kan åpne for å aktivisere et annet sanseapparat enn det rent intellektuelle.

– Dette er interessant ettersom du vel begynte å male sånn omkring maleriets proklamerte død?

– Vel, både maleriets død og gjenoppstandelse, vil jeg si. Dette handler mye om økonomi. Maleri har vært et av de kunstuttrykkene som har vært lettest å omsette opp gjennom tidene, så det er ofte galleristene, kuratorene og direktørene ved de store museene som ser at det er god økonomi i det, og så lager de en revitalisering. Da jeg begynte på akademiet, var det egentlig en tilbakekomst for maleriet, det hadde faktisk vært dødt ganske lenge, og så kom hele den italienske og tyske nyekspresjonismen. Den tiltalte meg lite med sine ekstreme kunstnerfigurer med lange skinnfrakker og voldsomme malegester. Dette var på 1980-tallet, og jeg fikk nesten traumer av det og begynte dermed å jobbe med å eliminere selve malegesten. Jeg fant det fascinerende å gå bort fra penselen, at man kunne bruke airbrush, spraymaling og andre metoder i malerijobben. Industrielle verktøy løftet maleriet vekk fra det jeg så som det klamme, ekspressive, gestfylte maleriet.

– Apropos abstrakt ekspresjonisme, hva er farger for deg?

– Farger er muligheter. Et alfabet, et språk man setter sammen, av og til systematisk og ofte veldig fritt. Det er den arenaen og de tegnene jeg jobber mest emosjonelt med. Der er jeg minst knyttet til en tenkt strategi, det er deilig å jobbe med farger og ikke ha noe fast system jeg må forholde meg til. I fargene og valgene der har jeg gitt meg selv total frihet.

– Du hadde akkurat en utstilling på Kunstmuseet Kube i Ålesund, hvordan begynte den serien?

– Når man jobber med noe over en lang periode, så går man til tider litt lei prosjektet, og så prøvde jeg å finne ut hva er det jeg egentlig driver med? Hva er ytterpunktene i de to retningene jeg liker å jobbe med? Og det ene er rommet, som går tilbake til tidlig renessanse og forståelsen av perspektivet, det illusoriske ved maleriet, det å lage en drømmeboks. Det andre er amerikansk modernisme hvor ytterpunktet er den rene flaten, hvor maleriet kun fremstår som materiale i seg selv. Jeg prøvde å aktivisere disse ytterpunktene så rent som mulig, å dra rommet så langt som mulig og presse opp flatene i de konstruerte fargeflatene jeg jobber med, for å vise at her begynner bildet, her begynner flaten, og så begynte jeg å utforske dette, og det ble en serie med variasjoner over det temaet.

– Men i bildene dine fra denne serien er det også lagt inn noen uperfektheter som bryter med de ellers renskårne flatene – hvilken betydning har dette i bildene?

– Å stilisere gesten, å imitere et hånduttrykk, det er uperfekthetene. Det skaper en forståelse av håndverket, av håndens vandring over lerretet. Samtidig som man ser at dette er tilgjort, en tilbaketrukket og asosial hånds virkning på maleriet, peker det på at det er en hånd som utfører dette. Jeg ønsker å vise denne avstanden.

– Har du et mål, eller hva ønsker du å formidle med dine kunstprosjekter?

– Jeg håper mine arbeider kan åpne for å aktivisere et annet sanseapparat enn det rent intellektuelle. Mye av dagens kunst er knyttet til tekst og begrepsforståelse, mens maleriet tilbyr en annen sanselig opplevelse som jeg tror er viktig og utviklende. Litt på samme måte som barn trenger å bevege seg og klatre i trær, vekk fra dataskjermen, trenger vi kunstopplevelser som stimulerer oss på en annen måte enn gjennom tekst og ord. Det sanselige ved maleriet treffer oss før vi får tenkt oss om, og det tror jeg er en kvalitet.

– Synes du kunst er viktig, jobber du med noe som er viktig for samfunnet?

– Definitivt. Spesielt når man gjør offentlig prosjekter, da får man se hvilken umiddelbar påvirkning kunst kan ha på publikum på en positiv måte. Kunsten på for eksempel en skole har stor påvirking på dem som går der, de kommer til å huske den hele livet. Og kanskje åpner det opp for å bringe dem et par skritt i retning av en dypere visuell interesse. Å bidra til denne nysgjerrigheten er det jeg håper å oppnå med mine kunstprosjekter.

Stedløse landskap 2.