Å male empati

Foto: Bjørn Wad

Norges beste figurative maler. Man hører det ymtet her og der. Neste år fyller Geir Yttervik 60, men er i den unike posisjon å bli oppfattet som spennende … og lovende.

Få besøkte Høstutstillingen i år uten å legge merke til Rimfrost, et digert maleri på 2,70 ganger 4 meter. Det var kløktig hengt opp i et rom med nesten bare svart-hvite arbeider, slik at fargene riktig sprang en i øynene. En kjølig fiolett i ytterkantene, som samler seg mot grågrønne nyanser i sentrum av bildet. Aftenposten spanderte en halvside på bildet.

Rimfrost, Ytterviks sjette bidrag til Høstutstillingen, er en vinterskog-scene med hester. Den nærmeste, hvite hesten snur seg mot betrakteren. Alle de andre er det noe galt med. Én ligger på bakken, kanskje halvdød. En annen har falt på forbeina, én er havnet på rygg og spreller. Hestene kjemper for å overleve. Vinterkledde mennesker synes mot bakgrunnen. Har de noen skyld i det som skjer med hestene? Det ser ikke helt slik ut heller.

– Det er en form for apokalyptisk scene, sier Geir Yttervik. – Jeg liker å tenke at årsaken til at hestene har det vondt, er noe som ikke lar seg fremstille på lerretet. Det kan være en farlig gass som har lekket ut, eller det kan være en skarp og skadelig lyd.

Rimfrost

Bildet er typisk for motivene hans, i den grad at han har begynt å snakke om motivkretsen sin som «min verden». Visse skikkelser opptrer på flere bilder, i nøyaktig samme positur. Bildene viser en verden som krakelerer, der virkeligheten

sprekker og avslører mønstre av en underliggende uhygge. Personene avbildes gjerne som betraktere, tilskuere til et drama du som tredjepart ikke får del i, men inviteres til å dekode.

Det som er nytt her, er hestene. Han forteller at han begynte å male hester da moren døde. Noe Yttervik tilsynelatende aldri slipper tak i, er barndommen og familiehistorien sin, som preges av en tragedie på midten av 1970-tallet da den yngre broren omkom i en bilulykke. I tillegg er det noe i hestebildet som ikke er personlig, men inspirert av en anekdote om filosofen Friedrich Nietzsche. Det siste Nietzsche gjorde før han gikk inn i en evigvarende psykose og aldri sa eller gjorde noe igjen, forteller Yttervik, var å omfavne en hest som ble slått av eieren.

– Empati. Det er det jeg prøver å vekke med bildet, å appellere til medfølelsen hos betrakteren. I bunn og grunn er det et slags humanistisk prosjekt. Vi behandler ellers ikke alltid dyr så bra. Jeg har hentet noen av hestene fra et nettsted for dyrevernere som er motstandere av rodeo. Det er mye dyreplageri i rodeosporten. En annen inspirasjon er hestescenen i Tarkovskijs Andrej Rublov, hesten som faller ned en trapp og over rekkverket, en dramatisk og grusom scene. Dette er russisk film fra sovjettiden, så de var ikke så nøye på om det gikk med noen dyr. Jeg tror faktisk mennesker døde under innspillingen av den filmen.

Man kan vanskelig definere Geir Yttervik som en maler med et «budskap». Han er venstreorientert, en som grunnet oppveksten og røttene i Oslos arbeiderklasse tar småfolkets parti mot kapitalismen, men har ingen illusjon om at bildene hans skulle påvirke noen til å la være å stemme på Høyre eller FrP, for eksempel. Han ler høyt som svar på spørsmålet.

Men å stå der med en kost og en tube maling og fremkalle empati på en hvit duk, det er liksom ingen sak?

– Du er jo nødt til å være der selv, å føle det du ønsker at betrakteren skal føle. Gjør jeg det riktig, handler det nesten om å stå og gråte foran lerretet. Det som skjer med hestene, er en slags Guds straffedom, og for å kunne fremstille det må jeg være Gud og hest samtidig, så å si. Da er det følelsen av selvforakt som straffer, og den har jeg i rikelig monn. Jeg begynte på bildet første søndag i advent, og det har smittet igjennom som den fiolette fargen jeg la på aller først. Advent betyr forventning, og fiolett er adventsfargen. Opprinnelig mente jeg kanskje det skulle handle om jul. Men så kom det med kulda, rimfrosten som dekker alt, vonde følelser og skam som kapsles inn i kulde. Jeg har vært interessert i psykologen Wilhelm Reich, som har en teori om innkapsling eller innpansring som jeg kjenner meg igjen i.

For øyeblikket arbeider Geir Yttervik med utsmykning. I fjor ble det avduket et veggmaleri under T-banebrua på oppvekststedet Veitvet, der Yttervik gir uttrykk for bydelens mangfold – eller multikultur – ved å fremstille seks tomme interiører i enkle perspektivtegninger og slående farger. Det nye verket skal bli et veggmaleri på spiler til kulturhuset i Hommelvik øst for Trondheim. Mot alle odds vant han konkurransen mot fire trønderske kunstnere, hvorav de andre «var opptatt av seg selv og sitt eget», som han sier. Yttervik foreslo fabrikker. Dette er tidligere statsminister Johan Nygaardsvolds hjembygd, og et sted med dype Arbeiderparti-røtter.

– Det de ikke ville gå med på, var at jeg malte kreosot-fabrikken som lå der og ble lagt ned for over 30 år siden. Hommelvik lagde jernbanesviller for hele landet, og da trenger man kreosot, et tjæreprodukt fra trelast som stinker forferdelig og som forurenset hele fjorden. Ikke tale om at de ville minnes på den. Så det ble et bilde av trelastindustri isteden, med rykende fabrikkpiper og det hele. Du kan si at jeg går inn i tradisjonen fra Munch og Ekeland, og den skal man jo ikke kimse av.

– Hva betyr det at du maler «på spiler»?

– Det ikke et egentlig veggmaleri, men parallelle trelister som skal males på tre sider, de er der for å dempe akustikken. Det er et helvete å male på dem, for øvrig. Men det betyr at bildet vil endre seg idet man går forbi. Utgangspunktet for ideen er disse «vippekortene», husker du dem? Man får dem fremdeles på bursdagskort og sånt, og jeg husker at jeg hadde en slik beltespenne en gang. Lentikulærtrykk, heter det på fint.

– Op art?

– Ja, og det er tydeligvis på vei tilbake, med store utstillinger. Det handler om å lure hjernen. Victor Vasarely, som vi har en kjempesamling av i Oslo, var kanskje den viktigste op art-maleren. Og Bridget Riley, som hadde en stor utstilling hos David Zwirner i New York. Man var aldri helt enige om op art og dens verdi som kunst. Det grenset til dekorasjon og fiksfakseri, mente mange. Jeg har alltid hatt sans for slike «urene» uttrykk.

– Men alt maleri dreier seg vel om å lure hjernen?

– Gjennom utdanningen har jeg blitt godt oppmerksom på de fellene som ligger i å ikke være bevisst illusjonen. Hele diskusjonen om flate og illusjonen om dybde, som knytter seg til Clement Greenberg og debatten om det abstrakte. Da jeg gikk på akademiet, skulle det helst være flatt. Dybde var nesten kitsch, for å bruke Greenbergs yndlingsbegrep. Jeg kan aldri huske å ha hørt ham nevnt på akademiet, men disse ideene kom jo hit også.

– Det er viktig å være klar over at i Norge har vi malt hele tiden, gjennom all internasjonal kniving om maleriets død – og gjenoppstandelse på åttitallet. Det foregikk ikke her. Vi opplevde aldri noe brudd eller opprør mot maleriet. De som gjorde opprør, var de som begynte med collage, som limte fast gjenstander på maleriet og så videre. Veldig mange malte faktisk dyr og hadde faste dyr de holdt på med: katter, sjiraffer eller sebraer, totemdyr kunne man nesten si. Eller mytologiske motiver. På åttitallet ble dette stuereint igjen, og nordmennene hev seg over det med en gang. Men uansett, det er historiske grunner til at norsk maleri i dag holder et veldig høyt nivå. Vi har hatt kontinuitet. Men det når ikke inn i de offentlige samlingene; vi definerer bort det vi er best på, som er arven etter Munch.

– Du har gjenoppdaget Munch, sier du?

– Ja, han er en av de aller største malerne. Da jeg var yngre, var jeg mest opptatt av den tidlige Munch frem til Skrik, særlig 1880-tallet. Men nå ser jeg nesten bare på det han malte som eldre. Munch var så god til å omsette visuell informasjon til maleriet. Han viser oss hvordan øyet er oppbygd, hvordan vi oppfatter lys og farger. Mannen var besatt av å se, og det er på grensen til overfølsomhet, å ta inn altfor mye informasjon, slik jeg forestiller meg det må være å ta LSD. Ta solbildet hans i Aulaen, hvor det vi ser, ikke er hvordan sola objektivt ser ut, men hvordan det oppleves å stirre rett på den. Det er for eksempel mye blått i den, og det er slik etterbilder i øyet fungerer – når du ser på gult, blir etterbildet blått. Det løser seg opp i lys og refleks, landskapet og solstrålene smelter sammen, og du kan se at konturene i landskapet løser seg opp slik de vil gjøre når du ser rett på sola. Munch legger tre konturer, en gul, en blå og en grønn, tror jeg. Han er genial.

Det er viktig å være klar over at i Norge har vi malt hele tiden, gjennom all internasjonal kniving om maleriets død- og gjennoppstandelse på åttitallet.

Geir Yttervik er lett å få på glid når man snakker kunsthistorie. Han har undervist i mange år og lest faget ivrig enda lenger, og kaster gjerne inn ideer fra tjue århundrer og flere kontinenter i en samtale om bilder. Hva vil kunsthistorikerne si om at Geir Ytterviks malerier baserer seg på tidens mest slitsomme og misbrukte visuelle uttrykksform, nemlig Photoshop? Maleriene begynner sitt liv som fotocollager på skjerm, klippet sammen av bilder han enten har «røvet», skutt fra hofta, tatt av naturen for å bruke i bakgrunnen eller stjålet fra filmer og nettsteder.

– Ja, jeg har jobbet med digitale skisser i flere år nå. Den kunstpolitisk riktige impulsen ville kanskje være å stille ut collagen og blåse i hele maleriet, men de er ikke så fine. Det er ikke det jeg vil lage.

Nå planlegger han to utstillinger de neste årene, en i Bergen og en på Hamar.

– Jeg har samlet bilder av naturkatastrofer, eller kanskje jeg snarere skal kalle dem naturhendelser. Som jordras, for eksempel, når en svær bit av veien blir borte og noen står ved en bil på den ene siden og klør seg i hodet: hva gjør jeg nå? Eller når vannet står én meter opp i kjelleren. Katastrofer på norsk, kan du si. Det kan likevel være nok til at hele verden raser sammen for folk. Man ser et hus som flyter i elva oppe i Namdalen, det er da dramatisk nok.

– Synkehullet på Sagene i vår?

– Jeg kom meg aldri bort for å titte på det. Men jeg har lånt et par bilder fra avisen. Synkehull er fascinerende, særlig når det står en bil på kanten som holder på å bikke nedi. I hvert fall er tanken å jobbe tredimensjonalt med disse tingene, med malte flater, sette opp en scenografi eller et titteskap, kan du kalle det. Det er en idé til utstillingen på Hamar neste år. Maleriet mitt kan ta forskjellige retninger fra der jeg står nå, resonnerer Yttervik og fortsetter:

– Rimfrost er kanskje det bildet der jeg klarest knytter meg til Munch-tradisjonen. Penselstrøkene kommer tydeligere frem, og jeg bryr meg ikke om å maskere eller pusse så mye. Samtidig er fargene overdrevet slik at motivet fremstår som sykere. Men en liten del av meg har lyst til å bli enda mer figurativ, hyperrealistisk rett og slett. Jeg har sett endel på van Eyck og malere fra den tradisjonen; dette er heller ikke så nytt som vi liker å tro. Slikt appellerer kanskje først og fremst til den mer nerdete siden av meg.

– Det er vel ikke så ofte hyperrealistisk maleri har noe særlig innhold?

– Nei, og det kommer kanskje av at de er nerder, de som maler dem. Som regel er de amatører uten formell kunstutdannelse og blinde for alt utenom teknikken. Det hang et bilde på Høstutstillingen i år, bittelite, men helt utrolig detaljert. Muligens malt etter foto. Jeg har aldri sett noe liknende i Norge, det var på høyde med de amerikanske fotorealistene. Kunstneren var fra Mjøndalen og selvlært. Om man kunne fylle dette med et interessant innhold …

– Inkludere en følelsesmessig dimensjon? Empati?

– Ja, det kunne blitt temmelig spennende. Men disse tingene tar vanvittig mye tid å lage. Jeg vet ikke helt om jeg har den tålmodigheten.