Naturlige narrativer

Foto: Torjus Berglid

Billedkunstner Cathrine Knudsen lar naturens egne historier få slippe til i bildene sine.

OSLO (KUNST): Billedkunstner Cathrine Knudsen står sommerbrun og vinker under skiltet som viser at vi har ankommet hennes atelier på Holmen i Oslo.

– Jeg hadde egentlig tenkt å be deg med på en joggetur i skogen, at vi kunne ha en samtale om bildene mine ute i naturen i stedet. Sånne spørsmål/svar-situasjoner synes jeg ofte blir litt kunstige.

Hun trekker på skuldrene.

– Men da hadde du jo ikke fått sett de nye bildene mine.

Cathrine Knudsen viser vei inn til et lyst lokale der duften av oljemaling henger i luften, og hvor store lerreter står opp langs alle vegger og i store arkiver.

KUNSTs journalist er meget lettet over at joggeturen ble skrinlagt, og planter seg trygt ned i sofaen i atelieret. Vi begynner i stedet å snakke om naturen og dens viktighet i Knudsens bilder.

– Jeg tror alle mennesker har et spesielt sted der de føler seg mest til pass, mest hjemme. For meg er det i skogen, i naturen generelt. Der føler jeg meg mest som meg selv. Et sted der jeg kan la masken falle, hvor føler meg trygg. Og hvor jeg kjenner på en frihet som gir meg større tankerom.

– Hvordan bruker du dette i bildene dine?

– På forskjellige måter. Sånn konkret så har jeg alltid brukt naturens fargepalett og former. Stiliserte bladverk, fjær eller forenklede dyr, som for eksempel øyestikkeren. Men det er nok likevel den kontinuerlige prosessen av forfall og fornyelse som hele tiden foregår i naturen som inspirerer meg mest.

– Tenker du på en slags melankoli som i død og gjenfødelse?

– Ikke så mye melankoli og død, men mer som poesi. Skjørheten, stillheten. Det som slites ned og bygges opp på samme tid. Som barken på et tre. Lag på lag med naturens egne historier. Eller et gammelt hus. Markspiste trerammer, naturens forvitring av materialene. Det er slik jeg bygger opp mine egne bilder. Lag på lag med oljemaling der former og valører blir dekket av ny maling, nye historier og andre former og andre bilder.

– Du maler kun med olje. Hvorfor akkurat dette uttrykket?

– Det har noe med tid å gjøre. Det hadde vært helt feil for meg å male med akrylmaling og smelt opp et bilde i uka. Nå tar det meg ofte måneder å få et bilde ferdig. Jeg er nødt til å bruke tid for at så tykke lag med oljemaling skal tørke. Og på den måten kommer det en naturlig utvikling inn i bildene mine. De forandrer seg i takt med meg, hvor jeg befinner meg i livet, og også i takt med de naturlige prosessene som skjer med maling og ferniss. Sprekker oppstår i patinaen, sjatteringer kommer til. Jeg liker å leve i bildene mine, de blir en del av meg og jeg en del av dem.

– På hvilken måte da?

– Jeg tror bildene mine speiler meg selv på mange måter. Min egen skjørhet og mine egne prosesser. Tidligere har jeg stort sett malt duse bilder, med vare elementer. Men i det siste har jeg hatt en trang til å male med sterke farger. Mørkegrønt, blått, rødt. Jeg tror det har noe med en nytilkommen styrke som jeg kjenner på. Jeg har vært igjennom en del ting i det siste som har vært utfordrende, og jeg tror det synes i bildene mine at jeg har kommet styrket ut.

Hun viser frem nye bilder i sterke farger der manet-former er tydelige.

– Her er det havet som er inspirasjonen. Manetenes litt magiske og spøkelsesaktige ferd. Her har utfordringen vært å få til den helt spesielle bevegelsen der en manet er i ferd med å åpne seg. Den kraftfulle, men likevel så grasiøse bevegelsen.

I press, 120 x 100 cm, olje på lerret

Hun viser frem verk som er klare til årets utstillinger. Kraftfulle bilder, med naturlige elementer, lag på lag med maling.

– Jeg synes det er viktig å anerkjenne at naturen har sine egne fortellinger. Den er ikke avhengig av menneskene for å uttrykke dem. Naturen har sitt eget perspektiv og sine egne lag med historier. Og der er vel det jeg føler sterkest for når jeg lager et bilde. Å formidle disse historiene, ta del i dem. Ikke nødvendigvis prøve å tolke eller forklare dem, men heller fortelle dem på naturens egne premisser.

– Hvor nøye planlegger du et bilde før du begynner?

– Jeg er faktisk nødt til å planlegge en del før jeg begynner på et maleri. Skisse opp formene, skjære ut sjablonger som jeg skal bruke. Tenke fremover på hvilke former som skal med i de forskjellige stadiene av maling. Jeg jobber også hele tiden med flere bilder samtidig. Noen ganger så mange som femten stykker av gangen. Mens noen bilder tørker, kan jeg legge til elementer på malerier som begynner å tørke. Slik er det hele tiden en prosess i forskjellige stadier som foregår i verkene mine. Og så er det helt klart muligheter for forandring underveis. Et bilde kan ta en annen vending enn jeg først hadde tenkt. Slik det jo er i naturen også, en kontinuerlig prosess av forfall og fornyelse.

– Du samarbeider med kleskjeden Part Two, der utsnitt av bildene dine blir brukt i produksjon av klær som kjoler, gensere og skjerf. Hva slags tanker gjør du deg om det?

– Det gjør meg stolt at bildene mine, eller deler av dem, kan nå ut til et større publikum. At det jeg lager ikke bare er forbeholdt de som kjøper maleriene, men at jeg plutselig kan treffe på en dame som går rundt med en kjole med mitt bilde på. Jeg tror også holdninger til denne type gjenskapelse av kunst er i forandring. Kunstnere som Bjarne Melgaard og Karen Bit Vejle låner ut sine motiver til design-produkter, så kunstverdenen er blitt mer demokratisk i så måte. Det er også morsomt å komme meg ut i verden og samarbeide med flinke designere, en helt annen opplevelse enn å stå alene på atelieret.

– Når du står slik alene og maler, hvor viktig er da tanken på en betrakter?

– Jeg prøver hele tiden å frigjøre meg fra en forventning utenfra, enten den er virkelig eller imaginær. Det er en kontinuerlig prosess å skulle stole på deg selv, på at man tar de riktige valgene. Og det tror jeg er noe alle kunstnere jobber med. Men selv om tvilen på om man gjør det riktige alltid vil være der, så har jeg nok i større og større grad lært meg til å våge å stole på det jeg føler er rett.

Hun tenker seg om.

– Men hvis du tenker på hva jeg vil formidle til betrakteren, så er det helt klart en ro jeg vil uttrykke. At man skal finne et slags pusterom, et sted der refleksjon og undring kan finne sted. Jeg er ikke opptatt av at jeg og mine prosesser skal synes i bildet. Tvert om, jeg vil at betrakteren skal finne sin egen historie, sine egne assosiasjoner og følelser i møte med maleriene.

– Hvordan ser fremtiden ut?

– Jeg er åpen for nye måter å formidle kunsten min på. Jeg har for eksempel også begynt å trykke bildene mine på glass. Dette åpner opp for en ny og spennende måte å se motivene på. Da går motivet i dialog med veggen bak og i samspill med lyset i rommet på en helt ny måte. Ellers jobber jeg hele tiden med å finne nye former å bruke i maleriene mine. Det gjør meg så utrolig glad når jeg finner en ny form som fungerer.

Hun viser frem et bilde der dråpelignende formasjoner glitrer i blått.

– Mannen min trodde det var sædceller.

Hun ler. – Så jeg skal nok jobbe litt til på den der.

Vi snakker videre om det å være tro mot seg selv og sitt eget uttrykk, om den moderne kunstnerrollen og om å få nok tid til alt. Den prosaiske hverdagen blander seg inn i samtalen, Cathrine skal på Ikea og kjøpe innredning til vaskerommet og intervjuet skal avsluttes. KUNST stiger ut på betongtrapper og rusler til T-bane og flere betongtrapper, og tenker at sannelig hadde det vært fint med en liten joggetur i skogen før dagen er omme.