Christian Houge

Foto: Marte Gjærde

Vi er formet av kultur, men opprinnelig er mennesket natur – noe vi ofte glemmer. Dette var Christian Houges utgangspunkt da han trådte inn i ulvens rike i Norge, Sverige og USA med sitt kamera. En reise som skulle gi ham en ny forståelse av ulven, men også en ny forståelse av seg selv – med ulven som et speil for våre tabubelagte skyggesider.

Christian Houge (f. 1972)

* Har jobbet med fotografi og alternative teknikker i 20 år.

* Har hatt en rekke kritikerroste utstillinger i inn- og utland, som ved Scout Gallery i London, Paris Photo, Johnson Museum og Hosfelt Gallery i New York og San Francisco.

* Kunstfag fra Oxford.

* Gjennomgående temaer er å utforske relasjonen mellom natur og kultur fra forskjellige vinkler med forskjellige verktøy.

* Arbeider mye med det krevende analoge panoramaformatet 6/17, men også med andre typer formater og medier.

* Arbeidene hans har blitt auksjonert bort ved Sotheby’s i London, fått flere internasjonale priser og er nominert to ganger til den prestisjetunge fotoprisen Prix Pictet (for bilder med søkelys på bærekraft og miljø).

* Flere stipendier fra Norske Billedkunstnere.

* Har hatt mange utsmykningsoppdrag i Norge og er innkjøpt av private samlere verden over, samt til offentlige samlinger som klimasamlingen til Nevada Museum of Art.

* Aktuell med en vandrende separatutstilling 2014/2015 i Kina med tittelen Paradise Lost som inneholder flere av seriene om natur/kultur-relasjonen.

Han står med svineblod, blekk, bivoks, akrylmaling og gull på hendene i et lokale ved Akerselva og brenner og skraper på et kuskinn som egentlig består av et førtitalls lapper fra et oppklippet skinn, sydd sammen igjen av hoffets sydame. Overflaten på hver lapp blir et eget landskap med sår, forhøyninger og teksturer. Frem fra den gjenskapte helheten i lappene vokser ulven mot oss, som på et foto fra serien Shadow Within. Fotografiene, som har vakt oppmerksomhet i USA og Kina, har nemlig fått en ny form som store installasjoner på skinn.

– Det føles naturlig for meg å jobbe så fysisk med skinn. Jeg ønsket å utfordre meg selv i en alternativ teknikk som i seg selv tok for seg natur/kultur-relasjonen i materialene og i konseptet: Fotografiet og det teknologiske representerer jo kulturen, mens kuskinn og det organiske representerer natur. Selv representerer jeg som menneske og kunstner begge deler i prosessen. Når de ferdig behandlede stykkene av skinn blir brutt opp, oppstår det noen ganger en magisk effekt hvor verkene lever sine egne liv, sier Houge og snakker så intenst om den fysiske prosessen så vel som ulve-prosjektets mange referanser at en stakkars redaktør ser på arbeidet med å sy hele intervjuet sammen omtrent som lappene Houge bearbeider på bordet mellom oss.

– Dette er en svært omstendelig prosess. Etter garving og sying skal skinnene behandles videre med lim for så å printes. Mange skinn til store kostnader blir ofret for å komme frem til det ene spesifikke som sitter i forhold til tonene i lappene. Etter dette begynner den virkelige jobben med å bryte ned, lag for lag, klippe opp, brenne, slipe, behandle skinnlappene fysisk for å slippe til «personligheten». Det føles nesten rart å selge disse unikatene; de blir en del av meg. Jeg håper og tror at de som får connection med verkene, vil føle det på samme måte. Selve teknikken har jo også en metafor i seg om hvordan liv blir til: At noe må brytes ned, brenne og dø, for så å springe ut som noe nytt. Dette er rytmen og livets gang.

Houge er ikke den første som jobber med en slik problemstilling. Men han vil egentlig at prosjektet skal tale for seg selv og ikke måtte «legitimeres» ut fra en kunsthistorisk tradisjon. Samtidig finner han inspirasjon hos flere kunstnere som nettopp ville bryte ned den todimensjonale flaten:

– På midten av 1900-tallet var det en samling kunstnere som var opptatt av å bryte ned billedflaten til immaterielle rom og derved skape nye rom. Yves Klein ville i 1955 bryte ned den todimensjonale flaten i sine malerier med flammer. Alberto Burri og Lucio Fontana ville utforske de åpne sårene etter det fascistiske regimet i Italia, og gjennomhullet og kuttet opp lerretsduken. Joseph Beuys var inspirert av sjamanisme og ønsket også å bryte ned og bygge opp … Noe må bli ødelagt for å gi nytt liv og rom. Dette gjelder konkret i naturen (av asken spirer nytt liv), men også som en metafor for en forandring i vår psyke.

Ulvens rene natur belyser menneskets skyggesider.

Christian Houge

REN NATUR : – Dette er ikke et fotoprosjekt som skal portrettere ulven, og jeg er ingen naturfotograf. Konseptet mitt er jobbet frem over lang tid, og intensjonen er å invitere betrakteren inn i sin egen natur, instinkt og tilhørighet, sier fotograf Christian Houge om sitt mangeårige fotoprosjekt. Nå har de utrolige fotoene blitt til installasjoner med skinn, blod, gull og aske.

Houge setter fyr på skinnet, og flammene truer med å spre seg før han blåser dem ut. Pusser og gnir hardt inn aske og oljepastell. Litt svineblod. Legger varsomt på 24 karats bladgull. En annen firkant bearbeides med kullbiter. Han jobber med hendene. Hud mot hud. Pensel er uaktuelt. Han må ha kontakt med basen og materialene. En annen lapp begynner å nærme seg ferdig og får på litt bivoks. Faen, kommer det fra Houge, idet han sverter på for mye oljepastell for å fremheve ulven.

Er det bare å gyve løs, eller må du forberede deg på et vis?

– For å komme frem til det jeg skal uttrykke, må jeg visualisere en ønsket følelse jeg vil at motivet skal ha. Det finnes ingen direkte svar her, bare et hav av muligheter – og det kan være jævlig skummelt, men fy faen så fritt. Det er skapende og gir liv. Nøyaktig der jeg ønsker å være. Det er som et første møte med noe som jeg allerede er kjent med. Det blir et eget språk og en samtale mellom verket og meg i denne prosessen, og perioder med avstand og frustrasjon, sensitive og omsorgsfulle strøk med skjøre materialer som gullet og fysisk svettedryppende økter.

Hva skiller disse to prosjektene; ulvene på foto og ulvene på skinn?

– Serien på skinn er en forlengelse av en prosess og står ikke som en motsetning til den rene fotoserien Shadow Within. Det samme gjelder den korte filmen jeg har laget. De setter en stemning og inviterer betrakteren inn fra forskjellige vinkler. Tittelen på skinnene refererer til vår psyke – de innerste rommene i oss hvor det er en fascinasjon og frykt for det ukjente. Noe som også brenner i oss og som vi kan kjenne ved å gå forbi kulturen og inn i det primale: Darkness burns bright. En kraft vi alle kan få kontakt med. Denne kraften som ulven er 100 % – og som kan inspirere oss. Når mørket faller og erstatter lyset, kommer det mystiske, ukjente frem, som også er vakkert. Vi er helt avhengige av kontraster og polariteter for å forstå oss selv bedre.

I Houges tredje utstilling på anerkjente Hosfelt Gallery i San Fransisco i 2012, hvor han viste hele fotoserien Shadow Within, valgte galleristen å lage en accompanied utstilling, Call of the Wild, med verk av Ed Ruscha og Patricia Piccinini – og en kjent film av den tyske kunstneren Joseph Beuys (1921–1986), en av det forrige århundrets viktigste kunstnere.

Christian Houge

LANG VARIGHET : Fotografiene fra serien Shadow within fra 2010 til 2013 er laget så organisk som mulig på 100 % bomull fra Canson og arkiveringsblekk uten giftstoffer som gir printene dobbelt så lang levetid som vanlig fotografiprint. Bildet får en taktil egenart og en dybde som skiller det fra vanlig C-print. Opplagene er lave.

ULVENE HAR VAKT OPPSIKT : Time Magazine anbefalte Shadow Within på Hosfelt Gallery som månedens utstilling, og den fikk god omtale i New York Times. Serien ble nylig stilt ut hos Johnson Museum i utstillingen Beyond Earth Art i New York med blant andre Edward Burtynsky, Matthew Brandt, Ansel Adams, Olafur Eliasson, David LaChapelle og Richard Long.

– Å studere disse kunstnerne for så å bli vist sammen med dem var stort, i likhet med å stille ut på Johnson Museum i New York i juni – og å bli invitert til symposium og holde foredrag om klima og kunstseriene mine. En av grunnene til at Beuys er en stor inspirasjon for så mange kunstnere med ulike uttrykk, er at han selv var en veldig åpen og utforskende fyr, med sine antropologiske betraktninger. I 1974 utførte han aksjonen I like America and America likes me. Beuys fløy til New York, og innrullet i filt ble han fraktet på båre i en sykebil til et galleri i Soho (for å unngå å trå på amerikansk jord). Her levde han sammen med en coyote – en prærieulv – i åtte dager, før han igjen ble transportert tilbake til flyplassen og ut av landet. Videoopptakene viser hvordan Beuys og prærieulven måtte tvinges til å skape en slags symbiose i et begrenset rom. Etter hvert oppstod det en slags harmoni mellom de to. Natur og kultur er jo tvunget til å tilpasses hverandre. Beuys oppnådde en tilstand der mennesker og ville dyr kunne kommunisere. Samtidig var dette også en politisk kommentar til uretten amerikanerne hadde påført ur-indianerne, forteller Houge, mens det kommer en annen kunstner, ironisk nok ikledd en pels, inn i fellesatelieret.

I likhet med Beuys har Houge valgt å møte ulven fysisk og psykisk over lengre tid. Han har blitt psykisk testet og omfavnet. Gjennom språkkurs har han begynt å forstå deres komplekse, men samtidig enkle sosiale struktur. For å forstå. Og for å bryte med noe av sin egen tillærte kulturelle kommunikasjon. Houge gir oss litt mer historie:

– De eldste maleriene vi kjenner til, er fra Lascaux-hulene i Frankrike og er cirka 32 000 år. Motivet er dyr i interaksjon med mennesker. Siden den gang har relasjonen menneske og dyr vært et viktig tema i kunsthistorien. For helt siden vi mennesker sosialiserte dyrene, har vi også ønsket å se vår skikkelse i dyr. Tenk på Kittelsens personifiserte dyr, eller Edvard Munchs alternative skapelsesberetning i tekst og bilde, Alfa og Omega fra 1908, som handler om relasjonen natur og kultur.

Men hvorfor ulver? Hvordan startet det egentlig?

– Som ung var jeg opptatt av det som er bakenfor vår kultur. Mystikk. Sjamanisme. Jeg følte at jeg på en måte tilhørte noe mer enn det som jeg levde i. Dette førte til at jeg søkte naturen, mystikk, ritualer, kunst og stammer fra hele verden som er i kontakt med en større helhet i kulturen sin. Her kjente jeg meg igjen – og fortsatte å utforske. Da jeg ble invitert av en ulveforsker til å bli introdusert til to flokker og fikk gå på språkkurs i 2010, vokste mitt konsept frem. Etter hvert ble jeg kjent med flere flokker og individer gjennom tid og tillit i forskjellige reservater i USA og Norge. Jeg kjente meg igjen i mye av språket og den sosiale strukturen som jeg opplevde. Det uslipte og ekte i ulven traff noe dypt i meg. Noe jeg ville være en del av og som jeg har lett etter lenge. Dermed begynte den lange veien til hvordan jeg skulle uttrykke nerven i dette uten at jeg tråkket oppi alle klisjeene som ulven har vært offer for gjennom tidene. Jeg studerte bøker om ulvens historie og vår egen folketro/overtro og så raskt et mønster. Det vi ikke ofte ser og er redde for, skaper vi myter og skrekk rundt. Jeg ble interessert i de motsetningene, som også ulven bærer med seg.

CHRISTIAN HOUGE understreker at han er fotograf, men føler det også naturlig å jobbe med alternative uttrykk og film; teknikker som å koke filmemulsjoner som overføres på andre materialer, sy materialer på bomullsfotobilder, storformats polaroidoverføringer og alternative mørkeromsteknikker.

Christian Houge

Annonse

 

Du snakker ofte om ulven som ren natur?

– Ulven har alltid representert ren natur. Noe som vi også er av før kulturen preger oss og setter rammene rundt oss. Disse rammene er gode å ha, og de skaper samfunn og velferd på mange måter. Men det finnes også noe primalt i oss. Noe som går forbi språk, lover, religion og normer. Derfor synes jeg de punktene der natur og kultur møtes, både utvendig og innvendig, er spennende.

Og den ensomme ulven er ikke så romantisk som populærkulturen skal ha det til?

– En ensom ulv er faktisk en som ikke forstår kodene i flokken og blir utstøtt. I boken Myter og identitet skriver Rollo May om hvordan for eksempel amerikansk kultur har romantisert en slik figur på en totalt misforstått måte; som den ensomme rytteren, superhelten eller outsideren som tar hevn i rettferdighetens tjeneste. Rambo er et godt eksempel. En ulv uten flokk er også en ulv uten identitet. Akkurat som et menneske som ofte får sin identitet gjennom omgivelsene og gruppen. Ulveflokken er derfor en viktig metafor i serien og kan minne oss om en lengsel etter å høre til. Her kjenner jeg meg godt igjen. Alle vil vi være en del av noe større enn oss selv og bli akseptert av et fellesskap. Ulvens ensomhet og lengsel er også noe jeg har ønsket å formidle i min fotoserie.

Du mener at ulvens språk har mye å lære oss, spesielt ledere?

– Ulveflokken er en familie med et spesielt sterkt samhold. Alle individene er viktige; både de sterke og de mindre sterke. Deres kommunikasjon består 100 % av det nonverbale språket. De som ikke klarer å beherske dette språket, blir utstøtt av flokken. For mennesker er faktisk 80 % av vår kommunikasjon nonverbal. Betyr det at språket kommer i veien mye av tiden?

Du har sagt flere ganger at menneskets skyggesider kan leses i ulvens rene natur, ofte tabubelagte skyggesider, og at dette med frykt er helt essensielt?

– Det er sagt at vi mennesker tar mange av våre avgjørelser basert på frykt eller begjær, eller forplantning, for å overleve. Ulvens valg er kun basert på frykt. Ulven kan ikke sosialiseres, kontrolleres eller temmes. Den er et symbol på den delen av naturen vi ikke kan styre; både utenfor og i oss selv. Ulven lever i et sosialt hierarki som må ha klare grenser og roller for at flokken skal overleve og vokse. Det er en myte at det er den mest brutale ulven i flokken som styrer flokken. Ofte handler det om den som er psykisk sterkest og som utøver rettferdighet. En leder, som like lett kan være en mindre hunn, ser spesielle egenskaper i de svakeste individene og vil kunne slippe dem til i oppgaver som de andre ikke kan like godt. Dermed er flokken bærekraftig, og alle føler tilhørighet til gruppen. Det sier seg selv at vi mennesker kan lære enormt her. Våre menneskelige instinkter våkner i møte med ulven og dens kroppsspråk, som vi kan se i mange av bildene: Frykt, ensomhet, seksualitet, sosial struktur og kraft. Betrakteren må selv tolke hva de forskjellige motivene betyr ut fra sine egne personlige assosiasjoner og referanser.

Hva har du oppnådd selv – og hva kan andre bruke dette til?

– Jeg har lært enormt mye om meg selv i denne prosessen og inviterer gjerne betrakteren til å kjenne på det som rører seg langt der inne i en selv. Noe vakkert og ekte som har en enorm kraft. Jeg vil minne oss på at vi også kun er en art og ren natur. Etter å ha jobbet med ulvene har jeg oppdaget skjulte muligheter i meg, en forståelse om en større helhet utenfor mine umiddelbare omgivelser. Det finnes lite mystikk i et ellers ferdigkomponert samfunn. Å være sammen med ulveflokkene har fått meg til å se at personligheten til disse dyrene er like særegen som hos mennesker, og flokkstrukturen er veldig lik vår.

Men er ikke de aller fleste egenskapene du ser i ulven typisk mannlige?

– Det er veldig interessant. Som nevnt har ulven ofte blitt totalt misforstått som det brutale rovdyret, mens den faktisk har sider som er enormt omsorgsfulle, sosiale og beskyttende. En tispe kan ofte styre flokken sammen med en hann, og flokken/familien er avhengig av en balanse mellom han- og hunkjønn. Ulven er et kjærlig dyr, selv om den er kjent for sin klare grensesetting som ofte kommer ut som aggresjon. Men den viser kun aggresjon hvis grensene ikke blir respektert eller den føler seg truet i hierarkiet. Vi mennesker fungerer på akkurat samme måte, gjør vi ikke?

Er det en kritikk her også, av vår kulturelle rovdrift på naturen?

– Kulturen gir oss en trygghet og en bevegelse fremover. Men som den kjente tyske filosofen Adorno sa: Kultur vil igjen bli natur. Et av spørsmålene jeg liker å stille, er om naturen i utgangspunktet med oss eller mot oss? Vi mennesker er en art i naturen i likhet med andre dyr som er avhengig av dette utgangspunktet for å overleve. Vi kan ikke bare leve av den, for et sted sier det stopp. Vi mennesker utrydder arter og forbruker naturressursene eksponentielt, i tempo med vår utvikling av teknologi. Det faktum at vi tilhører en større helhet på denne kloden er et stort ansvar, men som blir overstyrt av populærkultur, grådighet og kapitalistisk tankegang. Teknologien er fantastisk, men den er også med på å fjerne oss fra noe dyptliggende i oss. Den er et tveegget sverd. Fra 2000 til 2014 jobbet jeg frem mitt Arctic Technology-prosjekt på Svalbard, med store serier fra antennekonstruksjoner som brukes til klimaforskning. Disse søker svar på vår nærmeste fremtid. Fra 2012 jobbet jeg fra utsiden, og senere innsiden, av det globale frøhvelvet som inneholder en million ulike frø, lagret i permafrosten inne i et fjell og som er bærekraftig i lang tid om vår infrastruktur blir truet. Der er de beskyttet mot naturens krefter, men også mot menneskeskapte trusler som terror og atomnedfall. Dette sier ganske mye om vår utvikling, og jeg liker å undres over mennesket.

Men hvorfor treffer dette oss rett i hjertet, denne ulven din, nærmest abstrakt kun som speilinger i vannet i enkelte motiver, eller som ren energi der ulvene tumler inn i hverandre?

– Kanskje fordi du kjenner deg selv igjen i det eller ser noe du ønsker å være mer i kontakt med? At kulturen ikke dekker alle behov hos deg, og det finnes et savn etter noe du ikke kan helt sette fingeren på? Ofte er det smertefullt å kjenne på skyggesidene og lettere å gå utover enn innover. Jeg vil at de som ser på ulvene skal slippe kontrollen og ikke lete etter informasjon rundt hvordan bildene er laget. Jeg har fått hat-telefoner mens jeg har jobbet med prosjektet, og det synes jeg er helt greit. I alle kulturer verden over har ulven er sentral rolle; enten som hellig og respektert, den ultimate lederen full av visdom, eller det fryktede beistet og en materialisering av djevelen selv. Men jeg mener at ulven har blitt mistolket i hundrevis av år. Da vi begynte å sosialisere dyr og bygget gjerder og grenser, forlot vi jaktmarkene og naturen vi hadde delt med ulven, og den ble heller en trussel mot det nye vi hadde skapt. Jeg har holdt meg unna vakre ulveportretter. Det er ikke min jobb. Min serie er heller ikke politisk rettet mot om vi skal fjerne ulven eller ikke. Jeg ønsker kun å skape noe som kan invitere betrakteren til å se en annen side av seg selv.

Christian Houge

ORGANISK . Skinnarbeidene er organiske og levende. Asken er symbol for renhet og nytt liv, bivoks for næring, gull for styrke, hierarki og makt, blod for livets essens og dødelighet og flammer for ødeleggelse og begjær. Hele prosjektet Darkness burns bright er ennå under arbeid.