Elmgreen & Dragset

Michael Elmgreen og Ingar Dragset. Foto: Bjørn Wad.

I sin nyeste utstilling Biography på Astrup Fearnley-museet i Oslo viser kunstnerduoen Elmgreen & Dragset et utsnitt av sitt komplekse univers. KUNST har møtt dem i herregarderoben.

FAKTA:
Elmgreen & Dragset er en kunstnerduo bestående av norske Ingar Dragset (f. 1969) og danske Michael Elmgreen (f. 1961). Paret har arbeidet sammen siden 1995.

Har siden slutten av 1990-tallet markert seg med en rekke arbeider som har vakt oppsikt på den internasjonale kunstscenen.

Noen høydepunkter:

2014 Biography. Utstilling på Astrup Fearnley-museet. Utstillingen står frem til 24. august 2014.

2011 Powerless Structures – skulpturen ble valgt som vinner av The Fourth Plinth Commission og er utstilt på Trafalgar Square i London.

2009 Kuraterte utstillingen The Collectors i den danske og norske paviljongen på den 53. Venezia-biennalen.

2008 Minnesmerke i Tiergarten park i Berlin over de homofile ofrene under nazi-regimet.

2007 Drama Queens – et skuespill som omhandler det tyvende århundrets kunsthistorie. 2006 The Welfare Show på Serpentine Gallery i London, The Power Plant i Toronto, Bergen Kunsthall, BAWAG Foundation i Wien.

2005 Prada Marfa – en kopi av en Pradabutikk, plassert midt i ørkenen i Texas.

2004 Installasjon der de gjorde The Bohen Foundation i New York om til 13th Street T-banestasjon.

2001 Istanbul-biennalen – Kunsthalle

I en forlatt garderobe møter KUNST det myteomspunne dansk-norske kunstnerparet Michael Elmgreen og Ingar Dragset. Rommet vi sitter i, ser virkelig ut som en garderobe i kjelleren til hvilken som helst gymsal i Norge. Men denne kjelleren tilhører Astrup Fearnley-museet i Oslo. Og det er ikke hvilken som helst garderobe, vi sitter bokstavelig talt midt i kunstinstallasjonen Amigos.

Norske Ingar Dragset og danske Michael Elmgreen, paret som nylig ble oppført blant de ti viktigste kunstnerne i verden av det britiske kunstmagasinet Art Review, møttes på homsebar i København i 1994. Først ble de kjærester, og så begynte et kreativt samarbeid, litt gjennom tilfeldigheter.

Kan dere fortelle hvordan samarbeidet dere imellom begynte?

ME: – Jeg skulle ha en utstilling med strikkede kosedyr i Stockholm, og det var meningen at publikum skulle være en del av performancen ved å kose med de strikkede dyra.

ID: – Men du kunne ikke strikke! Så der måtte jeg hjelpe deg.

ME: – Og så måtte du hjelpe til med å vise hva som var meningen med utstillingen. Det var ingen blant publikum som turte å røre kosedyra, så vi måtte gå rundt sammen og klemme og kose med disse strikkede dyra for å vise hva som var hensikten. Og dermed oppstod det en dynamikk oss imellom som vi syntes var interessant, og som inspirerte oss til å jobbe sammen videre.

Og så ble the rest history?

ID: – Nei. Det er var en lang prosess. Kunstscenen i København var ganske macho på den tiden, og to strikkende homofile menn var ikke akkurat det som ga høyest kred. Vi ble ofte invitert til å krydre opp andre utstillinger der vi var det lille eksotiske innslaget. Men så var det en gang på slutten av nittitallet at noen i den internasjonale kunstverdenen hadde bestemt seg for at Skandinavia var den mest eksotiske kunstscenen akkurat da, og da begynte det å løsne.

Siden den gang har kunstnerparets produksjon eskalert fra å være et sidekick i små gallerier til å bli helt toneangivende på den internasjonale kunstscenen. Det internasjonale gjennombruddet kom i 2005 med installasjonen Prada Marfa, en permanent skulptur designet som en Prada-butikk lokalisert i ødemarken i Texas. Siden har det vært separatutstillinger på prestisjefylte og tradisjonsrike kunstinstitusjoner som Serpentine Gallery, Tate Modern, V&A i London. I 2009 representerte de både Norge og Danmark på Veneziabiennalen. Og nå denne kjempemessige utstillingen som går over fire etasjer i Astrup Fearnley-museet.

Utstillingen deres heter Biography, og ikke Autobiography. Men hvem sin fortelling er dette, hvis ikke deres?

Dragseth tar ordet. – Det er tilskuerens historie. Din, hvem som helst sin, men også vår. Utstillingen handler om det å etablere en identitet i et slags globalt mediesamfunn der vi konstant blir bombardert med nyheter og innblikk i andre menneskers privatliv. Det å skulle holde fast ved én identitet er nærmest umulig. Den er flyktig og foranderlig som alt annet.

ME skyter inn: – Dette er jo heller ikke et retrospekt. Da hadde vi jobbet mer med kronologi. En mer lineær fortelling. Her er vi mer opptatt av faser. Trekke ut enkeltstående verk. Og vi ser også annerledes på våre egne verk nå enn det vi nødvendigvis gjorde da vi skapte dem. Men det er en dialog mellom nye og gamle verk, kanskje med en bro av løgner, glemsel og en forandret verden mellom da og nå. Vi har forandret oss, og verden har forandret seg. Og det preger denne utstillingen.

ID: – Og dette er jo ganske nytt for oss, dette å blande skulptur, performance og installasjoner.

To strikkende homofile menn var ikke akkurat det som ga høyest kred. – Ingar Dragset

Annonse

– Elementer fra utstillingen har jo vært stilt ut på Veneziabiennalen og i V&A Museum i London, i praktfulle, gamle bygninger begge steder. Hvordan har det vært å orientere seg i et moderne bygg som Astrup Fearnley-museet?

ID: – Det har vært en annerledes opplevelse å skulle forholde seg til et så nytt bygg. På V&A kunne vi forholde oss til bygningens tradisjoner, la verket vårt gå i dialog med bygningens egen historie. Det samme i Venezia, hvor paviljongen var en monumental villa i et ambassadestrøk. Der var allerede mange historier til stede i bygningene, og det kunne vi spille videre på. Slik sett har det vært annerledes på Astrup Fearnley, her måtte alt skapes fra grunnen, fra vårt eget univers, våre egne historier.

Slik at AF-museet blir mer som en scene? For det teatralske er helt klart til stede.

ME: – Vi ville lage en følelse av drama. Få frem at ting har utspilt seg her både før og etter at vi har vært til stede. Samtidig som det er mange situasjoner som oppstår samtidig. Det har ikke bare å gjøre med den performancen som kontinuerlig foregår.

Og følelsen av at det er noe som skjer, helt uavhengig både av tilskueren og kunstnerne, er påfallende. Mellom installasjonene går en kvinne rundt i badedrakt, og en mann står og maler på en vegg som aldri blir ferdig. En druknet kunstsamler ligger og flyter i et basseng mens en liten gutt sitter og betrakter ham. Et helt rom er gjort om til en nattklubb der festen allerede er over.

Hvem er disse menneskene? Hvem sine historier er dette?

ME: – Jeg vet ikke. Men noe har skjedd før vi kom.

Og noe kommer til å skje etter at dere har dratt?

ME ler syrlig. – Jeg håper det, for vi drar på lørdag.

ID: – Vi ønsket å skape et drama, en scene der rommet er med i fortellingen. Damen som går rundt i badedrakt, er ment å gå i dialog med sandstranden og de badende som jo finnes rett utenfor museet. Mannen som maler veggen; døden, forlattheten. Det som forandrer seg og samtidig forblir det samme. Så kan man stille spørsmålet: Hva er det egentlig som forandrer seg?

– Ja, er det en slags gjentagelse av livet/opplevelsen vi ser? Jeg tenker spesielt på mannen som står og maler den samme veggen om og om igjen. Litt som Sisyfos, den greske kongen som ble dømt av gudene til å rulle den samme steinen opp på fjellet hver dag, og når han nådde toppen, rullet den ned igjen?

ID: – Ja, og dette kan knyttes opp mot jeget, den evige gjentagelsen av den vi er – samtidig som vi forandrer oss, gjør andre ting, bor andre steder, så går vi på mange måter rundt og gjør det samme, er den samme. Temporaliteten, det flyktige, stiller spørsmål ved endringer, som for eksempel musikken i klubbinstallasjonen, den spilles om og om igjen. Rommet er hele tiden i forandring ved gjestenes tilstedeværelse og hendelser som utspiller seg, men likevel er det det samme vi er vitne til. Alt og ingenting er forandret.

Vi ønsket å skape et drama, en scene der rommet er med i fortellingen. – Ingar Dragset

Elmgreen & Dragset

PERFORMANCE. En levende kvinne i badedrakt rusler rundt pÅ Astrup Fearnley og skal være i dialog med de badene utenfor museet. Her tar hun seg en hvil på verket Death of a Collector fra 2009.

Elmgreen & Dragset

The Death of a Collector, 2009.

Dragset og Elmer har denne naturligheten i måten å snakke om sin kunst på som erfarne formidlere ofte får. De er velformulerte, men ingenting virker likevel satt. Som om alt springer ut av nye tankebaner, nye ting de har oppdaget gjennom sin egen kunst. Vi snakker om kunst og teori, og Ingar er opptatt av at teksten ikke må få for mye plass i et verk. Det er fristende å gå seg vill i tankespinn med disse to, men før vi havner helt på viddene, kommer en vennlig dame som jobber på museet, med sitt clipboard og sier at nå må vi begynne å runde av; vi har om omtrent fem minutter igjen av intervjuet.

Kan dere fortelle litt om hvordan dere samarbeider om et prosjekt?

ID: – Samarbeidet vårt er jo hele tiden bygget på dialog, en idé eller en tanke som vokser seg større, utover.

Som et korallrev som går fra å være et lite sandkorn til en enorm, levende substans?

– He-he, kanskje heller som ugress ute av kontroll, legger ME til.

ID: – Det å jobbe som en duo gir en egen styrke. Man blir mindre sårbar, og vi tør å utsette oss for mer enn vi ville gjort hvis vi jobbet alene.

Dragseth fortsetter. – I flere utstillinger har vi skapt en tredjeperson, som vi begge utvikler en forståelse for, og som etter hvert begynner å få et eget liv. Men det er jo klart at vi drar med oss vårt eget erfaringsgrunnlag inn i denne forestillingsverdenen. Den forlatte babyen foran minibanken, eller den druknede kunstsamleren i bassenget, er ikke nødvendigvis oss, men det speiler noe av vårt erfaringsgrunnlag, vår kollektive forestillingsevne. Våre spørsmål.

Hvordan har dere forandret dere som kunstnere gjennom de tyve årene dere har samarbeidet?

ME: – Vi er ikke lenger avantgarde. Da vi begynte for tyve år siden, var det vi holdt på med helt marginalt. To homofile menn som drev med performance. Da var vår identitet det å være outsidere, noe som var sært og utilgjengelig. Nå er det mange som oss, vi kan ikke lenger finne vår identitet i utenforskapet.

ID: – Nå bor vi også i forskjellige byer, jeg i Berlin og Michael i London, det har utvidet erfaringsgrunnlaget vårt, og vi kan nå møtes og tilføre samarbeidet helt nye dimensjoner.

Elmgreen & Dragset

Prada-marfa i 2005 var Elmgreen & Dragsets gjennombrudd.

Annonse

Når er det mange som oss, vi kan ikke lenger finne vår identitet i utenforskapet. – Michael Elmgreen

KUNST får lettere panikk da ikke mer enn en tredjedel av spørsmålene er stilt, og fyrer løs:

Det er flere elementer av forlatthet og død i utstillingen deres, speiler det en tomhet i vår egen samtid? At vi er forlatt?

ID: – Ensomhet er noe alle kan føle, og selv om mange har en større kontaktflate gjennom sosiale medier, betyr det ikke nødvendigvis at man er mindre ensom. Vi tror at utviklingen de siste tiårene har ført til at folk føler mindre fellesskap og felles ansvar for hverandre. Man har all verdens mulighet for å få kontakt med omverdenen, den store verden, for å endre identitet eller biografi, og selv om det er noe positivt ved dette, kan man også komme til å miste seg selv og følelsen av tilhørighet. Døden blir et enda mer fremmed element enn tidligere når man ikke engang beskjeftiger seg med levende mennesker. Den venter dog fortsatt på oss alle sammen.

Stråmannen er jo ofte symbolet på noe falskt, en slags syndebukk for mer alvorlige underliggende problemer. Hva er det deres stråmann symboliserer?

– Vårt fugleskremsel var nok mer tenkt som en skulpturell figur som alle gjenkjenner, en klassisk skulptur som ikke er regnet for noe, kanskje fordi den er så forgjengelig. Vi har altså støpt en av dem i bronse, som kan vare i all overskuelig fremtid. Hvem eller hva den vil skremme vekk, endrer seg vel med hvor den er plassert, og til hvilken tid.

Når det gjelder babyen som er forlatt foran en minibank og ikke på kirketrappen slik man gjorde i gamledager, hva sier dere da om forskyvninger av samfunnsverdier? Kan man lese Death of a Collector inn i samme meningsbærende kontekst?

– Man må trekke sine egne slutninger. Vi løfter ikke pekefingeren og sier at noe bestemt er riktig eller galt, og det er godt mulig at den døde samleren levde et godt liv. Men det ligger nok i kortene at en samler til en viss grad prøver å gjøre seg selv udødelig gjennom sin samling, men det er jo dessverre en umulighet – døden er en av de få universelle absolutter som binder oss sammen, enten vi er rike eller fattige.

Kan dere se for dere å gå hver deres vei?

Men før jeg rekker å få noe svar, står den utålmodige damen fra Astrup Fearnley og peker på klokken og sier at nå er vi virkelig aaaltfor langt over den tilmålte tiden, og hun kaster KUNST vennlig, men bestemt ut av herregarderoben Amigos. Den, som så mange elementer i Elmgreen & Dragsets kunst, må forbli et mysterium for denne journalisten. Men som alle mysterier vekker dette en lyst til å grave mer, spørre mer og se mer.

Elmgreen & Dragset

Foto: Anders Sune Berg.