Blomsterbinderen. Et møte med Sverre Malling

 Å tegne er en måte å fiksere oppmerksomhet på i en tid med informasjons-overload. Å skape fokus.

Vi befinner oss på kunstneren Sverre Mallings atelier. Ute skinner vårsolen, luften er fortsatt skarp, men her inne er det varmt og godt. Vi har nytrukket kaffe i koppene. Rundt oss finnes hyller med gamle bøker og eksotiske samlegjenstander som har forbindelse med Mallings kunstnerskap. Men først og fremst hans egne tegninger, som formelig kribler av små barokke og gå-tefulle detaljer fra både musikk, alternative kulturer og kunsthis-torie. Flere av dem skal vises på hans separatutstilling på Galleri Haaken i juni. Han jobber intenst for å bli ferdig.

– Hva er tegning for deg?

– Tegningen har lenge vært et uttrykk for en hinsideslengsel for meg. Et fristed. Som tenåring fant jeg et rom der jeg kunne føle meg trygg gjennom tegningen. Her kunne jeg nemlig lyve meg vekk fra voksenverdenens kjedelige svenneprøver og konformi-tetspress.

– Du fant en ny frihet i kunsten?

– Jeg ble satt fri gjennom å bli vist muligheten av en annen ver-den, langt unna den sedvanlige hverdagen. Noe bortenfor grensene for den virkelighet som vi alle er forpliktet til å leve innen-for, kan du si.

Han tar en pause.

– Tegning tilbød en annen innstilling til verden rundt meg. En måte å rykke seg selv ut av den sammenheng man tilsynelatende er støpt inn i. Samtidig oppstod jo også – ser jeg nå – en tilkobling til verden, fordi jeg fordypet erfaringer gjennom tegnehåndverket. Forankret meg i dem, gjorde dem til mine.

– Er kunsten fortsatt et stabilt punkt i det flyktige for deg i dag?

– Dette gjelder fortsatt, ja – å tegne er et forsøk på å fastholde et fokuspunkt i det forbifykende. Vi befinner oss på et sted i histo-rien hvor det meste av film, kunst og musikk er tilgjengelig digi-talt. Hvem som helst kan lage sin egen kombinasjon av dette ma-terialet, med den største letthet, fortsetter Malling.

Jeg tror det er terapeutiske elementer i all kunst, i større eller mindre grad.

– Men det er vel ikke noe sterkt utopisk budskap i verkene dine?

– Selv om det kan være en utopisk retning i dem, er det ingen to-tal visjon du får. Det er heller et bilde i bruddstykker, fragmenter satt sammen fra mange steder. Kanskje mine tegninger blir litt som å skrive romaner – jeg skaper en fiksjonsverden. Det er ingen tydelig jegstemme i verkene mine, men som kunstner er jeg selvfølgelig sterkt til stede. Det er nok en sterk grad av personlig investering i fortellingene.

– Kommer du også til syne gjennom omtanken for detaljen, varsomheten og oppmerksomheten i håndverket?

– Det er viktig for meg med en poetisk taktil kontaktflate med alt jeg gjør, en innlevd poesi. Når man siterer fra historien, henven-der man seg jo til kollektive bilder forankret i noe allerede tenkt, som man vil jobbe plastiskt videre med, omskape i sitt eget bilde. Men man jobber jo ubønnhørlig også med sitt eget liv. Da jeg en periode slet med vonde tanker og ensomhet, hadde jeg behov for å reise bort og fant ut at jeg ville ta en tur til USA. Først til California, men til slutt endte jeg med å kjøre alene i leiebil ned-over mot grensen til Mexico. I det tørre og forlatte ørkenlandskapet kjøpte jeg et gammelt, slitt valentinkort av en indianerfamilie som jeg senere baserte en av tegningene mine på. Etterpå har jeg tenkt på det verket som et slags valentinkort til meg selv, som en slags stedfortreder for det kortet jeg ikke fikk da jeg trengte det.

– Så verket fungerte terapeutisk?

– Ja, og jeg tror det er terapeutiske elementer i all kunst, i større eller mindre grad.

Be mine. Kull på papir, 44 x 69 cm, 2011. Denne tegningen er basert på et vintage valentinkort som Sverre Malling kjøpte av en indianerfamilie i ørkenen n.r grensen til Mexico.

– Det ligger kanskje innbakt i omsorgen for detaljen du dyrker?

– Den mest presise måten å si det på er vel at verket ikke bare handler om meg, men om muligheten for fabulerende utveier. Forhåpentligvis kan tilskuerne bli gjort deltagende i en forløsel-se. Gamle vaneforestillinger gir slipp samtidig som nye muligheter fester tak. Det blir et bilde på kunsten som en mulig fluktrute, en uforlignelig formidlingssone for det som ellers figurerer som polariteter, fastlåste muligheter og etablerte ruter.

– Men du vil ikke binde deg til en fortolkning?

– Jeg ønsker å jobbe med en vekselbruk mellom det håndfaste – detaljen, omsorgen, håndverket – og overskridelsen. Jeg er fascinert av ytterpunktene som får lov til å møtes, og at det finnes et rom hvor konflikter kommer til syne med all sin uoppgjorte ambivalens.

– Kunsten blir en parallell verden som intensiverer opplevelsen av både den indre og ytre virkeligheten?

– Jeg husker Stig Sæterbakken – som jeg ble god venn med før han døde – var veldig opptatt av friheten i kunsten, muligheten vi har der til å utforske noe samfunnets moralske krav ikke tilla-ter ellers. Her kan vi dvele ved det som kanskje fordømmes i andre sammenhenger.

– Vi kan tillate oss mer i kunsten?

– Kunsten kan på sitt beste være et sted for fri undersøkelse, et fristed hvor vi kan snakke om det meste og hvor diagnose og patologisering ikke er nødvendig. Hvor ingen skal komme og hel-brede oss, redde oss vekk, heldigvis! Samtidig innebærer naturligvis enhver slik utforskning en risiko for alenegang, utstøtelse. Men å formulere seg kunstnerisk er og forblir et område for fri-het og personlig artikulasjon, viktigere enn risikoen for kritisk nedhugging.

Architect, 2014, 158 x 123 cm

– Men man er nærmere seg selv?

– Tja, ikke i all kunst, naturligvis. Og ikke hele tiden. Jeg kjenner meg ikke igjen i den såkalte entreprenørkunsten, for eksem-pel, hvor man sender arbeidstegninger til Kina og så vidt rekker å signere verket før det leveres til samleren eller galleriet. Jeg er nok mer romantisk anlagt. Jeg har sans for det personlige aspektet ved kunstproduksjonen, å gå euforisk inn i materien. Jeg ønsker egentlig å gi meg all den tid og konsentrasjon som kreves for å gå inn i materialet med tilstrekkelig oppmerksomhet og sans for sammensatthet. Malling tenker – og går bort til bokhyllen og finner frem en bok. Jørn H. Sværens diktsamling Dronningen av England (Kolon forlag, 2012). Han blar og leser. Jeg binder blomster.

– Hva legger du i det?

– Med det tenker jeg kanskje på skriving som en håndtering av språkets detaljer med en følsomhet for enkelthetene og nyanserikdommen i billedbruk. Jeg tenker meg at også kunsten – tegningen – kan være en form for varsomhet i håndtering av bilder. En billedrøkt. En blomsterbinding, det også. Sverre ler og sier: Jeg er en blomsterbinder.

Wittenberg, 97 x 132 cm, 2013.