Christopher Rådlund ferniserer Romskip i atelieret i St. Olavsgate. Foto: Dagfinn Hobæk.

Jeg er bare en landskapsmaler, sier Christopher Rådlund. For å komme frem til sine nyeste landskaper har han tatt romskip, tidsmaskin og militære transportfly.

Christopher Rådlund
(f.1970)

Bodd og arbeidet i Oslo siden 1991

1995–1998 Kunstakademiet, Oslo
1994–1995 Konstindustriskolan, Göteborg
1992–1995 Konsthögskolan, Umeå
1991–1992 Statens håndverks- og kunstindustriskole, Oslo
1988–1991 Konstindustriskolan, Göteborg

– Har hatt en rekke separatutstillinger både i Norge, Sverige og USA

– Innkjøpt av blant annet Stortinget, Göteborgs Konstmuseum, Kungliga Biblioteket, Stockholm, Statoil

– Aktiv skribent og essayist. Har gitt ut bøkene: Figurationer – Romantik och realism i norsk samtidskonst, Atlantis förlag 2009 og En sort bok om arkitektur – Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg, Dreyer forlag 2012.

– Flere samarbeidsprosjekter med komponisten Marcus Paus der maleri og musikk inngår i et helhetlig kunstnerisk utrykk.

Periods: Contemporary art, Feminist art, Pop art, Minimalism

Hjemme hos Christopher Robin Rådlund er det stjernekrig mellom store, svarte lerreter. Han har nettopp vært og hentet bildene som hang på Internasjonalen på Youngstorget i begynnelsen av desember. Evil Empires het utstillingen, og den inneholdt personlige tolkninger av ikoniske motiver fra science fiction-filmer. Vi ser det uhellvarslende romskip-vraket fra første del av Alien (1979). Los Angeles’ mørke 2019-skyline med Tyrell-konsernets pyramide fra Blade Runner (1982). Og det største og mest slående motivet: En Imperial Star Destroyer fra Star Wars-trilogien, malt rett forfra og i perfekt symmetri.

Merkelig nok er det motivet fra det mer tøysete verket — Star Wars regnes ikke som seriøs science fiction, for dem som måtte ha trodd det — som fremstår som den reneste studien av ondskap. Det skinner kun noen få, kalde stjerner bak romskipet; rundt den truende spydspissen av grå, totalitær ødeleggelsesteknologi er rommet som et endeløst, svart svelg. Hva lyskilden er eller skal være, forblir gåtefullt. I såpass gamle SF-filmer som Star Wars og Alien er det modeller som er filmet, mens det i dag vil være ren dataanimasjon. Det er unektelig selsomt å se slike fantasigjenstander overført til «fortidens» medium, olje på lerret. Hos en maler med andre idealer enn Rådlund ville dette lett endt som popkunst.

— Jeg vil ikke lage sirkusgreier, sier Rådlund. — Det er ikke interessant for meg hvis man skal lage en altfor stor sak av de nyeste motivene mine. Det skal helst preges av det samme mørke alvoret som jeg alltid har hatt. Men det er kraftfulle symboler jeg har lekt meg med her. På ett tidspunkt hadde jeg tenkt å male et bilde av Barad-Dûr — altså Saurons borg i Ringenes Herre — til denne utstillingen, men da er vi over i fantasy, som er en litt annen genre enn SF, og jeg er glad for at jeg lot være. . Fantasy blir oppfattet som fantasier om forgangen tid, men science fiction gjerne blir tolket som visioner om en mulig fremtid.

Evil Empires begynte med at Rådlund spurte sin da 13 år gamle sønn om hva slags maleri han ønsket seg i gave. Mal et romskip! kom svaret. Noe liknende hadde Christopher aldri gjort før, men da han prøvde, oppdaget han at dette var tilfredsstillende. Og ideen fortsetter å spinne.

Som kunstner vil jeg gjerne bidra til å skape tanker og samtaler om tid, historie og eksistens.

Imperial Star Cruiser, akryl og olje på lerret, 150 x 300 cm, 2013.

— Jo, jeg skal jobbe videre med disse ideene. Det neste prosjektet mitt, som jeg kommer til å begynne på snart, skal få tittelen Hybris. Da er planen å male romskip som er på idéstadiet, for eksempel hva NASA har tegnet for å kolonisere Mars. Og inspirert av Harry Martinsons Aniara (et episk dikt fra 1956) har jeg tenkt å lage ruiner av dem, tomme skall som suser gjennom verdensrommet til evig tid. Kanskje med noen dypfrosne gestalter om bord. Skipet Aniara skal jo egentlig til Mars, men så er det noe som slår feil, og skipet fortsetter ut i kosmos med kurs for stjernebildet Lyren.

Star Wars gjør en liten gjesteopptreden i en tidligere malerisuite også. En stund malte Rådlund bylandskaper slik han forestilte seg at de ville se ut som ruiner. Blant dem malte han Globen, en ishockey- og konsertarena i Stockholm. Restene av den sfæriske bygningen har sterke likheter med den uferdige dødsstjernen i Return of the Jedi, en likhet maleren sier var tilsiktet.

Helikoptervrak – Camp Meymaneh (tidligere sovjetisk Mil Mi-8 transporthelikopter) olje på lerret, 100 x 200 cm, 2012–14.

Han betrakter ikke moderne arkitektur direkte som ond, men den erklært kulturkonservative Rådlund er på ingen måte funksjonalismens varmeste venn. I 2012 utga han sammen med sosiologen Alexander Z. Ibsen En sort bok om arkitektur, som hadde den megetsigende undertittelen Hvorfor moderne arkitektur har blitt så stygg. Forsiden prydes av et Rådlund-maleri fra samme periode: Operaen i Oslo som ruin.

Det ligger en altså viss ønsketenkning i disse bildene. Dels er det sider ved moderniteten han ønsker å kritisere, og dels vil han vise oss hvilket skjørt fundament vår sivilisasjon bygger på. Det er marmor i operaen, men bare et tynt lag. Under er det stålbjelker, paneler, sikkert gipsplater. Som når et korthus raser. På maleriet har operataket falt ned, og dupper i fjorden.

– Har du noen gang lest en bok av Alan Weisman som heter «Verden uten oss»?

— Nei, men jeg har sett filmen som bygger på den. Det er sterkt fascinerende saker. Premisset er at mennesket forsvinner — poff! — uten at vi får vite hvordan eller hvorfor. Så hva skjer da? I løpet av de første ukene blir alle små hunder drept av de store hundene, husker jeg. De store hundene synes ikke små hunder er søte — de er mat. Og alt som er igjen av New York etter 20 000 år, er det som er bygget i massiv granitt; alt av betong, stål og jern er borte. Bare New York Public Library står igjen. Og fundamentet til Frihetsgudinnen. Ikke statuen selv.

— Jeg har hatt tanker om slike ting i flere år, så det var fint å snuble over operaprosjektet. Operaen som ruin, altså. Jeg ble spurt av et litografiverksted om jeg ville teste en ny teknikk, og mens jeg holdt på med det, innså jeg at teknikken var best til å arbeide med arkitektur. Så kom opera-ideen opp. Jeg merket at det motivet utløste samtaler, og det er noe jeg gjerne vil bidra til som kunstner, å skape tanker og samtaler om tid, historie og eksistens. Kulturredaksjonene i norske aviser var ivrige etter å trykke det bildet, og det er jo ikke så rart — operaen har vært en snakkis i årevis.

– En annen attraktiv side ved dette bildet er vel at det samtidig er en hyllest til Caspar David Friedrichs Eismeer?

— Ja, selvsagt. Den er klart inspirert av Friedrich. Og dessuten av katastrofefilmer. Den stemningen fins i begynnelsen av zombie-filmer. De er alltid best i begynnelsen, for etter hvert blir det bare splatter og gørr. Filmatiseringen av Cormac McCarthys The Road var også en viktig påvirkning på ruinbildene. Jeg er far til en sønn, kanskje jeg ble ekstra rystet av fortellingen på grunn av det … jeg kunne jo også kalt dette prosjektet Einstürzende Neubauten, smiler Rådlund og avslører en popkulturell orientering som stikker litt dypere enn George Lucas.

— Jeg var syntare i Göteborg da jeg var i tenårene, gikk i svart (det gjør han fremdeles) og dro på konserter med Depeche Mode, Front 242 og så videre. Det preget mye av min livsholdning. Den klassiske musikken oppdaget jeg først noen år senere, og jeg kom ganske raskt frem til dem som er mine favoritter i dag:

Ruin (operaen), gezzo og olje på lerret, 75 x 150 cm, 2011.

Annonse

Arvo Pärt og Sjostakovitsj. Av popmusikken er det særlig Kraftwerk jeg aldri blir ferdig med; de er min modernitetsforankring, kan du si. Kraftwerk har stringens. De får meg til å reflektere over samtiden, noe som er bra for en klassisk-konservativ figur som meg, he-he.

Christopher Rådlund har nå tilbrakt nesten halve livet i Norge. Han kom til Oslo i 1991 og studerte først ved Statens håndverks- og kunstindustriskole. I malerklassen på Kunstakademiet gikk han fra 1995 til 98. Slik han beskriver det, var det Odd Nerdrum og det norske landskapet som trakk, men han oppdaget at det fantes veldig mye mer. I malerklassen gikk han sammen med blant andre Christer Karlstad, Sverre Bjertnes og Sverre Malling – en gjeng som i seg selv burde illustrere at det fins bredde i det figurative maleriet i Norge.

– Oslo har spilt en viktig rolle for meg, sier Rådlund. — Oslo er det figurative maleriets hovedstad i Skandinavia. Odd Nerdrum har vært helt sentral i dette, så klart, men egentlig snakker vi om mye mer enn Nerdrumskolen. Norske malere har fått muligheten til å utvikle seg teknisk. For å ta et eksempel holder fotorealistene i Norge et langt høyere nivå enn det man finner i noe annet skandinavisk land.

– Jeg visste ganske tidlig hva jeg skulle arbeide med som kunstner, hevder han. — Men dette var nittitallet, og det å male landskap på lerret var noe som påkalte en del sarkastiske smil. Man opplevde det som anakronistisk, og en periode gjorde jeg det selv også. Jeg så på meg selv som en del av en revival, eller noe i den duren. Men så innså jeg at dette ikke er tilfelle.

Landskapet er fremdeles der?

– Ja, landskapet er der. Og det kommer til å være der etter oss også. Til tross for åttitallskunstens begeistring for det urbane, for språkeksperimenter og andre postmoderne ideer. Som jeg til dels kan ha stor sans for, men jeg vil ikke arbeide med det selv. Jeg opplevde også de typiske postmodernistenes ironisering over det jeg lagde som ubehagelig eller latterlig.

 Er det ikke likevel postmoderne bilder du selv maler, i helt konkret forstand? Du maler det som står igjen når moderniteten er borte og glemt?

– Jo, kanskje. Det kommer an på perspektivet. Nå står jo jeg også i en håndverkstradisjon som maler, og det er jo ikke så veldig postmoderne. Jeg er heller ikke så opptatt av modernismens idé om kunstnerens originalitet som noe vi innbys til å beundre og dyrke. Originalitet er ikke på min palett. Heller ønsker jeg å se meg selv som en kunstner som setter betrakteren i forsetet, og som går pent til siden når jeg er ferdig med et verk.

På staffeliet foran oss i Rådlunds nokså eklektiske spisestue-slæsj-atelier står nå vraket av et sovjetisk kamphelikopter. Dette vraket står i Afghanistan, ikke langt fra leiren i Meymaneh nordvest i landet, der mange norske soldater har tjent i ISAF-styrken. Rådlund var der sommeren 2012, og resultatet – fire eller fem store malerier – vil bli stilt ut 8. mai i år. Sted er ennå ikke avgjort.

Vi får se den lille oljeskissen han malte der, i 40 varmegrader og iført skuddsikker vest og hjelm. Helikoptervraket er seg likt, men Rådlund har nedlagt et kjempearbeid i himmelen, som virker mer nordisk enn afghansk. Den minner om himmelen på Munk ved havet, igjen av Caspar David Friedrich, som er den maleren man oftest blir minnet på i Rådlunds verk.

Noen ganger gjør han det i direkte parafrase. En skisse til et av Afghanistan-bildene forestiller en norsk soldat på en fjellknaus som ser utover et goldt, afghansk fjellandskap. Han skal male det tre meter bredt. Jovisst er det Vandreren over tåkehavet, Friedrichs kanskje mest ikoniske maleri, oversatt til noe som — i noens øyne — kan ha overtoner av en rekrutteringsplakat.

– Ja, andre har påpekt akkurat det for meg. Jeg må dempe det heroiske. Det kommer til å bli et breddebilde, landskapet vil bli mer intimiderende, og jeg må nok også arbeide litt mer med holdningen hans for å svekke følelsen av eventyr. Apropos eventyr er det litt av Kittelsen her også, ser du det? Soria Moria slott er byttet ut med øde, støvete åser …

– Er dette på noen måte politisk maleri?

– Jeg tror at mange vil kunne lese mye inn i det, med forskjellige perspektiver. Og det er for all del flott. Jeg vil at bildene mine skal sette i gang refleksjoner. Afghanistan er jo kjent som imperienes grav, og så kan man lese inn ting om vårt eventuelle ansvar der nede og hvordan vi forvalter det. Jeg dro ikke ned for å skildre dette med noen politiske fordommer. Min jobb er ikke å ta stilling til om det vi gjorde var riktig eller galt, men å dokumentere et norsk engasjement som har vart i åtte år og nå er slutt. Jeg er en slags malende reporter.

– En reporter med røtter i romantikken?

– Ha-ha, ja, det kan man si. Jeg parafraserer som du ser rett som det er mine helter: Caspar David Friedrich og Arnold Böcklins Die Toteninsel, som jeg har laget mange versjoner av. Det er viktig å få frem at jeg betrakter Friedrich som en nordisk maler. Han ble født som svensk statsborger i Greifswald på Rügen — som den gang var en svensk by — og vokste opp med å se ut over Østersjøen, mot Sverige og Finland. Han var dessuten en kompis av den norske maleren I.C. Dahl.

Oslo er det figurative maleriets hovedstad i Skandinavia.

Böcklin, på sin side, lagde selv hele fem utgaver av Toteninsel, et motiv med stor påvirkningskraft. Munch ble inspirert av bildets stemning, Hamsun har diktet om det, Rachmaninov komponerte etter det. Det er typisk for minimalisten i Rådlund at i sin versjon av Toteninsel har han plukket bort både menneskene, vegetasjonen og byggverkene, slik at formen stadig er gjenkjennelig, men nå som en gold klippeøy.

— Her har du ett nesten ferdig maleri til, sier Christopher. — Det du ser, er en norsk CV-90 panservogn med Hindu Kush-fjellene i bakgrunnen. Man får i hvert fall frem hvor små menneskeskapte objekter er i kontrast til naturen, selv så kjempestore objekter som tanks. Det som ikke kommer frem av bildet, er hvor varmt det er. Der lyver ubearbeidede fotografier, jeg merket det på de fotografiene jeg tok der selv. Men som maler har jeg en fordel, jeg kan for eksempel legge en varm lasur og skape heten på den måten.

Hvordan var arbeidsforholdene?

— Det var ganske annerledes enn St. Olavs gate, for å si det mildt. En dag var jeg på en tur der vi kjørte i 50 km i timen gjennom Meymaneh by og ikke hadde lov til å stanse, åtte menn i hjelm og skuddsikker vest, to biler med maskingeværskyttere på taket. Først da vi kom frem, gikk det opp for meg at hele denne militæreskorten, denne konvoien, var arrangert for at jeg skulle få stå og male.

Hallingskarvet, olje på lerret, 100 x 150 cm, 2012.