Kvinne, Procida.

Fotokunstner Johs Bøe regnes som en av våre fremste fotografer. Likevel er det nesten umulig å få ham til å snakke om seg selv. Han vil heller fortelle om alle de andre flinke fotografene der ute som fortjener oppmerksomhet.

Johs. Bøe
(Født 1958)

1979 Fotolinja Sogn Yrkesskole

1979 Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen (fotografi)

1981–1983 assistent, Irving Penn Studio, New York

1984 Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen (tegning)

1985 Statens etableringsstipend for unge kunstnere

1985 Statens Kunstutstilling, Høstutstillingen (tegning)

1991 Fotografisk vårutstilling

2009 Separatutstilling, Galleri Trafo (fotografi)

Representert i Robert Meyers samling (Nasjonalmuseet)

Eget studio i Oslo siden 1984.

Irving Penn (1917–2009)

Stilskapende amerikansk fotograf som i første rekke er kjent for sine ikoniske portretter av kjente kunstnere og filmstjerner. Han har portrettert kunstnere som Pablo Picasso, Marc Chagall, Igor Stravinskij, Salvador Dalí, Marcel Duchamp og Ingmar Bergman.

Penn var også en meget ettertraktet motefotograf og har hatt 150 forsider i motemagasinet Vogue.

Penn donerte selv 100 av sine fotografier til Moderna Museet i Stockholm til minne om sin svenske hustru, Lisa Fonssagrives Penn. I 1985 ble han tildelt Hasselbladsprisen. Han er inkludert i den permanente utstillingen ved Smithsonian American Art Museum med bildet The Tarot Reader, et fotografi fra 1949 av Jean Patchett og den surrealistiske maleren Bridget Tichenor.

Johs Bøe vokste opp i Oslo i et såkalt bohemsk hjem. Hans bestemor, Elisabeth Reiss, var komedienne og pianistinne, og reiste land og strand rundt med sine one woman show. Og når hun øvde inn en ny tekst av André Bjerke eller Johan Borgen, lå Johs under flygelet og så på bena hennes som tråkket pedalene. Faren var direktør på Munch-museet i tyve år, og Munch var sterkt til stede under samtalene rundt middagsbordet hjemme.

Hvordan påvirket en slik barndom deg?

– Jeg måtte alltid være med min far i gallerier på søndager, og det var det kjedeligste jeg visste. Jeg tegnet alltid selv, du vet; store abstrakte fargegreier, sånt som barn tegner. Jeg forsto nok ikke da hvordan denne konstante eksponeringen for kunst virket på meg. Men da jeg bodde i New York tidlig på åttitallet, var det ny fart i maleriet. Nyekspresjonismen var i full blomst. For meg hadde det samme virkning å se Clemente, Basquiat og Schnabel som det hadde vært å høre Sex Pistols og Clash noen år tidligere. Formalisme og konseptualisme ble erstattet med store følelser og villskap. Det gjorde meg interessert, også i den delen av billedkunsten som ikke var fotografi. Så det var nyekspresjonismen som fikk meg til å begynne å tegne. Og det fine var at mine fars lange foredrag fra barndommens gallerivandringer plutselig ikke var kjedelige lenger, men åpnet seg for meg i en ny sammenheng som jeg selv var interessert i.

Bøe har vært representert på Høstutstillingen tre ganger, to av dem med tegninger. Men så var det fotograf han ville bli. Hva skyldtes dette valget?

– For meg er fotografiet det beste mediet til å uttrykke mine visuelle ideer, også hvis disse ideene egentlig er en skulptur eller tegning. Når jeg nå tar en del av min sønns fingernegl og legger den ved siden av et hårstrå og en halv edderkopp, så er jo det egentlig en skulptur, men den blir til fotografi idet jeg lyssetter motivet, fotograferer det og lager et meterstort trykk. For meg er kamera ikke noe annet enn en båndopptaker for visuelle ideer. Dessuten, da jeg kom hjem fra New York i 1984, sto det fotojobber og ventet på meg. For meg ble det den beste måten å livnære meg på, samtidig som jeg kunne styre tiden min selv, spille i band og lage egne bilder. Jeg ble fotograf.

For meg er fotografiet det beste mediet til å uttrykke mine visuelle idder.

Irving Penn var jo en av etterkrigstidens helt store portrett- og motefotografer. Hvordan kom en 21-årig fotostudent fra Oslo i kontakt med denne legenden fra New York?

– Det var en amerikansk fotograf som het David Rosenberg som var på jobb i Oslo, han hadde vært assistent hos Mr. Penn 15 år tidligere, og rett før han dro til Oslo hadde han tilfeldigvis møtt Mr. Penn på 5th Avenue. Mr. Penn hadde da fortalt at han trengte en ny trainee.

– Jeg fikk høre om dette, og skrev et brev der jeg presenterte meg og ytret stor beundring for Penns verk, han var jo den fotografen jeg helst ville jobbe for i hele verden. Etter mye korrespondanse frem og tilbake med Mr. Penns sekretær, fikk jeg endelig beskjed om å møte opp på Mr. Penns og hans svenske kone Lisa Fonssagrives Penns hytte i Uddevalla. Etter å ha sittet oppe hele natten med min venn Atle Aas for å plukke ut bilder jeg skulle vise, satt jeg hele dagen på toget som sneglet seg av sted til Uddevalla. På stasjonen ventet Mr. Penn, en liten mann i en liten mørkeblå Volvo 343. Da vi kom frem til hytta, hadde Mr. Penn satt frem en asjett med fire kjeks og en kanne te. Jeg viste ham bildene mine, og han spurte meg detaljert om hvilke teknikker jeg hadde brukt, filtre, fremkallingstider, og så videre. Jeg husker hvor sulten jeg var, og hvor lyst jeg hadde på disse kjeksene. Jeg ante ikke hva han syntes om meg, men to uker etterpå fikk jeg et telegram der det sto: See you at 100 5th Avenue November 11th 9 am.

Frank & Stella.

Annonse

Så begynte et glamorøst liv med å fotografere filmstjerner og supermodeller?

– He-he, ikke akkurat. Jo, det var veldig kjente skuespillere som Julie Andrews, Nastassja Kinski og datidens store supermodeller som kom for å bli fotografert av Penn, men det var først og fremst en streng arbeidsmoral som sto i fokus. Dette studioet var helproft, og det var ikke så mye plass til spøk og moro. Penn var en meget direkte og saklig mann, alt dreide seg om jobb. Utenomsnakk var han ikke interessert i. Så selv om det utenifra så meget glamorøst ut, var det ikke slik hverdagen fortonet seg. Det var for eksempel helt stille i studioet, ingen musikk for å løse opp stemningen.

Men hva gjorde dere for at modellene skulle føle seg komfortable i en såpass streng atmosfære?

– Penn var en hardkokt type av den gamle skolen. Pålitelig, men fant seg ikke i noe bullshit. Men han var flink med modellene sine. Han var en god psykolog. Han skjønte at man ikke kan si nå må du se avslappet og lykkelig ut til en modell. Du måtte, ved å bruke psykologi, få modellen til å føle seg vel og lykkelig.

Du har jobbet mye med motefotografering for diverse glansede magasiner. Bruker du samme fremgangsmåte overfor dine modeller?

– Ja, helt klart. Helproffe modeller har sitt eget lille skuespill som de spiller ut foran kamera. De yngre og uerfarne trenger ofte et lite push, og da er det viktig som fotograf å være følsom og forstå hva det er akkurat denne personen trenger. Men dette er ikke noe jeg bare har lært av Penn. Som ung mann jobbet jeg som lyssetter på Det Norske Teatret. Da var jeg vitne til mange regissører som instruerte sine skuespillere på forskjellige måter, ofte for å komme frem til det samme uttrykket. Der lærte jeg mange teknikker for å få frem det jeg ønsker hos en modell.

Men så begynte du å satse mer og mer på kunsten?

– Både ja og nei. Jeg har hele tiden jobbet parallelt både kunstnerisk og kommersielt. Det er man nødt til som fotokunstner. Irving Penn gjorde også det. Hovedinntekten til Penn kom ikke fra de ikoniske portrettene han er så kjent for. Den kom fra reklamefotografering av parfymer og kremer. Så jeg har arbeidet med kunstfoto så lenge jeg har fotografert. Kunstnerisk jobber jeg veldig langsomt, og det tar ofte lang tid for meg å føle at jeg er ferdig med en serie. Det er mye av det jeg gjør i dag som jeg begynte å tenke på allerede for 30 år siden. I 2009 hadde jeg en separatutstilling på Trafo, kuratert av Halvor Haugerud. Han ble på mange måter det pushet jeg trengte for virkelig å våge å satse på kunsten.

Irving Penn var en meget direkte og saklig mann, alt deride seg om jobb. Utenomsnakk var han ikke interessert i.

Petals & Glass #1.

Nå er du aktuell med blant annet en serie utstudert uskarpe bilder. Hva var det som brakte deg til dette uttrykket?

– Det er på mange måter et forsøk på å fange det forgjengelige. Livet er jo ikke helt skarpt. Vi lever i et slags grenseland mellom det som er inni oss av tanker og følelser, og det fysiske rundt oss. Hildring, som denne serien heter, er et forsøk på å fange dette. Jeg ville ha et norsk navn på serien. Hildring er et gammelt norsk ord for fata morgana, en luftspeiling eller et drømmeaktig syn. Noe som passet godt, syntes jeg.

Noen leser Munch inn i bildene dine, kan du kjenne deg igjen i den beskrivelsen?

Ja, jeg er opptatt av det nordiske. Det mørket og den melankolien vi skandinaver bærer i oss. Og det bærer nok uskarp-bildene mine preg av. Jeg vil gi følelsen av et slags savn. Som om noe er fjernet fra bildet, og man kun fornemmer det som en gang var der. Jeg er også preget av den skandinaviske litteraturen. Du finner spor av Ibsen, Wergeland og Strindberg i min kunst. Eller som forfatteren Hjalmar Söderberg sa det: Jag tror på köttets lust och på själens obotliga ensamhet. Dette mørket i oss og det fysiske mørket vi lever med her i nord, er en inspirasjon, en identitet.

Johs ler: – Men samtidig gjør dette mørket det umulig å være gatefotograf her på vinterstid. Folk er jo bare inne, så mange av bildene mine er tatt i varmere strøk.

Hvordan tar du disse uskarp-bildene?

– Motivene er en serie komponerte tilfeldigheter. Jeg bestemmer meg for omrisset til et bilde, så venter jeg på at det rette innholdet skal komme frem. Som bildet med kvinnen i oransje. Der sto jeg flere timer og ventet på at den rette personen skulle komme. Jeg hadde nesten gitt opp da en gammel dame på 94 år kom gående inn i bildet mitt. Hun var krokbøyd og hadde denne fantastiske knalloransje kjolen. Hun var den fysiske manifestasjonen av akkurat det jeg hadde forestilt meg. Jeg føler meg nesten som en jeger, der jeg står og venter på byttet mitt.

Er det da slik at du tar én eksponering, så er du fornøyd?

– Nei, ikke i det hele tatt. Ofte tar jeg fem hundre eksponeringer før jeg er fornøyd. Jeg vet akkurat når et bilde sitter. Jeg vil at det skal ha denne helt spesielle stoffligheten, at jeg kommer inn i en virkelighet som eksisterer uavhengig av meg. For meg er Pompeii det første fotografiet. En ulykke stanser menneskene i det de gjør, og vi kan se resultatet av det nesten to tusen år senere. Frosset i tiden for ettertiden. Akkurat som et fotografi.

Hva kommer etter uskarp-bildene i Hildring-serien?

– Masse. Min hjerne er som fem ville hester som vil, vil, vil, hele tiden. Den ene hesten vil skrive sanger, den andre dikt, den tredje fotografere, den fjerde vil tegne, og den femte hesten vil bare distrahere de fire andre med spas og tøylesløshet. Min viktigste jobb hver dag er å temme faenskapet, jeg jobber etter lister. Jeg jobber som sagt veldig sakte med prosjektene mine, men jeg jobber med

mange om gangen. Nå holder jeg på med en serie hvor jeg tar bilder av visnede blomster som ligger i en haug med glasskår. Det høres litt spesielt ut, men jeg tar bildene med et Hasselblad-kamera og en eksponeringstid på over tyve sekunder. Lukkeren står åpen mens jeg beveger rundt på blomstene og glasset. Disse bevegelsene blir usynlige på bildet, men gir det en veldig sanselighet. En slags Nature Morte hvor de døde ting beveger seg. Resultatet blir en slags organisk brutalitet. En barokk dekadanse.

Bøe fortsetter å snakke om alle de fantastiske fotografene der ute, og da blir det naturlig å spørre om hvilke fotografer som har inspirert ham?

– Når det gjelder fotografer, er det Andre Kertesz, Mario Giacomelli og hans siste rekviem over seg selv, Diane Arbus, Irving Penn, Nick Knight for sitt nybrottsarbeid og Helmut Newton som gjelder for meg. Men de kunstnerne som har vært viktige for meg som fotograf, er like mye malere og musikere.

Fins det ett bilde som har spesiell betydning for deg?

– Ja, det er ett bilde som mer enn noe gjorde at jeg ble helt hekta på fotografi. Min fars andre kone, Ulla Tarras Walberg, hadde 11 bind av den fantastiske serien Life Library of Photography. En dag jeg satt og bladde i en av bøkene, jeg var vel cirka 14 år, så jeg bildet Scanno, La Gente del Sud av fotografen Mario Giacomelli. Bildet var helt magisk og overskred grensene for det naturalistiske fotografiet med sin bevegelsesuskarphet og brutale mørkeromsteknikk. Når man jobber i mørkerommet, prøver man så godt man kan å skjule inngrepene. At man har lysnet et ansikt eller mørknet en himmel. Men på samme måte som William Klein gir Giacomelli helt blaffen i å skjule sine spor. Vi ser at han har gjort et rått inngrep i fotografiet, og dermed i virkeligheten. For fotografiet gjengir jo virkeligheten, gjør det ikke?

Så det er en nerve i bildet du ser etter?

– Ja, eller kunstnere som forsøker å vise oss nye måter å se på, eller som klarer å skape sine helt egne univers som inspirerer meg. For meg må kunst oppleves som nødvendig, det er sløseri å bare gjenta noe som har vært gjort før. Men det betyr jo ikke at det ikke er lov å sitere eller transformere.

Kan man se Irving Penn i dine bilder?

– Hmm, jeg ser det ikke selv, men andre kan utbryte: Der kan man se Penn! Men for meg har det alltid vært viktig å forsøke å skape noe nytt, noe unikt.

Hva slags kamera bruker du vanligvis?

– He-he, jeg er ikke så opptatt av utstyr. Du kjenner kanskje historien der Hemingway spør Irving Penn om hva slags kamera han bruker? Da svarer Penn: Hva slags skrivemaskin bruker du? Og det er nok slik jeg også har det. Jeg er ikke så opptatt hva slags kamera det er, bare det gir riktig resultat.

Men for de spesielt interesserte ser listen slik ut i dag:

Olympus EPL-5
Canon 5D
Hasselblad 3HD

Ut.