Historien til KUNST

Aktuell KUnst (KUNST fra 2010) har en historie tilbake til 1953, og er i dag Norges største kunstmagasin. Vi ønsker å gjøre kunst mer tilgjengelig; både med tekster som er lette å lese og forstå, og et estetisk og godt design som pirrer nysgjerrigheten. Vi ønsker å være både tabloide og faglige. I KUNST vil du finne gode og nære intervjuer med kunstnere, og i tillegg kunst til salgs av kunstneren. Hovedvekten vil være formidling av billedkunst, men vi vil i tillegg skrive om arkitektur, kunsthistoriske temaer, kunstreiser, design/kunsthåndverk, utstillinger, nasjonale og internasjonale kunstprosjekter og utsmykninger, samt intervjue kulturpersonligheter om kunst.

Da Landslaget Aktuell Kunst (AK) ble lansert 18. november 1953 lød overskriften: Kunst for hvermann. Landsomfattende tiltak for å bringe god kunst inn i alle hjem!

Å kjøpe og samle kunst skulle ikke lenger være forbeholdt «velstandsfolk». AK skulle nå gi «menigmann lett adkomst til kunstens forjettede rike». Klubben skulle bli en landsomfattende kunstforening med valgspråk: «Kan ikke du komme til kunsten, kommer kunsten til deg» og «hele landets kunstforening». Den første pressemeldingen kunne opplyse at klubben var stiftet i samarbeid med kjente norske kunstnere, og et rådgivende utvalg skulle stå for utvelgelsen av kunsten. Frem til 1984 fant 353 grafiske verk veien til AKs medlemmer. Dette nummeret av Aktuell Kunst føyer seg dermed inn i en lang rekke utgivelser, med en helt unik historie i norsk sammenheng der, flere av AKs talenter har blitt morgendagens kunstnere.
AK oppstod i et miljø der den statlige sosialdemokratiske kulturpolitikken skulle gjelde for hele folket. Den kulturpedagogiske tilnærmingen var tuftet på tilgjengelighet, subsidiering, folkeopplysning og oppdragelse – stikkord svært forenlig med AKs ånd. I kjølvannet av etterkrigstidens kulturfremstøt oppstod også Riksgalleriet, Riksteateret, Kunst i Sykehusene, Kunst på Arbeidsplassen og Landslaget Kunst i Skolen. Kunsten skulle ut til folket, og nå frem til steder som ellers hadde dårlig tilgjengelighet på kunst og kultur. Utgangspunktet for AKs og samtidens kulturpedagogiske tenkemåte var at det eksisterte en grunnleggende kløft mellom kunsten og institusjonene på den ene siden, og folket på den andre. Kunstpublikum var dominert av høystatusfolk i samfunnet. Målet var en utjevningspolitikk; å bygge bro over denne kløften. Dette skulle gjøres ved å bedre den fysiske tilgjengeligheten, minske den økonomiske terskelen, og heve mottakerens kulturelle nivå med å formidle kunnskap om kunstens verdier.

Utgangspunktet for dagens Aktuell Kunst og Kunstklubben er grafikkmedlemsklubben Landslaget Aktuell Kunst som hadde sitt virke fra 1953-1984. Opprinnelig skulle AK være en del av Arbeiderbevegelsens politiske blad Aktuell som deres kulturelle alibi, men ganske snart fikk AK en selvstendig rolle som egen flyer på et A-5 ark. Aktuell hadde det økonomiske ansvaret, mens AKs jury, der flertallet var kunstnere, hadde det kunstfaglige ansvaret. Den fremste pådriveren for AK var redaksjonssekretær Asmund Rørslett, som var kjapt ute med å trekke inn anerkjente kunstnere. Frem til 1984 var AK utelukkende eid av arbeiderbevegelsesorganisasjoner, først som underavdeling av Billedbladet Aktuell og fra 1974 som en del av Tiden Norsk Forlag. Frem til 1980-tallet var AK den eneste som drev denne form for medlemsklubbsformidling av grafikk. I 1984 ble Landslaget Aktuell Kunst slått sammen med sin største konkurrent; Bokklubbens Kunstforum. Kunstklubben, og navnet Aktuell Kunst, ble født.

I begynnelsen av det 20. århundre ble det meste av grafikksalget i Norge formidlet gjennom kunsthandlere som kunne finansiere trykking av platene i utlandet. For grafikk av stort format ordnet gjerne kunstforleggerne salget ved subsikrisjon. Det vil si at et prøvetrykk ble stilt ut, og når opplagstallet var fulltegnet med kjøpere, var trykkingen neste etappe. I 1908 ble Norsk forening for grafisk kunst opprettet. Tanken var naturligvis at kunsten, i form av grafikk, skulle ut til folket utenom kunsthandlerne. Foreningen ga ut årlige mapper med et visst antall grafiske blad, som mot en årlig kontingent ble sendt ut til medlemmene.

Da AK så sitt lys i 1953 var grafikk likevel lite utbredt blant kunstnere og en enda mindre kjent billedkunstart for publikum. Grafikk var nærmest en lavstatus kunstform, med få salgskanaler. Aktuell Kunst har spilt en vesentlig rolle for formidling av opplagsgrafikk i Norge. Klubben ønsket fra oppstarten å fremme original grafikk som en selvstendig kunstart. Særlig ønsket man å poengtere at grafikk og maleri var to ulike uttrykksformer, og original grafikk hadde ingen ting med mekanisk fremstilte reproduksjoner å gjøre.

I den første pressemeldingen til AK ble det understreket at man ville bruke de «demokratiske mulighetene» kunstarten åpnet for, som «originalkunst mangfoldiggjort i flere likeverdige eksemplarer». Under lanseringen ble det erklært at AK skulle satse på grafikk fra de beste eller ledende kunstnerne, men også gi arbeidsmuligheter for yngre kunstnere.

Aktuell Kunst var tidlig ute med å oppfylle alle kriteriene for originalgrafikk bestemt av Norske grafikere i 1957 – og tok tidlig avstand fra reproduksjoner. AK så det tidlig som sin oppgave å motarbeide omreisende «plattenslageres» og rammeforretningenes «ukunst».

– Gjennom AK skal menigmann tilbys kunstnerisk «høyverdige» alternativer, virkelig ekte kunst, samtidig som folks kunstsans og kunstinteresse skal stimuleres ved informasjon og folkeopplysning, het det fra bladets første redaktør Asmund Rørslett.

Målgruppen var menigmann som ikke tidligere hadde hatt befatning med kunst og som for første gang skulle investere i et kunstverk. I annonsene for AK på 1950-tallet var det også stuen og den sentrale plasseringen av grafikk over sofaen som var reklamemotivet. Prisen gjorde også at menigmann kunne investere i grafikk. Eller som sagt av Rørslett:

– Menigmann trengte «lødig» kunst i et alternativ som ikke kostet så mye, og kunstnerne trengte å komme ut av sin isolasjon.

Rørslett håpet å gi kunstnerne ny inspirasjon:

– Kontakten med det store publikum ville kunne bidra til at de unngår den isolasjon som eksklusive uttrykksmåter lett fører til, skrev han i den første presentasjonen av AK.

AKs grafikkomsetning var basert på kontraktforhold mellom AK og den enkelte kunstner, som hadde fått godkjent billedutkastet sitt av det rådgivende kunstutvalget. Salgsprisen på et enkelt blad var de første årene 60 kroner. Prisen inkluderte 10 % omsetningsverdi, 3 % kunstneravgift og 1 % til AKs fond til å fremme norsk grafikk og grafikerprisen. Honoraret til kunstnere var fastsatt til 3500 kroner (en halv årsinntekt for en industriarbeider på den tiden). Fra 1968 kunne AK tilby grafikk i 4 ulike opplagsstørrelser til tre ulike priser: 125, 150 og 175 kroner.

AK fikk en god start, og de første månedene strømmet medlemmene inn. Etter 10 måneder var det registrert 3000 medlemmer. I 1958 var det 7400. Medlemskap var en forutsetning for kjøp av AKs grafikk. For å sikre alles rett til kjøp var medlemmene registrert i roder, slik at alle i tur og orden fikk forkjøpsrett, og var sikret rett til kjøp av minst 2 grafiske blad i året. AK ble fritt tilsendt, og bestod av et ark med en svart/hvitt gjengivelse av verket, informasjon om kunstneren, samt en bestillingskupong. En gang i året kom et medlemsblad med en katalog over årets utgivelser og oppdragende informasjon om kunst. Etter hvert kunne AK tilby rammeservice langt under markedspris, sendt til hele landet. I medlemsbladene fra 1955 kunne man melde at 3 av 4 kjøpte bildene «fiks ferdig til å henge opp».

Klubben slo tidlig fast at den største gruppen blant medlemmene var skolefolk, selv om medlemmene for øvrig ble hevdet å komme fra «alle yrker og landsdeler». Det norske kunstpublikum ble i rapporter generelt betegnet som konservativt og lite interessert i moderne kunst.

– Publikum ønsket grafikk i farger, og ikke for abstrakt, fortalte lederen Eyolf Berntsen i 1965.

Og det var fargetrykk som dominerte. Peter Anker skrev i 1964 at mesteparten av bildene også var preget av «en solid tradisjonell norsk landskaps- og arbeiderlivsstilskunst». I et avisintervju til Aftenposten i 1981 sa daværende leder Tore Flesjø:

– Det er «pene bilder» storparten av medlemmene vil ha, og særlig landskap, samt hus, trær og dyr.

Naturtrohet syntes å ha vært nærmest en forutsetning for et godt salg frem til midten av 1980, mens det omvendte var tilfelle på 80-tallet. AK har alltid hatt som mål «at alle innen rimelig tidsramme skulle få tilbud på minst ett bilde av interesse» (AK 1984). Ser man på tendensen fra 1953-1984 aner man en forskyvning fra realistiske og figurative bilder til motiver med større grad av abstraksjon, både utvalget og medlemsresponsen. Begreper som «fred», «ro», «stille» og harmonisk» ble flittig brukt i presentasjonsskrivene til medlemmene de første tyve årene av virksomheten, sammen med betegnelser som «muntert», «livfullt» og «et festlig innslag i hjemmet».

Historien om hvordan Carl Nesjar fikk Pablo Picasso inn i AK har blitt en beskrivende historie om AKs stilling blant kunstnerne i 1950-årene. Som nyutdannet fikk Nesjar i stand en avtale med verdenskunstneren Picasso. Picasso erklærte sympati for klubben og laget verket Tete de femme i 1957. Dette ga naturligvis enorm publisitet. Det grafiske bladet ble solgt etter loddtrekning blant de innkomne bestillingene – i ekte sosialdemokratisk ånd.

Fra 1956 startet AK med utstillingsvirksomhet. Den 16. juni åpnet den første utstillingen i Kunstnernes hus i Oslo. Den talte 120 grafiske blader og ble omtalt som en «nordisk grafikkmønstring».Deretter fulgte 10 utstillinger i året. Men AK arrangerte også engangsutstillinger i bygg, kontorer, biblioteker, banker, samvirkelag, Saga kino og andre steder. Man hadde selgere rundt omkring i landet, og i flere Arbeiderpartiaviser var en person ansatt for å selge bilder og tegne abonnementer. I Bergen Arbeiderblad kunne for eksempel et større utvalg fra AK beskues og kjøpes om ettermiddagen i redaksjonen i 4. etasje.

I 1959 opprettet man også Aktuell Kunsts Grafikerpris, som ble til Kunstklubbens pris i 1987. Den går til beste grafiske verk på Høstutstillingen hvert år. Den siste som fikk prisen var Eli Hovdenak i 2002, som er presentert i dette nummeret.

I 1974 overtok arbeiderbevegelsens forlag Tiden eieransvaret for AK etter at ukebladet Aktuell ble nedlagt. I løpet av 70-tallet begynte man å kunne gjengi bildene i farger, først i et og annet skriv for å spare utgifter, senere alle. Bladet Aktuell Kunst hadde ligget brakk noen år, og ble relansert våren 1979. I august 1981 fikk klubben sitt eget galleri på Youngstorget, og under Tidens eierskap ble faktisk medlemsantallet fordoblet.

Det var gode tider økonomisk; kunst var «inn». Men AK merket at markedet ble tregere, og miljøet ble beskrevet som mer aggressivt i styrerapporter. Norske Grafikere hadde startet sin egen kunstklubb; Norske grafikeres venner. På vårparten 1981 opprettet også Den norske Bokklubben sin egen grafikkmedlemsklubb; Bokklubbens Kunstforum, med relativt lik profil som AK. Konkurransen ble for stor, og i 1984 ble Bokklubben og AK slått sammen. Aktuell Kunst ble medlemsbladet til Kunstklubben med 10 utgivelser i året. Galleriet fikk også navnet Aktuell Kunst. Sommeren 2005 byttet igjen Kunstklubben eiere, og ble en del av fineArt. Aktuell Kunst fikk nytt design, format og et bredere og større innhold, men i tråd med AKs ånd. Gjennom hele sin historie har AK fokusert på informasjon om grafikk og kunstnere. I 2010 gikk magasinet inn i en ny fase, og fikk navnet KUNST, etter at Kunst for Alle ble fusjonert inn i selkspaet fineart/Kunstklubben. Magasinet fikk 134 sider, kom ut seks ganger i året. Med et opplag på 25 000, ble det norges største kunstmagasin. Som abonnement på magasinet, får man automatisk et medlemskap i Kunstklubben, fortsatt med rabatt på kunst og en rekke fordeler.

I løpet av AKs over femti år lange historie har en mengde av våre fremste kunstnere vært presentert. Den aller første var Ivar Thokildsen med litografiet Høst. Senere fulgte størrelser som Reidar Fritzvold, Harald Kihle, Inger Sitter, Carl Nesjar, Per Kleiva, Håkon Bleken, Jens Johannessen og Marianne Heske. Grafikergrupper som Atelier Nord og GRAS har også vært med. Kunstklubben har fått kritikk for å ha vært for konvensjonell og «snill», og fått hard medfart for å ha solgt «institusjonsgrafikk». Utvalget har ikke alltid flyttet grenser i hva-er-kunst-debatten, men AK har derimot flyttet de geografiske vanskelighetene og terskelen for folk flest til å handle kunst og dermed pusset på snobberiet rundt kunstinteressen.. Målet i årene som kommer er å bevare Kunstklubbens folkelige grunntanke, men også sette fokus på AKs opprinnelige formulering om kvalitetskunst. Kanskje kan AK klare å flytte noen grenser i hva-er-kunst-debatten med spalten Avantgardisme. Uansett; folket trenger kunsten og kunsten trenger folket!

(Kilder: «Kunstklubben – 50 år i kunstens tjeneste», Aktuell Kunst 6/03 og «Folket trenger kunsten – kunsten trenger folket!: Landslaget Aktuell Kunst som kulturpedagogisk prosjekt 1953-84, Grethe Grung, Hovedoppgave i massekommunikasjon og kulturformidling, Universitetet i Bergen, 1992)