Facebook pixel

Opening night!

Vebjørn Sand

2000 mennesker dukket opp for å se Sands største maleriutstilling noensinne. Sand vil være til stede for omvisninger hver dag under utstillingen.

Det alvorlige temaet til tross, det ble som forventet høy champagneføring og mye humor på åpning av Vebjørn Sands største maleriutstilling noensinne: Guernica – et vendepunkt på Galleri Fineart i Oslo 26. april.

Det var full brakke på Galleri Fineart, og stemningen var stor med Vebjørn og familien i sentrum for over 2000 besøkende som var kommet for å se maleriene og hilse på kunstneren. Utstillingen, som er en videreføring av Sands prosjekt om andre verdenskrig der ondskapens banalitet og menneskets individuelle valg står i sentrum, har Guernica som tema. Guernica er en liten by i Nord-Spania som ble bombet sønder og sammen i 1937 av det tyske luftvåpenet. Bombingen var en ren maktdemonstrasjon fra nazistenes side, og den lille byens sivilbefolkning ble ofre for en teppebombing som jevnet byen med jorden. Et militært overgrep som satte en støkk i menneskeheten og plantet en ny angst i oss: tilintetgjørelse fra luften.

Utstillingsåpningen den 26. april var nøyaktig 80 år etter bombingen av byen, og kvelden var preget av mye alvor og mye glede. Alvoret over tematikken, men en åpenbar glede over den feiringen av livet denne utstillingen tross alt er. For det er virkelig med lidenskap og overskudd Sand har malt over 70 store malerier, i en nærmest ekspresjonistisk stil, som tydelig viser at kunstneren har nådd et helt nytt nivå i sin kunstneriske karriere. Fargepaletten er holdt lys, med pasteller og overraskende innslag av neon, og fargene nærmest flyr over lerret og skaper en lystig stemning. Helt til man faktisk skjønner hva man ser: nemlig ondskapen i hvitøyet.

Utstillingen står frem til 21. mai, og Vebjørn kommer til å være til stede i galleriet hver dag for å fortelle om bildene sine.

Vebjørn Sand

Familien Sand er nært knyttet sammen både profesjonelt og personlig. Vebjørns foreldre, Øivind Sand, som også er en anerkjent maler, og Kari Sand, er alltid til stede når sønnen åpner en ny utstilling. Til venstre også Vebjørns bror, Eimund.

Per Christian Ellefsen holdt tale for Vebjørn og leste diktet Du må ikke sove av Arnulf Øverland.

Musen Maurice er et fast innslag når Vebjørn har utstilling. Maurice var i mange år modell på kunstakademiet og regnes for en av de siste bohemene i Oslo, og han hadde mange godord om sin gamle venn.

Daglig leder av Fineart, Rolf Stavnem, sa i sin tale til Vebjørn: «Det kommer et tidspunkt i en kunstners liv da publikum, kritikere og kunstneren selv skjønner at vi står foran noe som kommer til å gå inn i kunsthistorien. Jeg føler at vi er kommet til det tidspunktet i dag.»

Vebjørn Sand og undertegnede. Hvis du vil vite mer om Vebjørns tanker rundt utstillingen, kan du lese hele intervjuet med ham i papirutgaven av KUNST eller på nett.

Omvisning/foredrag med Vebjørn Sand

Lørdag 29. april kl 14:00

Torsdag 4. mai kl 18:00

Lørdag 13. mai kl 13:00

Søndag 21. mai kl 14:00

Maledag for barn i galleriet

Søndag 30.april kl 13:00

Lørdag 6. mai kl 13:00

Kunst på hjernen!

Når Siri Hustvedt skriver om kunst, får hjerneforskning og filosofi like mye plass. Heldigvis.

Jeg innrømmer det først som sist (i tilfelle noen av formuleringene mine virker mistenkelig ukritiske); jeg elsker Siri Hustvedt. Alt hun skriver, leser jeg, enten det handler om kunst, feminisme, hjerneforskning eller kjærlighet: She’s my girl!

Nå er hun aktuell med en ny bok, A Woman Looking at Men Looking at Women. En essaysamling om kunst, sex og hjernen. Jeg leste den på engelsk, men den er også oversatt til norsk på Aschehoug forlag under tittelen Kvinne ser på menn som ser på kvinner.

Siri Hustvedt er kanskje mest kjent i Norge som skjønnlitterær forfatter av bøker som Det jeg elsket, Når du ser meg og Sommeren uten menn. Men Hustvedt er også en eminent essayist, og da gjerne med temaer som nettopp kunst og forskning – en kobling man ikke finner så altfor ofte.

Etter at Hustvedt under en forelesning i 2006 plutselig falt om i kramper, som i et epileptisk anfall, begynte hun for alvor å interessere seg for nevrologi og hjerneforskning, og med utgangspunkt i sin egen historie ga hun ut boken Den skjelvende kvinnen eller Historien om nervene mine. Hun har etter det blitt en slags autoritet på det å koble våre mer sensitive kunstneriske sider opp mot nøktern vitenskap. En kobling som virker helt naturlig når man først begynner å lese om den.

Samlingen A Woman Looking at Men Looking at Women har nettopp dette som det gjennomgående temaet, men spenner fra kritisk analyse av vår egen Karl Ove Knausgård til lidenskapelige tolkninger av skulptør Louise Bourgeois’ arbeider og til Kirkegaards filosofi, og selvfølgelig, som tittelen tilsier, til en kritisk gjennomgang av menns blikk på kvinner i kunsten.

Siri Hustvedt

Siri Hustvedt. Foto: Aschehoug

Boken er delt inn i tre deler. I den første delen, som bærer samme tittel som boken, undersøker hun kjønnsforskjeller i kunsten og tar for seg det forutinntatte blikket på både menn og kvinner i kunsten. Her går hun inn på kjente mannlige kunstnere som Picasso, de Kooning, Jeff Koons, Anselm Kiefer og Robert Mapplethorpe og ser på deres blikk på kvinnen. Hustvedt kommer ikke med noen entydige svar, tvert om, hun stiller like mange spørsmål som hun besvarer, men det er interessante spørsmål som kanskje er mer virkningsfulle enn om hun hadde gitt oss fasiten.

I andre del av boken, The Delusions og Certainty, tar forfatteren for seg de urgamle spørsmålene om kropp og sjel – er de adskilt? Eller er de ett? Mye kan tyde på at en stor del av det vi ser på som sjelelig, har sitt opphav i sosial programmering og kroppslige funksjoner, og forfatteren viser til hvor påvirkelig vårt hode er for kroppens krumspring og kjødelige svakheter.

I den siste delen, What are We? Lectures on the Human Condition, tar Hustvedt for seg nevrologiske lidelser og fenomenet kjent i psykoanalysen som «hysteria» – en diagnose fra første del av 1900-tallet som ble tillagt kvinner som agerte på upassende vis, les: oppførte seg mer som menn. Men denne «hysteriske» tilstanden ble en slags forløsende kanal der kvinner kunne få ut aggresjon og lidenskap. Et veldig interessant fenomen som også flere unge kunstnere i dag tar tak i, og spør: Hvorfor blir kvinners sterke følelser sykeliggjort, mens de hos menn kalles «drive» og lidenskap?

Siri Hustvedt skriver med sensitivitet og innsikt i alle temaer hun berører, og det er tydelig at hun besitter nærmest utømmelig kunnskap om emnene hun omtaler. Hun prøver ikke å tre svar ned over hodet på leseren, men åpner i stedet opp dører som – i hvert fall denne leseren – ikke engang ante fantes. Et overflødighetshorn man kan komme tilbake til og stadig bli inspirert til nye refleksjoner.

Hvis jeg skal tillate meg å være litt kritisk, noe man jo faktisk bør være i en bokomtale, kan Hustvedt gi inntrykk av at hun ikke stoler helt på sin egen autoritet innen de forskningsområder hun omtaler: Hun backer opp hver påstand med mengder av kilder, navn og sitater, som for å forsikre oss om at vi kan stole på henne. For meg føles det litt i overkant «flinkt», og jeg setter mer pris på de delene der hun er mer personlig, som i essayet My Louise Bourgeois – der hun øser direkte av sin lidenskap for kunsten og kvinnen.

A Woman Looking at Men Looking at Women er, i hvert fall for undertegnede, en krevende bok som ikke nødvendigvis må leses i én omgang. Jeg anbefaler å innta den i små doser, med masse tid på hver side til å reflektere. Noe som er hele poenget, vil noen kanskje påstå, med en essaysamling.

Ti gode grunner til å kjøpe kunst!

Bjarne Melgaard

Hva med Bjarne Melgaard over sofaen? Alle foto: Fineart

Trenger du en god grunn for å kjøpe kunst? Her får du ti!

1. Blir forelsket

Psykologer og hjerneforskere har lenge vært interessert i hvorfor mennesker er så fascinert av kunst. Vi har skapt bilder i 40 000 år (det er mye lenger enn vi har hatt et skriftspråk), og vi er fortsatt like opptatt av å omforme tanker og ideer til former og bilder. Det forskerne har funnet, er at ved å koble folk som ser på kunst til hjerneskannere, ser man sterk aktivitet i den delen av hjernen som har med glede å gjøre. Den samme delen som aktiveres når vi er forelsket. Og det er derfor gleden av å eie et kunstverk føles sterkere enn det å eie en sofa. Kunsten blir en del av vårt emosjonelle register, og vi føler oss knyttet til det, på samme måte man gjør til en man er forelsket i.

2. Få ny kunnskap

Det er få ting som kan være så berikende som å dykke ned i et nytt kunstnerskap. Det er som å bli presentert for et nytt univers der noen inviterer deg inn i deres komplekse og intrikate verden. Og et originalt kunstverk kan fort gi deg lysten til å forske videre, lese mer og rett og slett få litt greie på kunst. Det er en investering man sjelden angrer på.

3. Mat en kunstner

Tro det eller ei, men kunstnere har også materielle behov som går utover dårlig rødvin og nye malepensler. Ved å kjøpe kunst er du med på å støtte en økonomisk sårbar yrkesgruppe. Kunstnere er den gruppen i Norge som nærmest konsekvent faller nederst på statistikker over lønnsinntekter i landet, og er den yrkesgruppen som har størst usikkerhet med tanke på fremtidige inntekter. Hvis vi vil ha et rikt kulturliv, er vi nødt til å betale dem som skaper kulturen. Når du kjøper original kunst, i motsetning til en plakat fra IKEA, er du med på å holde vår kultur og kulturarv ved like. Uten penger stopper faktisk kunsten opp.

4. Imponer

La oss være ærlige; kunst er blitt den nye kulturelle kapitalen. Det har aldri vært så mange folk på galleriåpninger eller vært solgt så mye kunst i Norge som nå. Og det er mer imponerende med et maleri enn en plakat. Det er mer schwung over en skulptur enn en vase fra Skeidar. Det er noe helt spesielt å komme til et hjem der kunst, og ikke nips, dominerer interiøret. Det vekker nysgjerrighet, og man tillegger ofte kunstkjøpere, fortjent eller ikke, en viss dybde. Dessuten kan det åpne opp for mange spennende samtaler.

5. Vis hvem du er

Kunst er veldig personlig. Og den kunsten du velger, sier mye om den du er, bevisst eller ubevisst. Det du velger å ha på veggen hjemme, er nesten som et lite vindu inn til sjela di. Nå kan det jo hende at du ikke vil at folk skal kikke inn i ditt innerste, men det er uansett en utmerket måte å vise hvem man er og hva man liker gjennom de kunstverkene man velger. Velg din kunst med omhu, og stå for det!

Odd Nerdrum

Odd Nerdrum.

Terry O'Neill

Terry O’Neill

6 Utvid horisonten

Det som er så spennende med kunst, er at den er med på å utvikle deg som menneske. Undersøkelser publisert av den amerikanske psykologforeningen viser at folk som har hatt kunst som de i utgangspunktet ikke likte, hjemme hos seg i tre uker, kom tilbake med ny innsikt og kunnskap både om seg selv og den kunsten de hadde fått med seg. De hadde rett og slett fått utvidet sin toleranse for «vanskelig» kunst, og hadde begynt å like kunst som før hadde vært helt uinteressant for dem. Ved neste undersøkelse der de ble bedt om å velge det kunstverket de likte best, valgte de ofte det verket som før hadde rangert som minst attraktivt. De hadde rett og slett fått en mer sofistikert smak.

7. Få det pent hjemme

Vi nordmenn er fryktelig opptatt av å ha det pent hjemme, men kunst skal ikke behandles som dekorasjon. Vi bruker summer som bare kan sammenlignes med det amerikanske forsvarsbudsjettet på oppussing hvert år, så hvorfor ikke legge noen av disse pengene i noe som virkelig gjør ditt hjem flott. Kunst er med på å sette preg på hjemmene våre på en personlig måte, og ikke noe fyller opp en hvit vegg så bra som et maleri. Man føler seg rett og slett litt som en dronning i eget hjem når veggene er fylt med kunst.

8. Spennende samtaler

Det første folk gjør når de kommer hjem til meg, er å gå bort til et bilde jeg har av Bjarne Melgaard, som nok kan oppfattes som ganske provoserende. Umiddelbart vil de vite hvorfor i all verden jeg har kjøpt et sånt bilde, og så er samtalen i gang. Om kunst. Om moral. Om etikk. Om alt som jeg synes er spennende. Kunst, enten den er provoserende eller ikke, er en fin måte å bli kjent med hverandre på. Enten det er nye eller gamle bekjentskaper. Spør en god venn hva hun synes om et bilde du har, og kanskje vil du oppdage helt nye sider ved denne personen. Og hun ved deg.

9. En investering

Det er ikke helt lov enda, i Norge, å tenke på kunst som et kommersielt produkt – på godt og vondt. Men slik er det ikke i resten av verden, hvor kunst ofte blir brukt som en finansiell investering. Det er en grunn til at oligarkene, sjeikene og businessdamene setter sine formuer i kunst. En Monet, Manet eller en Modigliani går for millioner på auksjon, og det blir regnet for trygge plasseringer fordi det alltid vil finnes kjøpere, enten museer eller pengesterke samlere. For oss som har et litt mer nøysomt budsjett, kan prosessen med å finne kunst til overkommelige priser være en spennende oppgave. Det å kjøpe et bilde av en kunstner som er i begynnelsen av sin karriere, for så å oppdage fem år senere at bilde går for det tredobbelte på kunstmarkedet, er en god følelse, enten man har tenkt å selge videre eller ikke. Men man skal vite hva man gjør, og ikke all kunst blir mer verdifull. Det som er helt sikkert, er at kunsten du kjøper kommer til å bli verdifull for deg. Det er noe du kan glede deg over daglig og som ikke kommer til å være umoderne om noen få år. Det vil være noe du kan gi videre til dine barn og barnebarn, og som flere generasjoner kan ha glede av. Og det må jo være en god investering.

10. Gjør det fordi du ikke klarer å la være

Det finnes nesten ikke noe bedre i verden enn å falle for et kunstverk. Det er nesten som å falle for et menneske. Selv har jeg kjøpt kunst jeg på ingen måte har hatt råd til, men som jeg simpelthen ikke klarte å forlate. Som om livet plutselig virket tomt og meningsløst uten akkurat dette bildet. Det har ikke alltid vært like lett å komme hjem til samboeren med nok et maleri eller fotografi og fortelle at de pengene vi skulle på ferie for … vel, de er nå brukt til noe annet. Men som med alt annet her i livet, så handler det om prioriteringer. For meg er kunst som kjærlighetsforhold; det er ikke alltid lett, men det er alltid verdt det.

Pushwagner

Pushwagner.

Fotocollage på kjøkken.

Noen glimt fra ukas galleriåpninger

Ingen grunn til å sitte hjemme og kjede seg denne uken med spennende utstillinger over hele Oslo. KUNSTs redaktør har tatt pulsen på et knippe av dem.

Ingrid Lønningdal

Ingrid Lønningdal hos Oslo kunstforening. Foto: Christina Leithe Hansen.

Ingrid Lønningdals separatutstilling Divisions of Space på Oslo kunstforening er bygningsfasader kilde til analyse og bearbeidelser. Flere av verkene tar utgangspunkt i pendlingen fra et næringsområde hun passerer til atelieret hver dag. Verkene er delt inn i seks nye serier i form av collage, tekstil, silketrykk og maleri på papir og strie. Arbeidene har fått et helhetlig uttrykk gjennom en dempet fargepalett og nærmest en organisk fasade, som står i kontrast til den råe urbane tematikken. Resultatet er en urban poesi der hun knytter fragmenterte by-elementer som gatestubber, inneklemte parkeringsplasser og betongbygninger sammen til et noe større. Utstillingen står frem til 24. april.

 

Sissel Fredriksen på Tegnerforbundet.

Det var dobbel åpning på Tegnerforbund i forrige uke med Sissel Fredriksen og Hans Kristian Borchgrevink Hansen.

Sissel Fredriksens utstilling Ute. Speiling. Avisene. tar for seg en tematikk der motsetninger og sammenstillinger utforskes. Noe som gir rom for å se tvetydigheter rundt temaer som åpenhet, informasjon og tilbaketrekning, reflektert i ordene: Ute, speiling og avisene. Vi er vant til å søke sammenhenger, til å søke orden i kaoset. Her utfordrer Fredriksen oss til å gjøre nettopp det motsatte; å se verden slik den faktisk er, fragmentert og flyktig. Og uten at hun prøve å gi oss verktøyet til kategorisere den. Streken hennes er hurtig og utflytende. Tegnede elementer som kan ses som grener og trær sammenfaller med uleselige avissider. Det er noe nesten litt feberaktig over utrykket, der røde og blyantgrå strøk danner et lett kaos man ikke får lov å lage orden i. En suggerende utstilling som inviterer til fruktbar uro.

 

Tegneforbundet

Hans Kristian Borchgrevink Hansen på Tegnerforbundet.

Hans Kristian Borchgrevink Hansens utstilling  Bylukter har som utgangspunkt å ta de materialene vi har i vår umiddelbare nærhet på alvor. Utstillingen er satt sammen av et rikt arkiv elementer Borchgrevink Hansen har funnet og samlet. Lommerusk og objekter funnet på gaten eller på et ateliergulv danner et mangfold av materialer, former, overflater og historier. Utstillingen består av papirarbeider, veggtegninger og en animasjonsfilm. Det blir en personlig reise, men ikke en ekskluderende reise. For det skal faktisk ikke mer til enn at vi stikker hånden ned i våre egen lomme og drar frem det vi finner der av sjokoladepapiret eller rusk. Og gir det vår helt egen fortelling. Det er noe av eventyret i utstillingen, der Askeladden plukker opp tilsynelatende verdiløse gjenstander, gir dem verdi, og som til slutt vinner ham prinsessa og halve kongeriket.

Begge utstillinger står til 23. april.

 

Arno Rafael Minkkinen. Oulujärvi Afternoon, Paltaniemi, Kajaani, Finland, 2009.

På WILLAS contemporary i Tordenskioldsgate er det den finske fotografen Arno Rafael Minkkinen som er aktuell med utstillingen Floating in the Air der hans ikoniske selvportretter vises. I 45 år har Minkkinen brukt sin egen nakne kropp som subjekt, enten han henger utenfor the Grand Canyon, ligger nedgravd i snøen, eller holder pusten under vann. Bildene hans er presise og universelle og bærer preg av Minkkinens eget motto; Art is risk made visable. Vises frem til 7. mai.

 

Langsom kunst

Undertegnede beskuer Asger Jorn på Louisiana i Danmark. Foto: Anne Vesaas

Vi kjenner til begrepet slow food, mattrenden som lærer oss å bruke god tid til å både lage og nyte den maten vi setter på bordet. Nå er trenden også kommet til kunsten.

Se for deg at du går inn i en bokhandel, og mens du er der, plukker du opp 10 bøker og blar gjennom dem. Går du da hjem etterpå og sier at i dag har jeg lest 10 bøker? Svaret er selvfølgelig nei. Vi er vant til å investere timer og dager på å lese og forstå en bok. Det ville ikke falle oss inn å si at vi har fått noe ut av boken ved å bruke mindre enn ett minutt på å bla gjennom den.

I gjennomsnitt bruker museumsbesøkende 15–30 sekunder foran et kunstverk. I løpet av et besøk på galleri eller museum har vi ofte sett femti til hundre verk. Man er kanskje på ferie i utlandet og vil få med seg «alle» verkene i et kjent museum. Så man haster videre uten å virkelig se kunsten man står foran.

Så er spørsmålet; når du kommer hjem den dagen, hva sier du da?

Svaret er vel snarere at vi ikke sier noen ting. Vi er utmattet, og kanskje har vi ikke fått så mye ut av opplevelsen. Og enda oftere sitter vi igjen med følelsen av at vi ikke har skjønt noen ting. Vi har rett og slett fått en visuell overdose.

Av en eller annen grunn er det en godtatt oppfatning at kunst skal tas inn i store doser med lange tidsintervaller. Når det i virkeligheten burde vært helt motsatt. Kunstopplevelser bør komme i små porsjoner og med jevne mellomrom. Litt som med mat. For det å virkelig oppleve et kunstverk krever tid. Inntrykkene må fordøyes. Et kunstverk krever et mentalt rom for at det skal kunne forstås, eller for at det skal berøre betrakteren. Det krever tålmodighet, og ofte får man mye mer ut av opplevelsen med en dose kunnskap.

For kunst er ikke en enveiskjørt gate. Det er en «gi og få»-situasjon. Kunstneren gir deg et objekt som er ment å vekke noe, formidle noe, kommunisere noe til deg, og til gjengjeld er det meningen at du skal investere av din tid og interesse. Man kan ikke forvente å verken forstå eller bli berørt av et verk man har brukt 20 sekunder på. Kunstneren har brukt måneder og kanskje år på nettopp dette verket, og har opparbeidet seg et helt liv med kunnskap som hun har investert i sitt helt spesielle uttrykk. Da å forlate et verk etter å ha sett på det i et halvt minutt for så å si «dette skjønner jeg ikke noe av» eller «dette likte jeg ikke», er litt som å komme inn på en Michelinstjerne-restaurant, sluke maten stående med yttertøyet på, og skylle den ned med en cola.

Flere museer rundt om i verden arranger nå såkalte Slow Art tours, hvor man blir invitert til å konsentrere seg om ett bilde i samlingen. Kanskje får man et foredrag om kunstneren og kunstverket, men først og fremst blir man invitert til å bare sitte foran verket i flere timer. Sansene skal få tid til å virkelig ta inn det man ser, og opplevelsen skal visstnok være både meditativ og blodtrykksdempende.

Selv figurer jeg et sted midt imellom på mine museumsbesøk. Jeg velger meg ut fem verk jeg vil se og bruke tiden på, og er det tid til overs, setter jeg meg i museumscafeen og fordøyer inntrykkene med et godt glass vin.

Kunst i bok

Stort utvalg med fotobøker på Tronsmo.

KUNST drar på oppdagelsesferd blant kjente og ukjente bokhandler i Oslo for å finne den ultimate kunstneriske bokopplevelsen.

«Den menneskelige natur er aldri så svak som i en bokhandel.»

Det var den amerikanske reformatoren Henry Ward Beecher som sa dette. Og han har så rett, så rett, oppdager redaksjonen i KUNST, der vi er innom den syvende bokhandelen denne ettermiddagen. Fotografen holder opp en innbundet utgave av Tarjei Vesaas’ Isslottet. Den er illustrert med fantastiske tresnitt av kunstneren Hans Gerhard Sørensen og nærmeste roper på oss fra hyllene i bokhandelen Cappelens Forslag (som ikke har noe med Cappelens forlag å gjøre). Fotografen kjøper den brukte boken for en slikk og ingenting, og det er kun fordi vi ikke kan drasse med oss en masse poser at vi klarer å begrense våre innkjøp denne dagen.

Man hører støtt og stadig at Oslo mangler små og uavhengige bokhandler, at de store kjedene har tatt over hele markedet. Det er en sannhet med modifikasjoner. Det finnes nemlig en rekke uavhengige steder som selger unike, sære, one of a kind-bøker. Og flere av de store kjedene har utmerkede avdelinger kun viet kunstbøker. Og alt innenfor en liten radius i hovedstaden.

KUNST gir deg en liten guide til et knippe steder vi var innom.

Tronsmo ligger i Universitetsgata.

Tegneserieavdelingen.

Tronsmo

Tronsmo bokhandel har lenge vært en institusjon i det norske litteraturmiljøet, og er kjent for høy kvalitet på litteraturen. De er også helt ledende på tegneserier og illustrerte bøker. Men det kanskje ikke alle er like klar over, er at de har en suveren kunstbokavdeling, da med et spesielt fokus på fotobøker. Vi tar en prat med poet og bokhandler Terje Thorsen, som mener at det viktigste for ham i utvelgelsen av sortimentet, er at bøkene må vekke en begeistring, både hos ham og hos publikum. Hvis ikke pulsen går litt raskere i møte med akkurat den boka, så har den ikke noe her å gjøre, sier han. Han presiserer også at fotograf og bokhandler Jorunn Rike har hatt stor innflytelse på kunstbokavdelingen. Tronsmo bokhandel er ofte vertskap for fotoboklanseringer, og fotografer utgjør en stor del av kundegruppa deres. Bokhandelen er full av originale verk fra kjente kunstnere som Nan Goldin, Morten Andresen og Pushwagner, for å nevne noen, så kunsten i seg selv er verdt et besøk. 

Helga Fanny Jóhannesdóttir på Ark, Egertorvet.

Ark på Egertorget

Ark bokhandel på Egertorget har lenge vært kjent i bransjen som the place to go for å kjøpe kunstbøker. Kunstbokavdelingen deres er enorm, og rommer alt fra sær kunstteori til trendy coffee table-bøker. Dens gode renommé kan man i stor grad takke bokhandler Helga Fanny Jóhannesdóttir for, som selv er utdannet kunstner og som møysommelig har bygget opp avdelingen siden 2002.    

– Jeg følger med på det som skjer i kunstmarkedet av store utstillinger og mønstringer, sier Helga. Trendene vi har sett det siste året, er en økt interesse for bøker med klassiske illustrasjoner innen botanikk og dyreliv, men ellers vi har nok mest fokus på moderne kunst.

Bokavdelingen på YME.

YME

Den trendy butikken YME, som strekker seg over tre etasjer på Paleet kjøpesenter i Oslo, beskriver seg selv som et kuratert univers av mote, kunst, interiør og design. Akkurat på denne turen er vi mest interessert i bokhandelen, med påfølgende café i 3 etasje, som selger et eklektisk utvalg av bøker innen mote, design og foto.  Her kan man også bla i (med tilhørende hvite hansker) spesialutgaver av diverse praktbøker. YME har dessuten et stort utvalg av kunstmagasiner som er lekkert vist frem over to fulle vegger. Butikkmedarbeider Heidi Strand sier at de gjerne ser at folk hygger seg med å bla i bøkene deres mens de nyter en espresso fra cafeen.

Tor Henning Pedersen og Ingrid Nygaard på Nasjonalgalleriet.

Nasjonalgalleriet

At Nasjonalgalleriet huser fantastiske utstillinger, er jo noe de fleste vet, men at de også har en fabelaktig kunstbokhandel som man kan besøke når som helst, helt uavhengig av galleriet, er kanskje noe som ikke er alle bekjent. Det er en spesiell og kanskje litt romantisk følelse man får når man rusler rundt mellom bøker og de nøye utvalgte gjenstander i denne bokhandelen, huset mellom cafeen Den franske sal og foajeen til Nasjonalgalleriet.

– Kunstbøkene er ofte tatt inn i forbindelse med utstillinger som vises i galleriet. Men butikken har også en stor bredde av kunstbøker, med hovedvekt på perioden frem til 1950–60-tallet, forklarer bokhandler Tor Henning Pedersen. Kollega Ingrid Nygaard legger til at produktene i butikken ofte er laget av norske designere, men at de også speiler utstillingen som pågår. De viser frem en lekker dyp blå vase som var utstilt i forbindelse med utstillingen Japanomania i Norden, og undertegnede kom seg så vidt ut av butikken uten å kjøpe den japansk-inspirerte vasen. De legger til at Nasjonalmuseets avdeling for arkitektur og Museet for samtidskunst også har egne bokhandler, med fokus på henholdsvis arkitektbøker og samtidskunstbøker.

Torpedo.

Torpedo

Torpedo bokhandel er på flyttefot om dagen, men foreløpig har de en avdeling på Kunstnernes Hus i Oslo. Torpedo ble startet i 2005 og er en ikke-kommersiell aktør, både som forlegger og bokhandel. De er opptatt av å fremme kunstner-produserte bøker, kunstteori og kunstkritikk. I denne butikken finner du altså det smale av det smale, og gjerne kunstnernes egne publikasjoner i forbindelse med utstillinger. Torpedo er også vert for utstillinger og arrangementer knyttet til boklanseringer.

– Vår profil er å fremme små kunstbokforlag og kunstnernes egne produksjoner, forteller Elin Olaussen og Karen Tandberg som driver Torpedo. Så du finner ikke noen coffee table-bøker her. Men i stedet har vi  publikasjonene du ikke finner andre steder.

Tanum.

Tanum

Hos Tanum bokhandel på Karl Johan blir vi møtt av bokhandler Aud-Kristin Haldorsen som har jobbet på Tanum i 21 år. Hun har hatt ansvar for kunstbokavdelingen de siste 7–8 årene. Hun er selv utdannet kunsthistoriker og kan fortelle at trenden hun merker innen kunstbøker nå, er mer livstils-rettet. Crossoverbøker som tar for seg foto, mote, design og arkitektur i en og samme utgivelse er populære. Innenfor arkitektur er bøker om grønn arkitektur, småhus og norske arkitekter populære. – Men vi selger også mye klassiske kunstbøker som gjerne har et spesielt fokus, sier hun, – gjerne i form av en utstillingskatalog fra en kunstutstilling, eller hvor forfatteren eller vinklingen på kunsthistorien er spesiell. 

Tanums avdeling har et bredt utvalg av norske og internasjonale forlag, så her finner man en solid bredde av det som finnes på markedet.

Cappelen Forslag.

Mulighet for en kaffekopp.

Cappelens Forslag

Cappelens Forslag er en uavhengig bokhandel og cafe beliggende i Bernt Ankers gate 4 i Oslo sentrum. Den eies og drives av ildsjelene Pil Cappelen og Andreas Cappelen, to venner som også tilfeldigvis har samme etternavn. Forslaget kjøper og selger nye og annenhånds titler innen kvalitetslitteratur, og har spesialisert seg på moderne førsteutgaver, antikvariske titler, kultlitteratur og sjeldne bøker.

Kunstbokutvalget deres er noe begrenset, men KUNST er så sjarmert av denne butikken full av kuriositeter, antikviteter og kvalitetsbøker at vi synes den er et lite kunstverk i seg selv. Forslaget er også åsted for tallrike opplesninger, boklanseringer, tv-programinnspillinger, live radio, konserter og lignende, så her er det bare å følge med. Forslaget huser også forlaget som utgir Cappelens Forslags Konversasjonsleksikon.

Et visuelt overskuddslager

Murakami betegner seg ikke som en politisk kunstner, men mye av hans nyere produksjon kretser rundt miljøvern, noe som ble intensivert i kjølvannet av kjernekraftulykken i Japan i 2011. Foto: Anne Vesaas

Når den japanske multikunstneren Takashi Murakami inntar Astrup Fearnley Museet, er det første gang den verdenskjente kunstneren har separatutstilling i Skandinavia. Gled deg!

Det føles litt som å komme inn i en eksploderende paintball når man trer inn i Astrup Fearnley Museet og Murakamis verden. Fargene og den visuelle overfloden kunne ikke vært en større kontrast der vi kommer inn fra Tjuvholmen en slafsete februardag. Det er som om sola, eller kanskje heller en brennende komet, har kastet et lys over en ellers så grå dag.

Murakami (som ikke må forveksles med den japanske forfatteren Haruki Murakami) er blitt et fenomen innen kunstverdenen på lik linje med Damien Hirst og Jeff Koons med deres enorme produksjon og store apparater. Murakami, får vi vite, har 220 ansatte som bare jobber med å produsere og promotere hans kunst og konsept; alt fra malerier og skulpturer til kaffe og hårprodukter. Nå skal publikum få ta del i en del av dette intrikate universet gjennom utstillingen Murakami by Murakami.

Noe av det første som møter en, er den nesten fem meter høye skulpturen Flames of Desire, og man kjenner nesten varmen fra verket som er dekket med bladgull og ser ut som et tre i full flamme. Rundt på veggene er enorme malerier, flere opptil 6 meter lange; de lager en ramme rundt utstillingen som rommer film, skulptur, verk fra andre kunstnere og, i dag, Murakami selv.

Pressekonferanse med kurator Therese Möllenhoff, direktør Gunnar B. Kvaran, Murakami og hans tolk.

Det er en godmodig kunstner som møter pressen på Astrup Fearnley Museet, og vi har allerede rukket å bli sjarmert der han sitter med en blomsterhatt i teddystoff, nikkende med hendene foldet på magen mens han lytter til kurator Gunnar B. Kvaran som forteller om prosessen med å velge verk fra Murakamis enorme produksjon.

Kvaran presiserer at dette ikke er en retrospekt, men at utstillingen konsentrerer seg om to perioder i Murakamis kunstneriske virke. Figuren Mr. DOB og konseptet «Superflat» som tar for seg utflatingen av japansk kultur. Denne delen av kunstnerskapet hans har plassert ham i arven etter popkunsten, men med hans egen høyst personlige stil.

Den neste delen av utstillingen tar for seg verk fra Murakamis nye kunstneriske retning som preges av en dypere dialog med japansk historie og religiøse referanser.

Det blir humring i salen når Murakami påpeker at de skandinaviske kuratorene nok legger en del mer vekt på hans politiske sider av verkene enn han selv er opptatt av å fremme. Han mener han henter inn strømninger fra samtiden som han bruker i sitt uttrykk, men at han ikke har en politisk agenda med verkene.

Utstillingen Murakami by Murakami rommer alle slags tolkninger, være seg politiske, religiøse eller omhandlingen av det superflate samfunnet. For som ellers i kunsten, er det publikums referanser som er de viktigste.

Les vårt intervju med Murakami i neste papirutgave av KUNST i mars! 

Utstillingen står frem til 14. mai 2017 på Astrup Fearnley Museet. Det vil bli holdt flere foredrag og omvisninger, for nærmere informasjon om datoer gå til www.afmuseet.no

 

Flames of Desire.

Murakami samarbeider med den norske kaffebaren Fuglen i Tokyo og produserer selv kaffe.

Murakami møter pressen noen timer før åpning.

Murakami har også satt sitt tydelige preg på museumsbutikken.

Undertegnede prøver seg på en leken Murakami-pose 🙂

Barn av sin tid

Irma Salo Jæger

Salo Jægers arbeider har gjennom årene fått et stadig mer klassisk preg. Salo Jægers arbeider fra 60-tallet, ofte laget med palettkniv, har et mer utflytende og ekspressivt uttrykk. Innstrammingen av uttrykket har gradvis funnet sted etter at hun på 70- og 80-tallet laget en lang rekke offentlige utsmykninger. Foto: Gisle Bjørneby / HOK.

Den finske malerinnen Irma Salo Jæger (1928) har vært med å sette sitt preg på norsk billedkunst helt siden hun kom hit på begynnelsen av 1950-tallet. Nå hedres den anerkjente kunstneren med en omfattende retrospekt utstilling på Henie Onstad kunstsenter.

Det er fullpakket sal og vel så det når Henie Onstad kunstsenter inviterer til «Bak utstillingen», en samtale med Irma Salo Jæger om hennes liv som kunstner, hennes formspråk og hennes maleriske teknikker. På scenen står en energisk dame på 88 år og latteren sitter løst når publikum fort skjønner at dette har Salo Jæger egentlig ikke tid til – hun burde vært hjemme og malt.

Selv om dette er en retrospektiv utstilling som viser om lag 60 verk fra en omfattende virksomhet, har Salo Jæger alltid sett fremover i sin karriere. Hver dag har vært en ny mulighet til å utforske maleriets viktigste komponenter, nemlig form og farge. Etter oppfordring fra publikum gjentar hun et av sine kjente sitater: Formen er fargens kropp. Fargen er formens sjel.

Hun forteller om sitt forhold til det modernistiske maleriet og hvordan hun har opparbeidet seg bred teoretisk kunnskap om geometri og fargeteori. Salo Jægers arbeider handler om hvordan linjer, former og farger kan skape en harmonisk helhet ved å fordeles utover en avgrenset flate. På seksti og syttitallet skjedde det en innstramming av utrykket som hang sammen med hennes mange oppdrag til offentlig utsmykning.

Salo Jæger regnes som en fargens mester og blander helst sine egne farger. Hun bruker konsekvent oljefarger og tempera, det siste en blanding av egg, fernisser og vann. Hun kjenner disse gamle bindemidlenes lysbrytende evner, og vet gjennom erfaring hvordan man får fargene til å leve. Gjennom 60 års erfaring har hun full kontroll på sine virkemidler.

Irma Salo Jæger

Fullt hus på «Bak utstillingen» som ble arrangert 2. februar på Henie Onstad, med kunstneren til stede.

Irma Salo Jæger

Foto: Gisle Bjørneby / HOK

Irma Salo Jæger

– Hun er en mester med farger og har stor anerkjennelse innen kunstmiljøet. Det er derfor på høy tid hun får en omfattende, retrospektiv presentasjon også for et bredt publikum, sier direktør ved HOK Tone Hansen. Foto: Gisle Bjørneby / HOK

  • Irma Salo Jæger er magister i kunsthistorie i Helsingfors i 1953, utdannelse fra Statens Håndverks- og Kunstindustriskole, Oslo (1954–1957) samt fra Statens kunstakademi 1958–1961. Salo Jæger har hatt en rekke offentlige utsmykningsoppdrag på sykehus, skoler og i drabantbyer utenfor Oslo, i tre, stein og glass.
  • Salo Jægers verker er utstilt og kjøpt inn ved en lang rekke norske og utenlandske institusjoner. Hun har laget flere offentlige utsmykninger, deriblant til Rikshospitalet, Høgskolen i Agder samt Bøler T-banestasjon.
  • Salo Jæger var professor ved Statens kunstakademi (1986–1992). Hun har dessuten hatt flere verv i norske bildekunstnerorganisasjoner og hun har jobbet aktivt for å bedre kunstneres kår.
  • 2010 ble Salo Jæger utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden for sin innsats for norsk billedkunst. Finlands president tildelte i 2008 Jæger riddertegnet av 1. klasse av Finlands løves orden.
Irma Salo Jæger

På en Varm Dag, (1997). Olje, tempera på lerret, 146 x 118 cm. Nordnorsk Kunstmuseum, Tromsø Foto: Foto Nordnorsk Kunstmuseum, Kim Skytte / HOK.

Irma Salo Jæger

Min magnolia, 2011. Olje, tempera på lerret 146 x 118cm. PE

Irma Salo Jæger

Gjennom et helt liv har Irma Salo Jæger (f. 1928) satt sitt preg på det modernistiske maleriet. Frem til 16. april kan publikum oppleve hennes arbeider i utstillingen «En varm dag» på Henie Onstad Kunstsenter. Foto: Gisle Bjørneby / HOK

Damenes aften

Publikum får en kyndig omvisning av kunsthistoriker Ann Lisbeth Hemmingsen.

Når Galleri Würth i Nittedal inviterer til Ladies Night, tuller de ikke; damer på veggen, damer på gulvet og damer i glasset.

 

Vi er her for å se utstillingen Frau im Bild, smake på edle dråper produsert av kvinnelige vinmakere og mingle med andre kvinner i kunstbransjen. Noe som, viser det seg, kan være ganske fruktbart.

En halvtimes busstur fra Oslo ligger et kjempekompleks av en bygning ute på en slette. Dette er hovedkvarteret til Würth-konsernet i Norge, kanskje mest kjent som verktøyprodusent. Det første som møter oss der vi kommer kjørende inn på området, er et opplyst vindu med nettopp motorsager og verneutstyr. Men det er altså ikke verktøyet vi er her for i kveld, men for å se 27 av verkene i den omfattende kunstsamlingen til Würth-konsernet.

Vis-à-vis hovedkontoret har konsernet bygget et galleri som huser de rullerende utstillingene fra Würth-samlingen, som til sammen består av 17 000 verk.

Würth-konsernet er en tysk bedrift med forgreninger over hele verden og hvis eier, Reinhold Würth, har den herlige filosofien at kunst beriker hverdagen. Gjennom en kunstinteresse som har vart siden 1973, da han kjøpte sitt første kunstverk, har han opparbeidet seg en kunstsamling på 17 000 verk. Verkene er fordelt på 15 gallerier rundt om i Europa, og kunsten rullerer mellom galleriene. Foto: Roy Vegard Nilssen.

Det vi får se av samlingen, er imponerende. Og ikke fordi utstillingen Frau im Bild inneholder kjente navn som Munch, Picasso og Henry Moore, men fordi bildene så tydelig er valgt med kjærlighet.

Her er det ikke trofeene i samlingen som får mest oppmerksomhet, men heller verk av kunstnere som kanskje vil være ukjente for de fleste i Norge. Navn som Alex Katz, Antonius Höckelmann, Siegfried Anziger og Gabriel Vormstein, for å nevne noen, er gledelige nye bekjentskaper for mitt vedkommende.

En god samling er, etter min mening, ikke perfekt. Den er ikke satt sammen av en kurator som har gjort alle de riktige valgene på det riktige tidspunktet. Den er samlet med lidenskap over tid. Den har noen klare blinkskudd, men også bilder man stusser over. Den setter spørsmålstegn, og den åpner opp for nye personlige opplevelser. Og det er den følelsen man får når man går rundt i Galleri Würth. At her er det en person som har valgt med hjertet, og ikke etter hva som er korrekt eller hva som er et lønnsomt investeringsobjekt.

Fine Wine Director Veslemøy Hvidsten fra Moestue Grape Selections ledet oss gjennom en vinsmaking av edle dråper produsert utelukkende av kvinner. Hvidsten mener at kvinnelige produsenter helt klart setter sitt «female touch» på en vin, og at kvinnelige vinmakere nå pløyer ny mark i et ellers så mannsdominert yrke.

Man skulle selvfølgelig ønske seg at flere enn én av kunstnerne var kvinner, og når 70 kunstinteresserte damer samles, er det naturlig at den mannlige kunstnerens blikk på kvinnen blir et tema for kvelden. Men om utstillingens blikk var mannlig, så var det kvinnene som fikk muligheten til å definere det.

Ladies Nights er et strålende konsept der kvinner i bransjen kan møtes og diskutere kunst på egne premisser, skaffe seg viktige kontakter og bygge opp under den solidariteten kvinner i kunst-Norge sårt trenger. Og etter som kvelden skred frem og den fantastiske vinsmakingen, ledet av Veslemøy Hvidsten, gjorde oss øre og glade, ble visittkort byttet, prosjekt-ideer utvekslet og nye kontakter knyttet.

Takk til vertskapet for en strålende aften.

Jeg håper andre gallerier tar opp stafettpinnen etter Würth og inviterer til en ny Ladies Night. Kanskje 8. mars? Og kanskje med temaet Mannen som muse?

Foto: Andi Schmid, München

Å skyte spurv med kanon

Aase Texmon Rygh

Aase Texmon Rygh. Møbius dobbel, liggende, 2013. Foto: Annar Bjørgli/Nasjonalmuseet

Forrige helg publiserte Aftenposten en oversikt over de viktigste kunstverkene innenfor hvert kulturfelt. En kanonisering av norsk kulturarv med andre ord. Her ble det listet opp storheter innen litteratur, musikk, dramatikk, arkitektur og billedkunst. ”Best of” lister kan være morsomme, men også temmelig forutsigbare. Det er vel ikke akkurat så mange overraskelser som dukker opp når mannfolkene skal kanoniseres. Og ja, det var som vanlig ikke så mange kvinner som nådde opp. Av de 60 navn som ble nevnt (og da har jeg ikke regnet med arkitektur som bare listet opp bygninger) var det 15 kvinner nevnt. Det er vel i underkant av 25 prosent. I hver liste var det som regel ikke nevnt mer enn 1 – 2 kvinner. Unntaket var kunstanmelder Kjetil Røed som hadde nevnt hele fem kvinner, altså like mange av begge kjønn på sin liste.

I Aftenpostens oversikt var fem av de syv anmelderne kvinner. Så da kan man spørre seg; hvorfor nevner ikke kvinner kvinner ?

Det er ikke lett å skrive om historien på stående fot når man får en forespørsel fra en avis. Det har jeg full forståelse for. Å gå tilbake i historien og finne ut hvem som har blitt forsmådd på veien krever enormt arbeid og masse resurser. For historien blir som man vet, skrevet av seierherrene. Og det er denne historien vi er blitt fortalt om igjen og om igjen; at kvinnene faktisk ikke har bidratt så fryktelig mye til vår kulturarv.

Men stemmer det? Er det fordi det ikke fantes kvinnelige kunstnere, forfattere og musikere? Eller var de der, men ble marginalisert i sin samtid og nådde aldri så langt som å komme inn i historiebøkene?

Dette er et spørsmål som begynner å få svar. Det forskes mer og mer på kvinners plass i kunsthistorien. Og funnene peker alle i samme retning: At kvinner faktisk ikke var så marginale som man først har trodd.

Og heldigvis er ikke kunsthistorien statisk. Den blir konstant omskrevet etter hva som er ”in” i vår egen samtid, og lærebøker må suppleres og skrives om. Forskningen viser at det var ikke alltid de beste som ble husket, slik argumentene ofte har vært. Men kanskje de som var best på å markedsføre seg selv? Og der har vi kvinner litt å lære av mennene.

Synnøve Anker Aurdal

Synnøve Anker Aurdal. Foto: Foto: Rolf M. Aagaard / Aftenposten / Scanpix

For kunsthistorien viser at det ofte var de som greide å bygge seg et nettverk av lojale tilhengere, som ble en del av vår historie. Enten ved å hjelpe andre kunstnere, ved å være lærere, ved å engasjere seg i kunstfeltet, ved å være politisk aktive eller ved å gjøre seg synlig i sin samtid gjennom å være en del av en gruppe. Eksempler på dette er Kristiania-bohemen, Lysakerkretsen, Grasgruppa, eller Nerdrumskolen. Vi vil huske dem og deres medlemmer for deres brennende engasjement i sin samtid.

Og kan det være noe av grunnen til at kvinnelige kunstnere har blitt forbigått etter sin død? At de ikke var flinke nok til å bygge seg nettverk? At de ofte måtte velge mellom å ta sin karriere helt ut og det å stifte familie. For i motsetning til sine mannlige kollegaer som satt på cafe og drakk vin og drev nettverksbygging til langt på natt, så hadde ikke de kvinnelige kunstnerne en kone som var hjemme og tok seg av barna. De få kvinnelige malerne som har nådd de fremste rekker, som Harriet Backer og Kitty Kielland, valgte nettopp å ikke stifte en familie for å kunne gi seg helt hen til kunsten.

Men kvinner har ikke lenger tidsånden mot seg. Det er ”in” og være feminist og kvinner i vår del av verden har akkurat like store forutsetninger som menn for å lykkes som kunstnere. Men likevel er det fremdeles slik at mannlige kunstnere får høyere betalt for sine verk, de får mer oppmerksomhet i media, de stilles oftere ut på de store museene og de blir oftere oppkjøpt av store samlere. Et nært eksempel er serien Munchmuseet har hatt med å koble Munch opp mot store kunstnere. Alle seks kunstnerne Munch ble koblet med var menn. Just saying.

Så hvorfor er det slik fremdeles?

Jeg overhørte en gang en mannlig kunstner (han skal få lov til å være anonym) omtale kvinnelige kunstnere som småspurv: Han mente de bruste for lite med fjærene, gjorde seg usynlige, og fremsto som en grå masse som det var umulig å skille fra hverandre. Det er jo selvfølgelig en fornærmelse, men jeg må gi han rett i en ting: Det er ingen andre som kommer til å trekke frem kvinnelige kunstner hvis de ikke selv vil ta plass.

Jeg synes det er på høy tid at vi begynner å jobbe systematisk med å forme vår kulturarv. Kvinner må våge å ta plass, kreve plass og gi hverandre plass. Slik at i neste omgang, når listen skal skrives, så sørger vi for at noen flere spurv blir skutt av kanonen. Det hadde vært herlig uforutsigbart og sikkert blitt litt av et spetakkel!

Her er noen kvinner som absolutt kan få lov å komme med på listen over de som fortjener en plass i kunsthistorien (og som ikke allerede står på Aftenpostens liste):

Sidsel Paaske

Sidsel Paaske, Regnvær over Nilen, emalje, 1979, installasjonsfoto 2016. Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli.

01. Sidsel Paaske (1937–1980). Hvis du vil bli bedre kjent med dette talentet av en kunstner så vil jeg anbefale å lese kunstkritiker Lars Eltons artikkel i Dagsavisen her.

02. Aase Texmon Rygh (f. 1925), en av de viktigste pionerne inn moderne norsk skulptur.

03. Gerd Ragna «Teddy» Røwde (1911–1994), var en norsk figurativ maler hvis kunstnerskap nå får fornyet interesse.

04. Synnøve Anker Aurdal (1908–2000), var en norsk tekstilkunster. Hun har blitt beskrevet som en av «de fremste her i landet i arbeidet for å få tekstilkunsten anerkjent som kunstnerisk uttrykksmiddel på linje med andre kunstneriske medier.

05. Annette Birgitte Anker (1851–1885), landskapsmaler. En av de første kvinnene som ble representert ved Høstutstillingen.

06. Frida Hansen (1855–1931) var en norsk billedvever, med tekstilarbeider i art noveau / jugendstil. Hun er karakterisert som en brobygger mellom norsk og europeisk billedvev, og flere av hennes vevkomposisjoner regnes blant de beste som er laget innen nyere europeisk tekstilkunst.

07. Oda Krohg (1860–1935) var maler og en de av den beryktede christiania bohemen. Mange av hennes arbeider regnes for nyromantiske stemningmalerier, mens hennes senere arbeider hadde et mer robust utrykk. Det har blitt skrevet flere biografier om Oda Krogh som portretterer henne som en bohemdronning.

 

Oda Krohg

Oda Krohg, Ved Christianiafjorden (Japansk lykt), 1886. Foto: Nasjonalmuseet.

Frida Hansen

Melkeveien av Frida Hansen. 1898.