KUNST møter Fenn over en kaffe og får høre om hans forhold til farger, billedflatens ytterpunkter og maleriets død og oppstandelse.
En dag kikket jeg på en blomstermønstret duk på et bord. Da jeg så opp, dekket det samme mønsteret taket, vinduene og veggene, og til slutt hele rommet, kroppen min og universet. Det føltes som jeg hadde begynt å utslette meg selv, bare rotere rundt i uendelig tid og rom, og bli redusert til intet.»