Den som intet våger …

Da Alvilde Jerpseth var ferdig med designerutdannelsen, dro hun til Palermo for å male. Tre år og mange solgte bilder senere har hun sin første separatutstilling.

Alvilde Jerpseth (f. 1992) er på snarvisitt i Oslo for å ordne med den kommende utstillingen sin på galleri Fineart Oslo; hennes kunstneriske gjennombrudd? Jerpseth sitter i stua hos foreldrene på Bøler, bak henne henger Husarrest, et bilde Jerpseth malte i 2021, under koronapandemien. På den tiden var hun opptatt av Salvador Dalí og Frida Kahlo. Maleriet viser et androgynt vesen i joggedress, sittende på sofaen med et skjelett liggende i fanget, to stettglass og en vinflaske på bordet ved siden av. Akrylfargene er dystre i rød-, grønn- og bruntoner. Selv mener Jerpseth at det er noe av det mørkeste og mest symboltunge hun har lagd. Faren kjøpte maleriet for at det skulle forbli i familien. Flere av Jerpseths tidlige bilder henger på veggene i barndomshjemmet. Et mini-museum?

Jerpseth virker avslappet, lykkelig. Etter at hun bestemte seg for å flytte til Palermo for å satse på maleriene, har det gått hennes vei. Hun må klype seg i armen, hun kan nesten ikke fatte at det har gått så fort. Selv kommer hun ikke fra noen kunstnerfamilie, moren er lærer i realfag og faren jobber med datasikkerhet. Jerpseth husker at hun ønsket å gå på steinerskolen da hun var liten, og at hun – på en klassetur til Munchmuseet – ble besatt av maleriene hans og kopierte dem hjemme på barnerommet i årevis etterpå. Ellers var oppveksten preget av sport og offentlig skole, og når det gjaldt karriere, mente foreldrene hun burde satse på et «ordentlig» yrke.

Jerpseth har studert økonomi og forretningsliv på BI, vært i militæret og tatt en MA i design på arkitekthøgskolen. Ikke den vanlige veien å gå kanskje, for å lykkes som maler? De siste årene med studier jobbet hun i tillegg i designbutikken Eske på St. Hanshaugen. En dag tok Jerpseth et bilde av en Avaji-vase de solgte i butikken – med form som en naken, kvinnelig overkropp – og postet det på Instagram. I bakgrunnen syntes tilfeldigvis et av hennes malerier. Til Jerpseths overraskelse var det de to melankolske akryl-vesenene hennes, og ikke vasen, som ble mest kommentert. Hun solgte bildet for 8500 kroner, akkurat nok til å kjøpe ny mobil.

Hendelsen fikk Jerpseth til å skjønne at folk var interessert i maleriene hennes. Hun bestemte seg for å ikke ta seg fast jobb i Norge etter studiene, men heller flytte til Italia for å male. Siden da har hun vært sin egen agent. Hun har stilt ut i barer og butikker, f.eks. Carousel på Grünerløkka, vært med i selvinitierte gruppeutstillinger i Berlin, Paris og Palermo, opprettet sitt eget Instagram-galleri osv. Det manglende snobberiet og egeninitiativet har lønnet seg. Nå, kun tre år etter at hun flyttet til Palermo for å prøve lykken der, kan Jerpseth leve som maler på heltid, kundene står i kø, oljemalingen rekker knapt å tørke før maleriene selges. Alvilde Jerpseth er rett og slett en hit.

Foto: Wam Ornelas

– Maleriene mine er faktisk noe folk vil henge opp på veggen, sier hun og smiler, – de er ikke bare noe samlere sparer på og lagrer i en kjeller.

Siden Jerpseth flyttet til Palermo, har bildene blitt lystigere, skjelettet og det ensomme vesenet i joggedress er byttet ut med ville overklassefester, designervesker og overdådige matfat m.m. Det er denne fargesprakende, viltre og lystige stilen hun skal vise i
Oslo. Utstillingen har ikke noe navn enda. Titler er noe Jerpseth bruker lang tid på å finne eller lar andre finne på. Det er bildene hun har eierskap til.

– Hvordan har du lært deg å male uten å gå på kunstskole, har du tatt en masse
workshops, sett YouTube-videoer e.l.?
– Jeg har jo designerbakgrunn, så jeg kunne litt om form, farge og komposisjon. Men selve malingen er noe jeg har lært meg intuitivt. I begynnelsen var det kanskje ikke så bra, men øvelse gjør mester, sier hun og ler. – Jeg har vært opptatt av ekspresjonisme, beveget meg fra Munch via Kahlo og Dalí mot Matisse og Picasso. Noen sammenligner maleriene mine med Constance Tenvik og Charlie Roberts sine, det tar jeg som et kompliment. Ellers er jeg glad i samtidige kunstnere som Ida Ekblad og Johanna Dumet. Jeg liker at maleriene mine ikke ser fotografisk ekte ut. Jeg maler fra fantasien og følelsene.

– Er du aldri inspirert av eget liv?
– Noen ganger, sier hun og smiler. – F.eks. i bildet mitt Sol og bade var jeg påvirket av en tur jeg hadde med noen venner til naturreservatet i Monte Cofano på Sicilia. Det var noen fantastiske steiner der som vi lå og solte oss på. Da jeg kom hjem til Palermo igjen, kunne jeg ikke glemme steinene. Jeg malte dem med det samme, men byttet ut de ekte
personene med fantasikarakterer.

Aperitif i solnedgang, olje på lerret

– Hvorfor flyttet du egentlig til Palermo?
– Jeg ville bort fra Oslo for å få tid til og ikke minst råd til å male, jeg visste egentlig ikke hvor – Spania, Portugal, Frankrike, you name it … Mamma foreslo Italia, og siden jeg ikke hadde noen sterk mening, fulgte jeg rådet hennes, og bodde først i en liten bygd. Men det var ikke før jeg tok en dagstur til Palermo at Italia og jeg ble en greie. Det er et stort internasjonalt miljø, og folk er så åpne og vennlige der, noe som var viktig for meg siden jeg reiste alene. Jeg møtte f.eks. en fyr på et nachspiel som bor i et nedslitt palass. «Her hadde det vært fantastisk å male», sa jeg spøkefullt, neste dag la han ut et sett med nøkler til meg. Sånne ting skjer hele tiden for meg i denne byen.

– Maler du fortsatt i palasset?
– Jeg har kjøpt leilighet og maler der nå. Men på sikt ønsker jeg å ha studioet et
annet sted. Jeg kan bli distrahert av å skulle ta oppvasken, henge opp klær, lage mat osv.

– Har du noen arbeidsrutiner?
– Noen ganger jobber jeg tretten timer i strekk, da er jeg helt utslitt etterpå. Det er faktisk ganske fysisk utmattende å male, jeg er i bevegelse hele tiden. Andre dager jobber jeg bare et par timer og noen dager ikke i det hele tatt. Jeg presser meg ikke, da skaper jeg ikke noe godt. Som regel maler jeg litt hver dag.

– Hvordan jobber du?
– Etter at jeg flyttet til Palermo, byttet jeg ut akrylen med olje, egentlig bare fordi jeg ikke fant den akrylmalingen jeg pleide å bruke i Oslo, sier hun og ler igjen. – Etter det måtte jeg endre arbeidsmetoden min, for oljen må jo tørke. Nå jobber jeg som regel med fem malerier av gangen mens jeg enten hører på podcast eller musikk, krim, nyheter, humor, hva som helst, jeg liker ikke å male i stillhet.

– Bruker du lang tid?
– Det første laget, det jeg kaller skisselaget, går som regel fort, det er det andre og tredje laget som går saktest, på det fjerde og femte trenger jeg ikke dekke alt, etter det kommer arbeid med liten kost, detaljer osv. Det er vanskelig å si presist hvor lang tid jeg bruker, for det varierer jo, men mellom en til to måneder per bilde, kanskje?

– Jobber du smått eller stort?
– I begynnelsen, da jeg flyttet mye rundt, malte jeg i A4-størrelse så jeg kunne få maleriene med meg, nå kan jeg male bilder på opptil to meter.

– Kan du si noe om bildene du skal vise på Fineart?
– Jeg har noen signaturbilder som jeg føler må med. Så det blir en del fargesprakende fester, store middager – helt bokstavelig; ett av bildene er et langbord med sjømat på 2 meter, det heter Selskap med sjømat og sigaretter eller noe i den duren, og så kommer jeg nok til å levere minst ett bordello-bilde.

Foto: Wam Ornelas

– Bordello, altså bordell?
– Bordello kan bety kaos på italiensk, ikke nødvendigvis horehus. Man finner kanskje den betydningen også i det norske «det ut som et bombet horehus». I disse bordello-maleriene mine er det tett i tett med bittesmå eksentriske overklassekarakterer. Jeg har tydeligvis en greie der.

– Er det en kritikk av pengebruken, ekskluderingsmekanismene, de som er innenfor og de som står utenfor og lengter inn?
– Kanskje, kanskje ikke? Jeg vet faktisk ikke helt selv. Og jeg vil heller ikke vite det. Jeg synes det er mer spennende å høre hva andre tenker, hvordan de tolker maleriene mine. Jeg vil ikke låse dem til et bestemt narrativ. I motsetning til tidlig i karrieren min prøver jeg å ikke ha så tydelige symboler.

– Finner du alle karakterene dine i fantasien?
– Nei da, jeg finner dem også på nett. Jeg googler forskjellige hårsveiser, f.eks. Det samme gjelder klær og annet stæsj. Jeg lager av og til et moodboard hvor jeg samler referansebilder som inspirerer meg. Andre ganger lager jeg skisser, men det er mer komposisjonen. Et menneske kan markeres med en firkant eller en trekant, sånn helt enkelt. Jeg får ofte høre at karakterene mine ligner på venner av meg, og sånt skjer sikkert underbevisst, det er ikke noe jeg streber etter.

– Er du opptatt av diversitet i bildene dine?
– Jeg prøver å ha med folk med forskjellige hudfarger og utseende, der er jeg nokså bevisst. Jeg vil være inkluderende i uttrykket mitt. Og så er det gøyere rent estetisk også, med variasjon. Men bortsett fra det har de fleste karakterene mine androgyne, lange halser, store skuldre og jeg tror de ser, ja hva skal jeg si, litt overlegne og stolte ut.

– Er det noe annet som kjennetegner din neste utstilling?
– Jeg har malt mange blomster denne gangen, alt fra blomsterenger, gigantiske blomsterbusker til blomstrete skjorter, sengetøy osv. Det har vært gøy og noe nytt, og så har jeg et stort maleri av en mann og en kvinne som spiller sjakk mens en tredje ser på. Ellers kommer det mange malerier i grønne, rosa og lilla farger. Ikke pastellfarger, men en gradering fra nokså mørke til veldig lyse farger. Jeg merker at jeg har malt mye om sommeren. De tingene jeg malte i februar, er litt mørkere. Årstiden, og humøret mitt, påvirker paletten min enormt.

– Hva gleder du deg mest til med Fineart-utstillingen?
– Å se alle bildene samlet. Det er jo første gang jeg jobber med så mange bilder på en gang som på en måte skal passe sammen. Det siste bildet jeg jobber på nå, Sjakk i hagen, er en slags best of av flere bilder, hvor jeg har brukt teknikker og mønster fra de andre maleriene i utstillingen i ett maleri. Og så gleder jeg meg selvsagt

Pho & martini, olje på lerret