Kunstner mellom poesi og politikk

Per Fronth har funnet et balanserom i hybriden mellom fotografi og maleri. I sin store utstilling denne høsten skildrer han maktens mange ansikter, fra storpolitikk og AI til nære relasjoner og valgene vi tar.

Kan det bli kunst av å fly med generalsekretær Jens Stoltenberg? Ja, Per Fronth har gjort nettopp det, og viser i høst sine nye arbeider i en stor utstilling i galleri Fineart Oslo.

– Norge har hatt NATOs generalsekretær i 10 år, og jeg har fått lov til å reise med ham i NATOs innleide privatfly rundt til hovedsteder i det politiske luftlaget som han opererer i, forteller Fronth.

Blant annet har han fulgt Stoltenberg i møte med Theresa May da hun var Storbritannias statsminister. Han var med NATO-sjefen til Suwałki-korridoren hvor utplasserte amerikanske
kavalerister står helt opp til grensen til Russland i Polen. Han satt sammen med ham på hotellrommet i Washington DC under forberedelsene til møtet med president Donald Trump, og ble deretter med inn i Det hvite hus.

– Jeg fikk lov til å være med Stoltenberg som kunstner. Merk deg mine ord. Det er som samtidskunstner jeg har fått slippe til.

MAKT-TREKANT
KUNST møter Fronth i hans Atelier Fronth No 10 i Kristiansand, der han har jobbet med de nye arbeidene i om lag seks år. Utstillingen, som har fått tittelen Power Trilogy, er inndelt i tre sammenhengende temaer: Secretary General, Unicorns og Sound of Light.

– Det jeg prøver å få fram, er en makt-trekant, forklarer han.

– Og igjen har det en struktur som er typisk meg: en utstilling som ikke er bare atten prikker bortover i forskjellige farger. Jeg kjører på, tar sjanser og vet ikke helt hvor jeg ender opp, sier Fronth. 

– Det er viktig for meg som kunstner å våge å rette fokus mot vår tids store spørsmål. Dessuten er dette temaer jeg bryr meg om personlig. Jeg har alltid vært opptatt av subtil politikk i utstillingene mine, enten det er urinnvånere i Amazonas, revejakt i England eller soldater i Afghanistan. Og hver gang krever det mye research for å jobbe meg fram til å komme inn i disse miljøene. Ikke som fotojournalist, men som kunstner.

Fronth ga seg som fotojournalist for 30 år siden, etter å ha jobbet blant annet ti år i VG. Fra da av har fotografiet i stedet vært en integrert del av malerkunsten hans. 

Sist han stilte ut i galleri Fineart Oslo var i 2021, med Aerosol/Product Placement, en utstilling der han introduserte produktplassering i kunsten.

– Den skapte mye rabalder, men ble også en braksuksess. Og resulterte i museumsinnkjøp, til nye Kunstsilo, forteller han.

OPPTATT AV MENNESKET
 – Vi er inne i en veldig interessant tid denne høsten, sier Fronth, ikke minst med det amerikanske presidentvalget i tankene.

– Jeg er en kontemporær kunstner. Mye kunst der ute forholder seg ikke til noe som helst. Jeg forsøker å utfordre meg selv, publikum og det samfunnet jeg er en del av. Jeg vil beskrive strømninger i vår tid. Jeg har alltid vært opptatt av mennesket – the human condition.

Fronth reflekterer rundt hvordan hele verden under pandemien, konfrontert med en felles utfordring, ble samlet på en måte vi aldri hadde opplevd før.

– Ikke en eneste nasjon eller et eneste menneske var uberørt, poengterer han.

– I dag befinner vi oss i en verden og en tid der mange krefter påvirker oss sterkt. En ting er det politiske klimaet, med aggressive stater og politikere i både øst og vest. Vi har også fått en femte statsmakt som består av teknologi- og finansselskaper og algoritmer. De utvikler kraftige verktøy som alle vil ha, og som vi blir underkastet uten å kunne kontrollere det. Dermed øker også selskapenes finansstyrke.

THE RIGHT WORD, SECRETARY JS NATO: Fronth ble invitert til å reise tett med generalsekret.r Jens Stoltenberg på hans møter med statsledere over hele verden. 17. mai 2018 var Fronth invitert med inn i det Ovale rom for Stoltenbergs mø te med US President Donald Trump.

SPOR AV PONDUS
– Stoltenberg har som NATO-leder hatt noe «churchillsk» over seg, hvis jeg kan bruke så store ord, sier Fronth.

– Han har greid å samle og jobbe med alle disse forskjellige karakterene i den koalisjonen som NATO er. Så det å få lov til å være med på dette, som kunstner, er jo helt unikt. Jeg er utrolig takknemlig for at han lot meg få komme inn i den sfæren, nettopp for å skape kunst.

 – Hva vil du formidle fra reisene med Stoltenberg?

– Jeg prøver å vise spor av pondusen og makten som ligger i de sfærene. Som fotograf har jeg vært på mye sånt før, men nå har jeg kommet som en observatør med kunstneriske øyne. Det er en form for politikk og poesi, sier Fronth.

– I et av verkene ser vi en president idet han har kommet ut av bilen. Du skjønner hvem som er bossen. Erdogan. Det oser bare pondus. All the way.

AI VELTER INN
Mens første del av utstillingen, Secretary General, handler om maktforhold, demokrati og tiden det tar å få snudd noe, handler andre del om den nye makten som ligger i finans og tek. Tittelen Unicorns henspiller på tek-selskaper som har nådd en verdi på 1 milliard dollar.

– De er blitt så ufattelig store. Syv selskaper på børsen i USA er så vidt 20 år gamle, men representerer 30 prosent av alle verdiene. De har makt, og kjøper opp andre firmaer så snart de begynner å true. Det er konsolidering hele veien. Algoritme-divisjoner og AI velter inn over oss. Vi har skapt maskiner med en kraft som er helt vanvittig. Og vi er bare i adventstiden, mener Fronth.

– Den makten må jeg adressere. For bare ved å forandre noen koder eller legge inn sporinger kan den skape opprør i ett land, og i et annet land stoppe folk i å slippe til med sine meninger.

Da AI dukket opp, var Fronth først i tvil, men bestemte seg for å utforske det.

– I prosessen med noen av arbeidene fra NATO-serien har jeg kombinert det fotografiske råmaterialet med AI for å kommentere selve industrien til AI direkte, forteller han. 

TO SOLER
Tredje del av utstillingen, Sound of Light, inneholder arbeider av en helt annen karakter.

– Det er verk som snakker mye mer om de nære ting. Det er meg med kamerater, barn og familie. Hvilke valg tar vi? Hva påvirker oss? Det handler om sannheter, og at vi er blitt så splittet. Blant annet løfter jeg i et arbeid fram to soler som står opp over Grønningen fyr. Hva mener jeg med det? Jo, vi ser verden så likt, og samtidig så ulikt at vi nærmest har hver vår sol, hver våre virkeligheter.

Med Power Trilogy vil Fronth altså ta publikum med inn i en slags treenighet:
– Mennesket står i sentrum, med den politiske makten på den ene siden og teknologien, algoritmene, AI og alt dette vi er underlagt på den andre siden. Så skal du og jeg navigere og hjelpe barna våre med hvordan de skal tenke og finne en vei, og bli sunne, gode og rause mennesker som er opptatt av andre. Det er det jeg prøver å få til med utstillingen.

UNICORNS (Learjet) Tarmac, 2024. Mixed media, olje på lerret, scene fra Power Trilogy-serien, 283 x 199 cm

BRØYTET VEI
Samtidig med utstillingen utgis også en splitter ny bok på 336 sider. Per Fronth: Evolution of Melancholy tar leseren med på en 30 år lang kunstnerkarriere, fra starten i New York på 90-tallet og fram til i dag. Ifølge forordet er den «et oppslagsverk over et kunstnerskap som har beveget seg fra fotojournalistikkens «objektive» sannheter til kunstens frie tolkning av hva sannhet kan være».

Boka er et mini-leksikon over hva den internasjonale Kristiansand-kunstneren har gjort fram til nå, med perspektiver fra flere artikkelforfattere.

– Den har også gitt meg en anledning til å si ting som ikke kommer direkte ut av kunstverkene. Og så er den jo rett og slett et ekstremt avansert og flott visittkort, smiler han.

– Det viktigste har vært å lage et verk som samler ideer, tanker og bilder, og viser utviklingen på det feltet der jeg har vært en pioner, med fotografi som maleri. Jeg har brøytet min egen vei, og mange følger etter meg. Arbeidene mine er blitt kjøpt inn av museer og samlere. Så et eller annet har jeg truffet.

MENNESKETS VILKÅR
– Som kunstner må du ha noe på hjertet. Det tror jeg at jeg har. Men jeg har også noe på hjernen. Den kombinasjonen er interessant. Jeg leter etter historier som speiler vår tid og mitt og andres liv, og finner interessante problemstillinger som handler om menneskets vilkår i dag.

– Hvordan er prosessen fra fotografi til maleri?

– Fotografiet for meg er som en gitar. Jeg kan veldig lett spille en sang med det. Jeg mestrer det, og det har skapt menneskemøter over hele verden. Så det begynner gjerne der at jeg henter inn ideer, bilder og skisser. Derifra dikter jeg videre med maling og bruker helt andre fysiske materialer og teknikker for å forsterke det jeg vil si. Samtidig glir det da over i en slags ny realitet som jo kunsten er, sier Fronth og utdyper:

– Kunsten speiler ikke verden som et speilbilde, men som en gåte. Ellers hadde jeg jo bare fortsatt med fotografi. Inne i hybriden mellom fotografi og maleri finner jeg et balanserom. Det er et interessant sted å oppholde seg.

FIRE PERSONAER
Fronth har laget boka i nært samarbeid med Cecilie Tyri Holt, kunsthistoriker og forfatter, og Henrik Haugan, sjefsdesigner i Snøhetta.

– Vi har forsøkt å redefinere hva en kunstbok kan være, og diskuterte oss fram til å ha med flere perspektiver. En kunstner er ikke bare én person, poengterer han.

Boka har derfor dekonstruert hans kunstnerpersonlighet inn i fire nøye utvalgte personaer: det kreative/skapende, det sekulært åndelige, det usikre/sårbare/følsomme og det egosentriske, selvabsorberende mennesket.

Tyri Holt har bidratt med forord og en artikkel, mens øvrige tekster er skrevet av professor emeritus i kunsthistorie Gunnar Danbolt, forfatter og prest Elisabeth Thorsen, psykolog og forfatter Maia Kjeldset Siverts, kunstkritiker og forfatter Tommy Olsson og poet, fotokritiker og litteraturviter Collier Brown.

– Vi er jo alle er bærere av forskjellige personaer, sier Fronth.

– Når du for eksempel er sammen med dine foreldre, henter du fram visse karaktertrekk, mens du i møte med masse nye folk viser andre sider. Og skal du tale offentlig eller lede et styre, har du kanskje en annen pondus.

– Det står i boka at det tidlig fantes en dobbelthet hos deg: Du var fornøyd med deg selv, samtidig som en stemme i deg sa at du ikke var god nok?

– Ja, forferdelig å leve med. Det er en kamp som du bare har hele livet.

– Så den følger deg?

– Ja, men det er også en kamp som inspirerer og vekker meg. Jeg vet ikke om det er en form for perfeksjonisme, men det er aldri godt nok. Uansett. Og går det bra, finner jeg alltid et eller annet som kunne vært bedre. Jeg har rett og slett måttet lære meg, kognitivt, at «noen ting er faktisk bra, Per». Ikke alt er dårlig.

– På et tidspunkt må du også gi bildene fra deg?
– Men det er lett. Når jeg slipper et gjennomarbeidet verk ut døra her i atelieret, er det ferdig. Da rettes fokus på noe nytt.

Sound of light / Afternoon (Kaleidoscope,) fra Power Trilogy-seien. Mixed media,160 × 120 cm

TRUMP
Et stort og sentralt verk i høstens utstilling har et særlig historisk sus over seg. Fronth fulgte som nevnt NATOs generalsekretær til USA og besøk i Det hvite hus. Bildet hans av Stoltenberg og Trump i det ovale rom 17. mai 2018 er sterkt bearbeidet. Mest påfallende er rødfargen som fyller rommet.

– Jeg dikter. Det er ikke en objektiv, men subjekt sannhet jeg holder på med. Men det er autentisk. Jeg var der, tre meter fra dem.

Fronth reflekterer videre rundt det politiske i kunsten:

– Hva er politisk kunst? Er det for få politisk interesserte kunstnere i Norge? Jeg lager politisk kunst som er apolitisk. Jeg tar ikke noens side. Men jeg bruker arbeidene som et bakteppe for å snakke om dilemmaer: Hvor beveger vi oss som mennesker? Hva gjør vi med makten?

– Er det satire du driver med?

– Ja, kall det gjerne sublim satire. Samtidig vil jeg at arbeidene mine skal være en vekker om hvor samfunnet er på vei.

SE OSS SELV
– Hva tenker du om kunstens evne til å skape forandring?

– Kunst er menneskets historie om seg selv, i spennet mellom observasjon, refleksjon og fantasi, sier han og tar en liten tenkepause.

– Jeg tror kunst i dag, enten det er musikk, billedkunst eller film, skaper et rom der vi kan se oss selv litt utenfra. Som kunstner får jeg ikke stanset krigen i Ukraina. Det ligger på et annet nivå, hos politiske ledere og selvfølgelig hos det ukrainske folk. Men når situasjonen har roet seg, tror jeg et musikkverk eller et teaterstykke kan bidra til forsoning, forståelse og tro på framtiden, sier Per Fronth.

– Jeg tror inderlig på at kunst beriker folks liv og gjør oss til bedre mennesker. Derfor tenker jeg at det er et humant prosjekt jeg holder på med. Det handler om forståelse. At vi som mennesker kommer sammen, og ikke isolerer oss.

PT / SecGen: Arrival President (Erdogan), 120 x 281 cm, mixes. media