Det som brenner opp på innsiden

Fra bussvinduet på vei til intervjuet med Nikolai Torgersen ser jeg det lyser sitrongult fra en ansamling georginer i sorte plastbøtter utenfor Joker’n på Carl Berners plass. Jeg hopper av og småløper bort til butikken. Selv er jeg iført ultramarin skjorte, og på veien videre føler jeg meg som en vandrende oppvisning i komplementærfarger. En litt pinlig fremtoning i møte med en av landets mestselgende billedkunstnere, tenker jeg, men når samtalen kommer i gang, faller alt sammen på plass.

– Det er litt kaotisk her. Jeg har flyttet studio fra en annen etasje. Egentlig har jeg aldri brydd meg om hvordan det ser ut rundt meg, hvordan jeg lever eller behandler meg selv, men i det siste – kanskje fordi jeg fikk en datter for noen uker siden – har jeg begynt å lese bakpå malingstubene. Alt er visst kreftfremkallende. Nå ser jeg poenget med ventilasjon.

– Er ikke det vakkert, da? Nå har du ansvar for en annen, så da må du ha omsorg for deg selv også.

– Jo, det er vel det. Jeg elsker blomster, men da du kom med den der, tenkte jeg: ‘Herregud, hvor lenge lever den her?’ Kanskje den må bli med hjem i stedet.

– Eller kanskje den må være din kanarifugl her.

– Ja, kanskje det! Når den ser slapp ut, må jeg komme meg ut i frisk luft. Jeg går egentlig forbi den Joker’n på vei hjem hver dag, men nå må jeg ta en omvei fordi de har et utfordrende bolletilbud.

Jeg får en innføring i et strengt treningsregime som følge av en kropp som er overbelastet av å jobbe for mye, for høyt og for lavt på betonggulv. Omveien utenom gjærbaksten handler om absolutisme og skam. Vi snakker om impulsen til det ekstreme, alternative virkeligheter, VIF-sanger, tidsoptimisme, fødsel og førerkort, og blir enige om ikke å bruke tid på barndom og rus – denne kunstnerens fortid er allerede grundig belyst. Nikolai er vennlig, raus og til stede, samtalen langsom og konsentrert, til tross for at besøket finner sted i innspurten til en stor utstilling på galleri Fineart Oslo.

Rippled Mirror, olje, akryl og tegnestifter på lerret, 200 x 300 cm

– Det har i grunnen vært intenst siden 2020. Men presset kommer først og fremst av et tvangsmessig behov for å skape, for å konkretisere ideer som bare får utløp gjennom arbeidet mitt.  

– Hvordan blir planen for en utstilling til?

– Først må jeg spørre meg selv om hvorfor. Og det kjenner jeg best i lokalet jeg skal stille ut i. Jeg begynner ved inngangen og kjenner hvilken løype som føles mest naturlig å bevege seg gjennom. Så ser jeg på muligheten for å manipulere rommet ved å plassere ut objekter eller bygge vegger for å skape et narrativ og en dramaturgi fra start til slutt. Det viktigste er ikke selve bildene, men opplevelsen av rommet og følelsen jeg trenger å konkretisere. Det starter der. Og så jobber jeg mentalt noen uker. Skal det være store objekter eller små? Lyst? Mørkt? Hvor skal de plasseres? Skal det være fargerikt? Tredimensjonalt? På vegg? Jeg vet hva jeg vil at det skal slutte med, følelsesmessig. I utstillingen på Fineart har jeg skapt nye rom, galleriet har aldri sett ut som det gjør nå. Det er krevende og mye som skal produseres, men utstillingene jeg har lagd de siste årene, har fungert såpass bra at jeg tror jeg skal klare det igjen. Jeg er ikke redd for å få arbeidssperre, for arbeidet er ikke avhengig av noe annet enn livet, og livet er jo der hele veien.

– Så det hvite lerretet er ikke fryktinngytende for deg?

– Nei. Jeg vet hva jeg kan, og jeg vet hva jeg ikke kan. Og jeg vet veldig godt at jeg er langt unna å nå potensialet mitt. Jeg tror aldri jeg har følt meg dårligere til å tegne.

– Sokratisk?

– Ja. Da jeg begynte på Einar Granum, var jeg sikker på at jeg var skolens beste tegner. Det gjør vondt å se arbeidene jeg søkte meg inn med. Jeg var skråsikker på hva jeg likte og ikke likte. Jeg likte … jeg blir flau over å skulle si det nå … det eneste jeg likte på den tiden var René Magritte og Dalí. Surrealisme, figurativ og satirisk kunst. Det handlet mest om et visuelt uttrykk jeg likte. Samtidig var jeg ekstremt opptatt av kunst som livsform. Det korrelerte ikke helt. Etter ett år på skolen likte jeg verken Magritte eller Dalí, men alt annet. Alt var snudd på hodet.

– Når oppdaget du Munch?

– Munch er så ikonisk at jeg er usikker på når jeg ble personlig bevisst på ham. Han har alltid vært der som en kraft jeg ikke kan sette ord på. På det beste synes jeg bildene hans er mer virkelige enn virkeligheten.

–  Vi snakket om å godta virkeligheten – kanskje man ikke kan godta den ytre virkeligheten hvis man har et veldig rikt indre liv og en impuls til å oversette det for verden …

– Og konkretisere det for seg selv, ikke minst. Livet er jo egentlig ikke konkret. Det er litt kvasifilosofisk å snakke om at objekter ikke er håndfaste, men de er jo ikke det. Skjorten din er ikke blå for alle, den er blå fordi øyet mitt ser den som blå. Den er ingenting. Øyet er et dårlig verktøy for å gjengi det egentlige. Hvis jeg møter en fremmed person og vi blir stående og prate i to minutter, og noen spør meg fem minutter senere om hvilken farge hun hadde på skoene eller hvor store ører hun hadde, kan jeg ikke si noe om det, men jeg husker godt opplevelsen av å møte mennesket. Det er virkelig. Så tilbake til Munch – han så virkeligheten langt forbi øyets oppfattelsesevne. Språk er også begrensende. Vår opplevelse av verden formes av det språket vi snakker, av at vi tenker i ord og uttrykk på det språket, og bare så langt det subjektive vokabularet strekker seg. Hvis jeg tenkte på finsk eller arabisk, ville jeg vært en annen person bare fordi jeg formet språket annerledes. Det ville ha preget min virkelighetsoppfatning. Det er trist å tenke på at jeg aldri får oppleve det, for jeg kommer aldri til å kunne tenke på et så fremmed språk.

Utstillingen består av maleri, tegning, skulptur, speil og installasjoner.

Samtalen om begrensninger dreier inn på fotografering, noe Nikolai gjorde karriere med allerede i 13-årsalderen. Vi snakker om å anskueliggjøre det som foregår på innsiden med et apparat som fanger det som skjer i det ytre.

– Det blir en litt bakvendt måte å jobbe på, motsatt av det å male. Når du maler, har du kanskje en idé om noe du vil se, og så går du derfra til det som kommer ut av det. Mens når du fotograferer, tar du bilde av det du allerede ser.

– Selv skulle jeg gjerne vært maler nettopp derfor, men det er for sent.

– Er det? 

– Definitivt. Uttrykksevnen ville aldri matche livserfaringene. Det ville være som å ha kloke tanker og skulle uttrykke dem på finsk eller arabisk.

–  Det matcher faktisk ikke helt for meg heller. Jeg behersker jo malespråket, men likevel altfor dårlig til å kunne formidle alt som er på innsiden – det som brenner opp inni meg.

– Du skriver på en roman som kommer til våren … er det lettere å skrive? 

– Mye lettere! Det er veldig tilfredsstillende å forklare abstrakte følelser verbalt. Men det kan også bli feil. Jeg synes lykke er vanskelig. Jeg har trodd at lykke var en vedvarende tilstand. Ulykkelighet er jo en fast tilstand man kan være i uten innsats. Jeg trodde at lykke var en motsats, at man kunne være lykkelig uten innsats. Det gjorde meg enda mer ulykkelig. Etter hvert har jeg skjønt at lykken er kortvarig fordi den er sammensatt av mange faktorer som bygger opp til øyeblikket. I den observasjonen noterte jeg for meg selv hver gang jeg kjente på lykke, for å prøve å gjennomskue den, men det endte med at følelsen gikk i stykker. Så det må jeg slutte å skrive om.

– Du sa at du vet nøyaktig hvordan du vil geleide publikum gjennom et narrativ og en følelse, men når vet du hva det er?

– Det ligger ytterst i skoen hele tiden. Nå er det dette jeg kjenner på, dette som presser på. Det er en veldig egoistisk praksis, dette. Jeg isolerer meg her og tenker på hvordan jeg har det tjuefire timer i døgnet. Denne utstillingen består av selvportretter – i løs form – hvordan verden resonnerer i meg, all input/output.

– Er ikke alle uttrykk selvportretter?

– Jeg mener i hvert fall det. Og det i seg selv er grunn nok til at jeg trenger å finne ut hvorfor jeg føler dette, hvorfor jeg føler at lyset som skinner inn gjennom vinduet er der for meg. Lyset er der jo uavhengig av meg, men det kjennes ikke sånn. Og når jeg ikke kommer til bunns i den slags, må jeg konkretisere det for meg selv og skape rom der andre kan bli med på reisen. Det er det jeg prøver på hele tiden. Jeg vet tidlig i prosessen hva jeg vil jobbe med, tematisk. Men det tar ofte tid før jeg vet hvordan det skal gestaltes. Når jeg tegner og maler, er det en del ting jeg ikke vil touche borti. Jeg skulle ønske jeg klarte å jobbe abstrakt, men det blir fort design fordi jeg ikke har en direkte tilknytning til abstrakte elementer. Jeg har generelt vanskelig for å tillate meg å bruke visuelle grep. Blomster føler jeg et sterkt eierskap til, så det kan jeg lett bruke i et bilde. I et verk jeg jobber med nå, er det en robåt med i bildet, et visuelt grep for å få noe til å funke. Da oppstår det et problem fordi jeg aldri har rodd, jeg har ingen selvopplevd følelse av å være i båt. Da må jeg grave for å finne en tilknytning. Så husker jeg at bestefaren min tar meg med ut i en båt, jeg kommer på en historie der han kaster moren min ut i vannet for at hun skal lære å svømme. Og da tenkte jeg: ‘Å, så deilig, nå kan jeg bruke den båten.’ Men det kan ikke bli for nært og personlig heller, for da får jeg aldri gitt det fra meg. På skissen til den tegningen jeg holder på med der borte, var det et hus, et hus jeg så i Hamar, som jeg ikke har vært inni og ikke har noen tilknytning til, men som jeg tok bilde av fordi det ligner på huset jeg vokste opp i. Det vekket uro og minner om traumer. Men da jeg skulle begynne å male, måtte jeg fjerne huset. For hvis det ble en representasjon av et hus jeg har bodd i, ville jeg ikke kunne selge det.

Foto: Bjørn Wad

– Er det et behov for å ha det tilgjengelig og se det, eller orker du ikke tanken på at det er der ute i verden?

– Begge deler. Det viktigste er å eie det. Og at ingen andre eier det. Jeg har ikke så stort behov for å se det, jeg vil ikke ha sånne bilder hjemme. Jeg har hatt utstillinger der ingen av bildene har vært til salgs. Men det går jo ikke på et galleri som Fineart. Jeg kan ikke komme med hundre bilder som ikke kan selges, det har jeg ikke samvittighet til, selv om jeg ikke har behov for at flest mulig skal kjøpe bildene mine. Jeg har behov for å vise dem, for å lage utstillingene. Så lenge jeg er økonomisk trygg og kan sørge for at alle i familien er det, har jeg ingen egentlig grunn til å selge dem. Men jeg vil helst ha et bilde ut av studio så fort som mulig når jeg er ferdig med det, så jeg ikke knytter meg for sterkt til selve objektet. Jeg har det med å besjele ting. Jeg synes det er vanskelig å kaste ting, til og med vanlig søppel. Og da blir det jo helt uutholdelig med noe jeg har tegnet.

– Det er jammen godt du selger så mye – ellers hadde du hatt seriøse plassproblemer.

– Ja, og det finnes nok dritt i verden. Det er jo ikke sånn at verden trenger tingene jeg lager.

– Tenker du på det? Om verden trenger det du skaper?

– Nei. Jeg gjør dette for meg selv. Det at andre får noe ut av det, er i beste fall en god bieffekt.

– Synes du det er interessant å snakke om bildene dine?

– Nei. Enkeltverk er uinteressant å snakke om. Jeg lager rom, ikke enkeltverk. Å snakke om bilder i seg selv kan være interessant, men i situasjoner der jeg konsumerer ting andre har skapt, har jeg ikke noe behov for å høre deres tanker om et verk. Jeg kan synes verket er fantastisk, men jeg vil ikke høre en beskrivelse av hva det er.

Nikolais forrige separatutstilling hadde tittelen She asks what the sunset means. Han sier det var en profetisk spøk rettet mot et uunngåelig scenario.

– Jeg visste at jeg på et eller annet tidspunkt kom til å stå ved siden av «kulturkvinne, 50», som jo er publikummet mitt – det godtar og omfavner jeg – som sier: ‘Det maleriet er helt fantastisk, kan du fortelle hva det betyr?’ For meg er det like absurd som å sitte på stranden og se på solnedgangen og si: ‘Å, nå er det fint’, og så sier partneren din: ‘Men hva betyr det egentlig?’ Dessuten, hvorfor skulle jeg ha det beste svaret på det?

– Vi er kanskje opplært til å lure på hva vi skal føle i møte med kunst. Og når den ikke umiddelbart vekker emosjonsapparatet, må vi opp i hodet og forstå …

– Absolutt. Og mange har en frykt for å føle seg lurt. Tidligere handlet kunst om godt håndverk, om å gjengi nøyaktig, med eller uten en dypere mening. Folk trengte ingen bekreftelse på at verket var godt, utover det tekniske, som er åpenbart. Jeg tror mange trenger å lene seg på den type kvalitet for ikke å føle seg lurt. Jeg bruker det aktivt selv. ‘Han kan jo tegne’, kan folk si. ‘Hvorfor velger han da å tegne så «dårlig»?’ Det er et aktivt valg. Som hos abstrakte malere, de som ikke har noe figurativt eller lettoppfattelig godt håndverk å vise til. Abstrakt maleri krever en større teknisk begavelse. Når man jobber figurativt, er det lett å skjule seg bak at det ligner på noe. Der tror jeg mange misforstår.

Til utstillingen Echo Stress Traum, bygde Torgersen tre rom i galleriet.

– Og ser på abstrakt kunst som dekor?

– Ja. Og mye av det er dekor. Det er ikke noe galt i det, men da er det kanskje ikke kunst.

– Da kommer det eneste spørsmålet jeg har planlagt: Hva er det å bedrive kunst?

– Nei … det … Jeg har aldri hørt noen svare bra på det spørsmålet.

– Vil du gjerne svare bra nå?

– He he, det var det, da … Sånn helt på sparket vil jeg intuitivt si at det handler om en måte å jobbe med og forstå verden på. En måte å oppleve, filtrere og uttrykke verden på.

– Så kunst er et produkt av en slik prosess, da?

– Ja … Jeg har prøvd å definere dette for meg selv mange ganger, man blir jo ofte stilt det spørsmålet. Sånn jeg formulerte det nå, er kanskje det nærmeste jeg har kommet noen gang. Når kunsten og livet er én og samme ting, er det helt nødvendig å være til stede i livet. Da er ikke kunsten en sidegren man hopper av livet for å bedrive. Uten at jeg setter kunstnertittelen på en pidestall. Ingen trenger å forsvare at de er kunstner eller ikke.

– Hvor hardt bryr du deg om hva folk tenker om deg?

– Mer enn jeg liker å innrømme. Behovet jeg har for å skape, er delvis knyttet til et ønske om en type tilhørighet som ikke er naturlig for en som er født på utsiden.

Et av verkene som stilles ut på Fineart, er et konkret eksempel på hvordan skam og utenforskap er drivkraft i Nikolais arbeid. Bildet skildrer en mannsskikkelse lent over et vannspeil, et mytologisk og arketypisk motiv, som i dette tilfellet langt ifra handler om selvfortapelse, men om eksistensiell og nødvendig selvrefleksjon.

– Som barn turte jeg ikke å innrømme at jeg ikke kunne svømme, så jeg var bestandig syk eller hadde glemt badetøy da vi hadde svømming på skolen. Om somrene løy jeg for vennene mine og sa at jeg ikke likte å bade. At jeg ikke kunne svømme, hadde med klasse å gjøre, ikke ferdigheter. Det skyldtes en dysfunksjonell familie i et gitt samfunnssystem.

Da Nikolai var i begynnelsen av tjueårene, var dette blitt så uutholdelig og begrensende at han bestemte seg for å lære å svømme på egenhånd. Kveld etter kveld i flere uker vasset han ut i Trollvann og Sognsvann med lange pinner for å kartlegge hvor det var grunt nok til at han ikke ville drukne. Forsøket skulle gjennomføres i mørket for at ingen skulle se ham, men Nikolai var full, og situasjonen ble så farlig at han måtte gi opp.

– Jeg hadde hørt at man flyter lettere i saltvann, så jeg dro til Bygdøy en tid senere og lærte meg å svømme på én dag. Mestringsfølelsen var enorm. Tidligere kunne jeg ikke være i vann med andre uten fare for å drukne. Barn dytter jo hverandre når de bader sammen, uten å mene noe med det. De kunne ha drept en kamerat fordi jeg løy om noe jeg skammet meg over.

Jeg husker ikke om det er solnedgang over vannet på bildet. Og jeg trenger ikke å vite hva det betyr. Men fordypelse er godt, tenker jeg mens jeg går nedover mot bussen i frisk luft og lurer på hvor lenge kanarifuglen kommer til å beholde gulfargen. Og så tenker jeg at skam er giftig. Er man født inn i et sosiokulturelt narrativ uten definisjonsmakt, er det dessuten veldig smittsomt. Men det er vennlighet, raushet og konsentrert tilstedeværelse også.