En gledens disippel

I løpet av de siste tiårene har Zhuang Hong-Yi etablert seg som en av Kinas mest innflytelsesrike og internasjonalt anerkjente kunstnere. Arbeidene hans har blitt vist på mer enn hundre forskjellige utstillinger rundt om i verden, deriblant prestisjetunge steder som Found Museum i Bejing, Groninger Museum i Nederland, Ulm Museum i Tyskland, Erata Museum i Russland og på den 55. biennalen i Venezia i 2013. Denne våren kan vi oppleve verkene hans på Fineart Oslo, på det som er hans første separatutstilling i Norge.  

Mange av Zhuangs arbeider skaper et gravitasjonsfelt det kan være vanskelig å rive seg løs fra. Ved første øyekast kan de forveksles med det man kaller «eye candy». Men som det er med godteri, hvis man først gir etter for suget, vekkes den primitive impulsen til å gi seg hen, ende over. Selv vet jeg ikke om jeg får størst trang til å fortære eller la meg oppsluke av den struttende vegetasjonen i Zhuangs fargeeksplosive blomsterbed. Men det våkner også en annen form for hengivenhet, noe ømmere og mindre grådig, for den pure gleden og vitaliteten som verkene utstråler, må springe ut av noe mer eksistensielt enn behovet for å skape ren dekor. Og siden Zhuang ofte nevner spiritualitet som et selvfølgelig element i sitt liv, ber jeg ham om å utdype dette i en brevveksling per e-post.

«Det spirituelle elementet handler om en tilnærming til livet, en måte å tenke/se/føle på. Den kinesiske kulturen gjennomsyres av buddhistisk og taoistisk filosofi og verdiene derfra, med ulik tilstedeværelse, avhengig av tidens strømninger og den enkeltes liv. Jeg vil ikke si at jeg er en utpreget religiøs person, men jeg har bestandig hatt med meg denne livsanskuelsen, og den preger alle erfaringene mine.»

Foto: Anne Vesaas

Både denne livsanskuelsen og kunstnerens vilkår sto under sterkt press da Zhuang Hong-Yi ble født i byen Guanghan i den kinesiske provinsen Sichuan i 1962. Marxistene utøvde såpass streng kontroll over kulturlivet i Kina helt frem til 1976 at det generelt sett er nærmest umulig å betrakte kinesisk kunst fra denne perioden som noe annet enn uttrykk for politiske krefter. Mao Zedong stilte krav om at kunsten skulle tjene folket og fremme sosialismen, og vendte opp ned på premisset for det å bedrive kunst, uten hensyn til personlig uttrykksbehov og kunsten som et middel til å undersøke hva det vil si å være menneske. Det er uvisst om det er et utslag av politiske føringer, men Zhuang Hong-Yi, med sin egen forståelse for hva som er menneskets dypeste behov, har gjennom hele kunstnerskapet sitt vært en slags folkets tjener, men hans dogme er altså å spre glede og optimisme.

– Det kan se ut til at behovet for glede og optimisme, som begge deler er påtakelig til stede i arbeidene dine, aldri har vært større i verden. Hva er din kilde til alt lyset som arbeidene dine utstråler?

– Verden og menneskets omgivelser – både den synlige, fysiske og sinnets indre verden – er det som inspirerer meg, både som menneske og kunstner. Jeg kombinerer det jeg ser med det jeg opplever og føler. Det finnes inspirasjon overalt, vi må aldri slutte å se oss omkring, men ha en nærmest barnslig nysgjerrighet på livet. Det er så mye å ta del i og bli oppmerksom på, hele tiden, både i det nære og hverdagslige og i den større verden omkring oss. Jeg blir fascinert av hvor vakre og overraskende fargene i naturen kan være. Jeg kan se en nydelig blomst på et gatehjørne, som minner meg om noe bestemt, eller ikke, og dagen etter kan blomsten dukke opp i et bilde på atelieret. Det jeg ønsker å oppnå med kunsten min, er glede, noe som beriker og gjør at vi gjenoppdager verden som magisk – særlig i disse tunge, fortvilede og dystre tider. Jeg vil at folk skal bli glade og føle seg levende når de ser på det jeg skaper, kjenne naturens ro, det er derfor jeg arbeider overveiende med blomster. Blomster representerer fred, glede og velstand, slik er det over hele verden. Vi snakker kanskje ikke samme språk overalt, med alle forstår blomster.

Det siste har blitt Zhuangs standardsvar på spørsmål om hvorfor blomster har en så sentral plass i arbeidene hans. Men som liten hadde han blikket rettet oppover, mot himmelen, og alt som utspant seg der. Hele barndommen bodde Zhuang med familien på det som den gang var en av verdens største utdanningsinstitusjoner for sivil luftfart, Civil Aviation Flight University of China (CAFUC), der moren jobbet som førskolelærer. Faren livnærte seg som forfatter og skrev noveller, skuespill og filmmanus. Flyakademiet sto i en særstilling under den store kulturrevolusjonen, og livet innenfor dette universet skilte seg fra det strengt regulerte samfunnet for øvrig.

Fra utstillingen hos Fineart Oslo i juni 2024

– Det var få restriksjoner, livet var faktisk ganske idyllisk. Det sirklet småfly rundt på himmelen dagen lang, noe jeg husker at jeg ble dypt rørt over. Jeg grublet over hvor flyene var på vei, hvor de hadde vært og hvordan verden så ut der oppe fra. Faren min, som jo levde av å skrive, hadde en stor samling bøker fra både Østen og Vesten, noe som ganske sikkert la grunnlaget for min kunst- og kulturinteresse. Da forbudet mot vestlige bøker nådde helt inn til vår beskyttede lille verden, og faren min ble tvunget til å brenne hele boksamlingen, bidro det bare til å styrke kunstnerdrømmen i meg. Jeg gikk på ulike kunstkurs allerede som tenåring. Etter videregående startet jeg riktignok på pilotutdanningen, ettersom det var normen og det forventede der vi bodde, men allerede etter 32 flytimer ble det klart at med min høydeskrekk, var ikke det et egnet yrke for meg. Da bestemte jeg meg for å følge drømmen og søke på Sichuan Academy of Fine Art. Jeg søkte fire år på rad før jeg kom inn. Under kulturrevolusjonen ble mange kunstakademier stengt i Kina, og skolen i Sichuan skulle dekke hele tre provinser, noe som innebar at flere tusen søkere konkurrerte om 12 studieplasser årlig.

Etter kunstakademiet i Sichuan jobbet Zhuang i byggebransjen i fem år for å legge seg opp nok penger til å studere videre i Europa. Ifølge alt han hadde lest og hørt, fremsto Nederland som et innlysende valg – van Gogh, Mondriaan, Rembrandt og Vermeers vugge – et valg som ble enda mer opplagt da han dessuten støtte på et nederlandsk par i Beijing som fortalte om Minerva Arts Academy i Groningen.

– Og da jeg kom til Groningen i 1992, fikk jeg hjelp av mine to venner, Els og Johan, til alt. Jeg hadde aldri vært i Europa før og kunne ikke engelsk, så det meste av kommunikasjonen foregikk på et improvisert tegnspråk. Det førte til et dypt og livslangt vennskap. Etter hvert kom kjæresten min, Lu Lou, fra Kina, og vi giftet oss og fikk barn. Vi ble værende i Nederland i mange år, og med trofast hjelp og støtte fra min kone og forbindelser i kunstverden bygget jeg langsomt opp en karriere som kunstner. Etter at barna ble voksne og begynte på universitetet, flyttet Lu Lou og jeg til Sveits. Nå bor vi i Ticino, en provins på grensen til Italia, med et frodig middelhavslandskap omsluttet av høye fjell. Her bruker vi tiden på fotturer og til å samle inspirasjon som jeg tar med meg til atelieret i Kina, der vi bor resten av året.

Foto: Orion Nijman

– Tror du det er synlig i arbeidet ditt at du lever i to så ulike kulturer med så forskjellig natur?
– Jeg jobber bare når jeg er i Kina, og jeg tror selv at de ulike kulturene og omgivelsene ikke har så stor innvirkning på det jeg skaper, men jeg vet at de har gjort meg til den personen og kunstneren jeg er. Kreativitet kommer fra steder uten konkrete kulturelle og nasjonale grenser, uten grenser mellom innside og utside, kropp og sinn – det handler om kjærlighet. Når jeg skaper et nytt verk, starter det aldri som et ferdig bilde i sinnet, det ville være begrensende for meg. Jeg begynner bare rett og slett, og lar prosessen være det som inspirerer. Resultatet er verker som gjenspeiler min streben etter tyngden i det ubearbeidede, nakne og vakre – og bevegelse – og påvirkningen er livserfaringer fra livet i Østen og Vesten, årstidene og de syklusene og rytmene vi er en del av.

– Verkene med papirblomstene må være enormt tidkrevende å lage – gjør du alt selv?
– Jeg kunne aldri ha skapt dette alene! Jeg er så heldig å ha et fabelaktig team på atelieret som hjelper meg å realisere alle ideene mine. Et verk tar i gjennomsnitt tre måneder å ferdigstille, avhengig av type og størrelse. Prosessen består av ulike stadier, så jeg jobber med flere verk parallelt. Av og til avviker jeg fra blomstene og arbeider med skulptur og landskapsmalerier. Akkurat nå er jeg i avslutningsfasen av en serie skulpturer og et maleri som er nesten fem meter langt – arbeider som skal vises på en separatutstilling ved Powerlong Museum i Shanghai i 2025.

– Rispapiret du jobber med må være veldig skjørt – akkurat som levende blomster. Føler du deg som en gartner når du jobber med blomsterbedene dine?
– Ja, kinesisk rispapir er ekstremt skjørt, og det er det som gjør det så vakkert. Det fordrer at man behandler det ømt og varsomt. Når det er sagt, består ikke verkene av rent papir, de er   dekket av flere lag akryl, det gjør at de tåler atskillig mer. Men det å velge hvilken farge blomstene skal ha, plante dem, én og én, og male over dem, innebærer jo mange deloperasjoner for å oppnå det endelige resultatet, så noen ganger føler jeg meg faktisk som en gartner i min egen magiske hage!

– Har du en faktisk hage også?
– Ja, Lu Lou og jeg har en hage der vi dyrker tomater, agurk, poteter, fersken, khaki, palmer og blomster.

 – Bortsett fra det å modnes som menneske, hva tror du har hatt størst innflytelse på utviklingen av kunstnerskapet ditt?
– Min evige jakt på nye ideer og farger har påvirket arbeidene mine mest. Hvis du ser på arbeider fra tidlig 2000-tall, finner du de samme rispapirblomstene som jeg nå bruker i relieffene mine. Men det var først sent på 2000-tallet at jeg begynte å brette dem på forskjellige måter og lage blomsterbed. Og det var først sent på 2010-tallet at jeg utviklet effekten med at fargene endrer seg alt etter som hvor du ser dem fra. Alt dette har vært avgjørende faser i kunstnerskapet mitt, som hele tiden er en utforskende prosess.

– Hva er din største frykt?
– At manageren min skal forsvinne!

 – Og hva er din dypeste glede?
– Den enorme støtten og alle kommentarer fra publikum! Jeg elsker å høre om hvordan andre opplever kunsten min og hva den betyr for dem. Folk er helt fantastiske, og historiene de forteller blir en del av kunsten.

Foto: Orion Nijman