Under overflaten

Fotograf Paul Nicklen (f. 1968) reiser verden rundt og tar bilder for National Geographic og Sony Artisan of Imagery. KUNST har tatt en prat med globetrotteren som dokumenterer jordas skjønnhet, men også dens utsatthet.

Gjennom sitt arbeid som fotograf, filmskaper og marinbiolog har kanadiske Paul Nicklen trollbundet sitt globale publikum i over 20 år. Med bilder både over og under vannflaten har han fanget det eventyrlige dyrelivet i arktiske strøk. Som marinbiolog har Nicklen en helt spesiell forståelse for livet i havet, kombinert med en egen evne til å skape unike bilder som fremkaller en følelsesmessig nærhet til motivene. Nicklens stemningsfulle fotografier har vunnet mer enn 30 av de gjeveste prisene innenfor hans felt, inkludert BBC Wildlife Photographer of the Year og det prestisjetunge World Press Photo for Photojournalism. Han får også stor anerkjennelse fra naturvernmiljøet for sitt engasjement, og har mottatt Natural Resources Defense Council BioGems Visionary Award. I 2019 ble Nicklen tildelt et æresdoktorat ved University of Victoria for sin mangeårige innsats med å bruke fotografi i kampen mot klimaendringene. Men det er ikke bare som naturfotograf han høster anerkjennelse. Kunstverdenen har fattet interesse for hans følsomme, vakre og humoristiske bilder av høy teknisk kvalitet. KUNST får Nicklen på tråden fra den andre siden av jordkloden:

– Du har hatt en enorm suksess som fotograf; høythengende priser, salg, anerkjennelse. Endrer eller påvirker dette måten du tar bilder på?

‒ Anerkjennelse og suksess kan utvilsomt påvirke ens tilnærming til fotografering. Det kan også gi muligheter til å utforske nye temaer, samarbeide med innflytelsesrike personer og åpne for tilgang til helt spesielle lokasjoner, noe som kan være utrolig spennende. Jeg føler meg beæret over å ha mottatt så mye anerkjennelse for arbeidet mitt opp gjennom årene, men det som betyr mer enn noe annet, er den virkningen det har rundt om i verden. Jeg er virkelig stolt over at bildene mine kan bidra til å beskytte naturen og dyrene som er avhengige av intakte, sunne økosystemer for å trives. Det handler om å kontinuerlig utvikle seg som kunstner og bruke suksessen som en plattform ‒ for å fremme bevaring av verdens natur, eller et annet tema man er engasjert i. Men til syvende og sist, selv om suksess kan føre til endringer, bør essensen ‒ det å ta meningsfulle bilder ‒ forbli det viktigste for en fotograf.

Revolution, Silver Bank, Dominican Republic, 2017

Hadde du et avgjørende øyeblikk eller en periode i livet som vekket interessen din for fotografering og for havet?

‒ Oppveksten min i det kanadiske Arktis la grunnlaget for livet og karrieren jeg har i dag. Vi hadde ingen telefon, ingen TV, ingen radio. Det eneste vi hadde å lese, var bøker av Jacques Cousteau ‒ en hel samling. Senere bestemte jeg meg for å bli marinbiolog, og mens jeg var student ved University of Victoria i British Columbia i Canada, ble jeg hekta på dykking. Jeg tilbrakte så mye tid under vann jeg bare kunne, mer tid enn jeg brukte på studiene, og jeg begynte å leke meg med et undervannskamera. Moren min hadde mørkerom, og jeg har alltid vært fascinert av å fremkalle bilder. Da jeg viste noen tidlige fotografier til læreren min, ble han veldig begeistret og begynte å bruke fotografiene mine istedenfor tradisjonelle illustrasjoner i undervisningen. Da fikk jeg nok en grunn til å tilbringe enda mer tid under bølgene.

For å lage så unike bilder er det ikke nok å være en dyktig og kreativ fotograf, du må også tåle isolasjon, kulde og generelt tøffe forhold. Hva er dine beste egenskaper i arbeidet ditt?

‒ Selv om det er sant, spøker jeg alltid med at det jeg er flinkere til enn folk flest, er å fryse. Å tåle å være nedsenket i kaldt vann i lange perioder var det som til syvende og sist var utslagsgivende for at jeg fikk tatt så bra bilder, som igjen fikk meg inn i National Geographic.

Jeg er også veldig tålmodig når jeg er i ute naturen. Det kan ta uker eller måneder å få et blinkskudd, og jeg er villig til å bruke den tiden.

Jeg dro på en omfattende ekspedisjon alene i kanadiske Barren Lands da jeg var 26. Bare noen uker før hadde jeg sluttet i en uinspirerende jobb, og måtte ta et dypdykk i sjelen for å finne ut hva jeg skulle gjøre med livet mitt. Det førte til at jeg tilbrakte tre måneder på tundraen omgitt av ulv og bjørn, uten å se et annet menneske. Jeg hadde en oppblåsbar kano og en oppakning på nesten 300 kilo, og jeg padlet flere hundre kilometer på elver og ute på åpent hav, før jeg gikk 100 mil til fots. Det startet med at jeg var sint på verden og sint på regjeringen, men ved slutten av ekspedisjonen var jeg lykkelig, euforisk, full av kjærlighet, håp, lidenskap og helt overbevist om at jeg var på riktig vei.

Kan du fortelle oss litt om øyeblikket når du tar et bilde?

‒ Jeg tar hundrevis, kanskje tusenvis, av bilder om gangen. Når du samhandler med dyr, er det viktig å la dem ta føringen, og jeg må matche energien min med deres. Jeg må vise dem at jeg ikke er en trussel. Ofte oppstår farlige situasjoner, ikke på grunn av dyrene, men fordi dykking, spesielt rebreather-dykking (en spesiell form for dykking der du oppholder deg lenger under vann og går mye dypere. Red.anm.) som jeg har holdt på med i det siste, fort kan gå veldig galt. Vær og strøm spiller en stor rolle, og som kjent endrer slike forhold seg raskt og er noe vi ikke kan kontrollere. Selv om jeg for det meste har jeg det gøy og elsker det jeg driver med, kan jeg også oppleve øyeblikk preget av et stort alvor, ja, nærmest som noe hellig.

Dawn patrol, Northern Fjords, Norway 2018

Ser du på deg selv som en historieforteller eller som en kunstner?

‒ Som begge deler, og som en naturverner og miljøforkjemper. Jeg jobber i grenselandet mellom kunst, vitenskap og formidling. Som kunstner oppfatter jeg meg som en visuell historieforteller og et vitne til naturens underverker. For meg handler ikke fotografering bare om å ta fantastiske bilder, men om å bruke linsen min til å fortelle overbevisende historier som vekker følelser og skaper kontakt mellom publikum og bildene mine. Som kunstner føler jeg meg forpliktet til å bruke håndverket mitt til et formål utover estetikk. Det handler om å bidra til miljødebatten og inspirere til positiv endring gjennom visuell historiefortelling og den emosjonelle effekten det gir. Mitt håp er at kunsten min ikke bare gir gjenklang hos seerne, men også motiverer dem til å bli gode forvaltere av planeten vår. I dagens landskap, mettet av bilder og informasjon, er det en kjensgjerning at jo vakrere noe er, jo mer kunstnerisk det er, jo mer oppmerksomhet vil det tiltrekke seg.

Havets tilstand er ganske dårlig i dag. Finner du noe håp i all håpløsheten?

‒ Det vi gjør med havet og planeten vår, kan til tider være overveldende deprimerende, men jeg har håp. Mange av artene og økosystemene som står i fare for å bli utryddet eller stadig mindre levedyktige, kan gjenopprettes veldig raskt hvis de beskyttes. Mennesker er i stand til å gjøre stor skade, men vi har også mye kunnskap, og vi er kommet til en punkt da vi trenger vi den visdommen for å sette alle gode krefter inn på å rette opp feilene vi har begått, våre forbrytelser mot naturen.

I tillegg til å være en av verdens mest anerkjente naturfotografer, er Nicklen en ettertraktet foredragsholder, forfatter og National Geographic Fellow. I løpet av de siste to tiårene har han samarbeidet med forskere, filmskapere, naturvernere og oppdagere for å skape bevissthet og inspirere til handling i kampen mot klimaendringer. Som en av grunnleggerne av non-profit-organisasjonen SeaLegacy har Paul Nicklen åpnet et nytt og progressivt kapittel i historien om bevaring av havet. Gjennom visuell historiefortelling inspirerer SeaLegacy millioner av mennesker til å heve stemmen og engasjere seg for å beskytte de uberørte stedene som er truet av miljøødeleggelser. Og som Nicklen selv skriver: Kunst og vitenskap kan sammen skaffe den nødvendige oppmerksomheten og kunnskapen som skal til for å redde vår vakre, men sårbare verden.

Frozen highway, Qaanaaq Greenland 2015

Majesty surfacing, Yukon, Canada 2012