Visuelle møter og verdien av små øyeblikk

Erle M. Kyllingmarks kunstnerskap kjennetegnes av en stille tilnærming til vår sameksistens med naturen og en iboende trang til å forstå den. Nå er hun aktuell med to utstillinger som åpner på vårparten: gruppeutstillingen Norwegian Journal of Photography på Preus museum i Horten i mars, og hennes til nå største separatutstilling hos galleri Fineart Oslo i april.

Det ligger en ro over Oslo denne tidlige formiddagen da jeg baser gjennom snøen i 15 minusgrader for å treffe fotografen Erle M. Kyllingmark. Opp en trapp og inn en dør, hvor jeg blir møtt av Erle og hunden hennes og får en varm kopp te stukket i handa før vi setter oss ned på hjemmekontoret.

Til å være i innspurtmodus hersker det en overraskende ro og systematikk her denne formiddagen. Veggene er dekket av et hundretalls små papirkopier og ulike varianter av arbeidene hennes. Sirlig opphengt i rader.

Jeg noterer meg at naturen er tilstedeværende i nærmest alle fotografiene: med gjenkjennbare innslag av blomster, trær, vann, isbobler, mennesker og dyr, mens andre naturobjekter fremstår nærmest som abstraherte og ugjenkjennelige. Det er først ved nærmere ettersyn at jeg aner omrisset av maneter, et strå eller en gren. Et poetisk billedspråk som noen ganger grenser til det surrealistiske. – Mange av tankene jeg har, er knyttet opp imot eksistensielle spørsmål om ting som ikke er så lett å uttrykke i ord, forteller hun.

– Naturen er et gjennomgangstema i arbeidene dine?
– Ja, slik har det vært helt fra starten av. Også i de tidlige prosjektene mine. Jeg bringer naturen inn i bildene mine hele tiden.

Kyllingmark er kjent for sine sammenvevinger av fotografier og visuelle historier hun balanserer opp mot hverandre og samler til ett bilde. Et uttrykk og en fotografisk prosess hun har utforsket over flere år nå, med multieksponeringer på analog film, hvor hver film kjøres gjennom kameraet tre ganger. Metoden har blitt et verdifullt verktøy for uttrykket hun ønsker å oppnå: lag på lag av separate motiver knyttet opp mot eksistensialisme og historier om oss mennesker og livet vi lever.

Kyllingmark ønsker å invitere betrakteren til refleksjon og små øyeblikk av tilstedeværelse.

Hva ønsker du vi skal lese ut av bildene dine?
– Jeg har ikke noe konkret som jeg ønsker noen skal se, sier Kyllingmark og tenker seg kort om. – Men jeg ønsker at betrakteren gjennom sin egen persepsjon får en opplevelse av noe som føles og er ekte. Som er knyttet til noe som er virkelig og eksistensielt, og som ligger dypt inni oss. En slags påminnelse om hvem vi er. Alle bringer jo inn egne konnotasjoner og minner når de leser, ser og opplever. Det jeg gjør, er å lete etter en følelse og se ting på nytt og skape sammenhenger som kan berøre.

Hun henter frem en tekst fra Shambhala-buddhismen hun fant i en bok mange år tilbake, og leser:

«Any perception can connect us to reality properly and fully. What we see doesn’t have to be pretty, particularly; we can appreciate anything that exists. There is some principle of magic in everything, some living quality. Something living, something real, is taking place in everything.»

Noteworthy encounters of brief moments

– Det var ikke opplagt at jeg skulle bli kunstner, forteller Kyllingmark.

Hun skildrer en oppvekst omgitt av kunst, arkitektur og kultur sammen med faren, kunstneren Snorre Kyllingmark, og moren, arkitekten Hildegunn Munch-Ellingsen. Tiden hun tilbrakte i atelieret hos faren og de mange ferieturene rundt i Europa for å se på historisk arkitektur. Hun beskriver inntrykkene fra den tiden som noe påtvunget, men som allikevel kom inn under huden. Oppveksten bidro til en bildeforståelse som sitter dypt i henne, forteller Kyllingmark. Etter å ha testet ut tegneferdighetene ved den estetiske linjen på Fagerborg videregående skole konkluderte hun med at hun var flink, men at hennes egen strek ikke var spennende nok til å vurdere kunsten som et levebrød.

Du valgte allikevel å studere fotokunst. Hva var det med fotografiet som fascinerte? Og hvorfor ble det fotokunsten og ikke en annen kunstform?
– Det hele startet med en studietur til Danmark som 17-åring, sier hun.

Med lånt speilrefleks fra moren i bagen gikk turen til Glyptoteket i København, hvor hun fotograferte skulpturene.

– Det var første gang jeg hadde en bevissthet rundt det å fotografere. Og da ideen om fotografi dukket opp, så tenkte jeg: Ja! Der! Det var en slags gjenkjennelse om noe jeg kunne få til. Og det var konkret. Etter fullførte fotostudier i London ønsket jeg å jobbe som kommersiell fotograf i noen år for å lære håndverket og kunne leve av å være fotograf. Men målet var å jobbe med egne bilder senere.

Hun kaller seg stadig vekk fotograf og ikke kunstner. I det ligger det noe gammelt fra barndommen, mener hun. En slags motstand.  – Men jeg identifiserer meg med at jeg lager kunst.

Kyllingmark har utforsket en rekke ulike fotografiske teknikker og uttrykk som inkluderer videoverk for Den Norske Opera og Ballett og dokumentarfilmen Livet er jævlig deilig, som skildrer morens selvmord. Filmen ble nominert til beste TV-dokumentar ved Gullruten i 2010. De senere årene har hun imidlertid konsentrert seg om stillbildet og deltatt i utstillinger ved en rekke norske gallerier. 

Vil du returnere til levende bilder igjen, tror du?
– Jeg tok et valg på et tidspunkt og bestemte meg for å kun jobbe med stills og å konsentrere meg om én ting. Det var den tydeligste veien for meg å gå. Men jeg har en halvlaget dokumentarfilm i fryseren som kanskje skal fullføres en dag. Det føles ikke som den må det. Men den kan det, ler hun.

Noteworthy encounters of brief moments #06

Kan man også betegne arbeidene dine som en slags motreaksjon på bruken av digitale verktøy? Eller bruker du analog metodikk nettopp fordi den gir en slags uforutsigbarhet?
– Det var faktisk bearbeidingen av en serie digitale bilder som ga nye tanker. Jeg hadde problemer med å bli kvitt digitale forstyrrelser i en fargeflate, noe som resulterte i den lengste trykkeprosessen jeg har jobbet med noensinne. Det ble bra til slutt, men dette etterarbeidet trigget meg til å utforske det analoge igjen. At jeg skulle jobbe med denne metoden så lenge som jeg har gjort, ante jeg ikke. Men veien er blitt til mens jeg går, og jeg liker uforutsigbarheten denne metoden gir. Det magiske som oppstår og som er utenfor min kontroll, pirrer meg. Det er gøy!

Vi snakker om de kommende utstillingene, verksutvalg og utstillingsdesign. Motivene er hentet både fra nærmiljøet og fra reiser til London, forteller hun.  Kyllingmark henter boken Norwegian Journal of Photography som utkom i oktober 2023. Vi blar oss frem til arbeidet hennes Flower Tree Person; en serie portretter og møter mellom blomster, trær, årstider og mennesker. Hun deltar med 15 verk fra serien i gruppeutstillingen som åpner på Preus museum 9. mars. Utstillingsrommene på museet skal fylles med bildeserier med utspring i norsk dokumentarfotografi og store og små fortellinger fra vår samtid sett gjennom 16 fotografers blikk.

Bak serien ligger en langsom prosess hvor Kyllingmark samler og eksponerer trær og blomsters livsløp på filmene sine i to omganger før hun inkluderer portretter av mennesker på de samme rullene, som nå går gjennom kameraet for tredje gang. Sammenvevingene av de ulike motivene er basert på intuisjon og har verkstitler som både viser til planteart og personen som er avbildet.

– Jeg var opptatt av å skape en så stor bredde som mulig i menneskelige uttrykk. Både i alder, farger, etnisiteter og kulturer. Hun forteller om menneskene hun har fotografert; folk hun kjenner, familiemedlemmer og ukjente. Og om kunstneren Steinar Jakobsen som tilfeldigvis kom syklende forbi en morgen og ble huket inn til det midlertidige fotostudioet i drivhuset i hagen. Kyllingmark betegner dem som portretter av den utrolige variasjonen av former som liv kan anta. Serien tar utgangspunkt i Arne Næss’ og George Sessions filosofi og deres grunnprinsipper for dypøkologien om at alt menneskelig og ikke-menneskelig liv har egenverdi. Dette, uavhengig av nytteverdien for menneskelige formål.  

Flower Tree Person #20

Er dette et tema du beskjeftiger deg med utover dette prosjektet?
– Det som interesserer meg hos Næss, er hans grunnleggende syn på liv, noe som er et gjennomgangstema i alle mine arbeider. Jeg har jo kjent til ham lenge, men gjenoppdaget ham på en måte. I utviklingen av prosjektet var jeg på utkikk etter noe som kunne uttrykke og forsterke det jeg skaper i ord; en slags forening mellom egne og andres tanker. Jeg jobber i grunnen med det samme hele tiden, og slik sett kunne hans tekster også vært knyttet til boken You don´t actually see the shape of anything og bildene jeg presenterer på Fineart.

Arbeidene i boken fra 2020 er visualiseringer som kretser rundt de store spørsmålene om vår eksistens og tilstedeværelse. Universet vi lever i og partiklene alt rundt oss er bygget opp av: usynlige for øyet og som vi enda har begrenset kunnskap om.

– Det er en måte å finne en inngang til bildene mine på. Gjennom å tydeliggjøre alt vi ikke vet noe om, prøver jeg å skape et rom hvor jeg kan fantasere. Jeg forsøker å finne mine egne forklaringer og forstå det jeg ser rundt meg, sier hun.

Vi vender tilbake til forberedelsene til utstillingen på Fineart og diskuterer utvalg av bilder og utstillingsdesign. Rundt 35 verk skal med i Kyllingmarks største separatutstilling hittil, som åpner 11. april. Hun henter frem et av arbeidene som skal ferdigstilles til utstillingen, og vi betrakter teknikken hun har utforsket det siste året: inventeringen av et nytt lag inn i motivene, men denne gangen syr hun.

– Jeg tilfører et lag til og syr på en invertert del inn i motivet. Fotografiet er trykt på lerret, noe jeg ikke har gjort før. Jeg føler at lerretet endrer seg når man syr i det. At det skjer ting med materialiteten når du tilfører noe ekstra.

Hvor kom denne ideen fra?
– Jeg deltok på utstillingen Self-ish med gruppa A Female Gaze som åpnet før jul i 2023, hvor temaet var selvportrett. Jeg syntes tematikken var utfordrende og benyttet anledningen til å tenke annerledes. Jeg har hatt lyst til å sy i mange år og har ingen bakgrunn fra dette håndverket, men ønsket å teste ut noe som var estetisk spennende og kunne tilføre enda en dimensjon.

I utstillingen viste Kyllingmark et 180 cm stort selvportrett sydd sammen av fem ulike deler, hvor hun praktisk talt sydde delene av seg selv og sitt eget livssyn sammen.

– Jeg undervurderte totalt hvor mye jobb det var, rett og slett. I etterkant tenkte jeg at jeg aldri skulle sy igjen, ler hun.

Men det gjorde hun. Det er lett å la seg rive med av Kyllingmarks entusiasme, nysgjerrighet og eksperimenteringsvilje.

– Det som er spennende her, er ikke bare fisken, men fargene disse bildene fikk. Og undervannssløret og refleksjonene av fiskene, sier hun og peker på et av arbeidene på veggen.

Hun viser til fotografiene hun har tatt gjennom glassflatene i de store bassengene i Sea Life London Aquarium av fisker, rokker og maneter. Motiver av røtter fra linplanter i Botanisk hage i Oslo. Bobler i isen. Et stort eiketre som går igjen i mange av bildene. Treet fant Kyllingmark på Nordby utenfor Oslo.

– Jeg kjørte rundt i tre timer før jeg fant akkurat dette treet, og har kommet tilbake fem ganger for å fotografere det.

Også denne gangen jobber hun med tre eksponeringer på den negative filmen hvor sammenhengen mellom menneske og natur, eller livet over og under vann, smelter sammen til ett motiv.  Arbeidene er produsert spesielt for utstillingen. Kyllingmark kaller arbeidene en abstrahering av virkeligheten, men også et forsøk på å se noe virkelig. Og hun mener at abstraksjonen kan gi oss mulighet til å utfordre fastsatte forestillinger og konvensjoner.

– Det er ikke alltid man ser nøyaktig hva som er avbildet, men det er ikke så farlig. Jeg tenker at motivene uansett skaper et avtrykk og en tilstedeværelse.

Bildene uttrykker en behagelig ro og stillhet. Kan de bli for vakre?
– Ordet «vakker» har mange betydninger; for meg blir det på en måte dypere og vakrere når noe bryter. Så jeg synes ikke det kan bli for vakkert, men for enkelt. Jeg har mange bilder som er litt enkle og vakre, og dermed har en litt kort historie. De får ikke være med på utstilling, avslutter Kyllingmark.

Noteworthy encounters of brief moments #02