Mesterfotografen av de nære ting

Rune Johansen (f. 1957) har gjennom kameralinsen fanget historier som gjemmer seg i det dagligdagse. Ved å skildre gamle hus, minneverdig inventar og mennesker i nord har fotografen blitt en unik stemme i grenselandet mellom sosialantropologi, fotokunst og historieformidling.

‒ Når du treffer noe i den nære hverdag, da treffer du så inn i helvete.

Slik oppsummerer Johansen sin kunstneriske motor fra kjøkkenbordet hjemme i Nordland. Nærmere bestemt på Engeløya i Steigen kommune. Fra vinduet har han utsikt til hele Lofotveggen. Vanligvis, men akkurat i dag er det grått. Vind og lavtrykk, så da sitter observatøren og venter på det magiske øyeblikket da alt letter igjen. Landskapsfoto er også det han har jobbet mest med i det siste. Det er å gå tilbake til der han begynte, forteller fotografen. I den aktuelle utstillingen hos Fineart Oslo vil utdrag fra hele den kunstneriske katalogen presenteres, inkludert noen helt ferske landskapsfoto.

Nordnorsk kulturhistorie og sosialrealisme
Men først og fremst er Johansen kjent for foto av eldre hus. Interiører og detaljer fra fjøs og naust, der folk gjennom generasjoner har lagret verktøy, tekstiler og bruksgjenstander av ymse slag. Samt portretter av folk i sitt naturlige habitat, som ofte betyr ved kjøkkenbenken et sted i Nord-Norge.

Johansen ble født i Bodø, og selv om han har bodd mange år i Oslo, beskriver han seg selv som nordlending på sin hals. En stille og rolig kar som må se havet. Som egentlig er fornøyd med den oppmerksomheten han har fått, for det er ganske krevende å stå i fokus. Dette forteller han mens blikket stadig observerer skiftningene i grått og elingene som pisker over fjorden mellom kjøkkenvinduet og den majestetiske fjellkjeden som snart vil åpenbare seg igjen. I tillegg til en rekke utstillinger og utsmykningsoppdrag har Johansen gitt ut åtte fotobøker med egne tekster. I Henningsvær er et dedikert galleri under etablering, Rune Johansen-huset. Debutboka Hiv mannskjiten (2004) fikk stor oppmerksomhet for skildringene av små hus, forlatte og falleferdige bygninger samt nære portretter. En mesterlig formidling av nordnorsk samtid i brytningen mellom det gamle og det nye. En kulturhistorisk dokumentasjon av kjente, men også nesten glemte historier i møte med det renoverte og moderne.

Studerte gamle fotoalbum
‒ Jeg har vokst opp med den nordnorske fortellerkunsten, en sterk tradisjon der gamlingene serverte fargerike skildringer om stort og smått. Jeg lyttet og observerte. Studerte eldre fotoalbum og amatørbilder. Disse formidlingene fra dagliglivet fascinerte og inspirerte meg, og la grunnlaget for det jeg nå kan se tilbake på som eget kunstnerisk prosjekt.

Det er nettopp blikket for det andre kan oppfatte som søppel og skrot, som ble det unike i Johansens arbeid. Men også evnen til å komme helt nær. Få tilliten til å bli invitert inn i det private rom, en nøkkel som i stor grad handler om respekt:

‒ Man kommer langt med ydmykhet og en genuin interesse. Samtidig kjenner jeg disse folkene og miljøene gjennom vår felles kultur og historie.

Et forlatt hus på Radøy

– Kan du kjenne sorg over at mye av det du har dokumentert blir sett på som søppel og faktisk blir kastet?

‒ Både ja og nei. Verden er alltid i endring, og når noe er falleferdig, må det rives. Det viktige for meg er å vite at det ble dokumentert i tide. Da har jeg gjort min jobb.

Den selvlærte fotokunstneren har dysleksi og strevde med å mestre utdanning. Det ga motgang og smerte, men var kanskje også redningen sett i et retroperspektiv, sier fotografen. Fordi det ledet ham til den praktiske tilnærmingen, med konsentrerte observasjoner og utforsking av nærmiljøet med et estetisk blikk.

‒ Munch malte sin familie, og Hamsun skildret dem som sto fem meter unna. Magien ligger alltid i å komme tett på. Kunsten er å tørre å gjøre det.

Johansen forteller at debutboka ble en bestselger som viste forlagene at det går an å tjene penger på fotobøker. I dag er slike utgivelser vanlige, men den gangen var dette noe ganske nytt. Men det at fotografen også endte opp som tekstforfatter, kom imidlertid som en stor overraskelse på ham selv.

Takket være datamaskinens retteprogram og mangelen på noen som var bedre skikket til å skildre fotoene, lyktes han med å takle lese- og skrivevanskene. Johansen har siden forfattet kortprosatekster til alle bokutgivelsene sine. Her er et tekstutdrag fra boka Så lenge det vara (2005):

Jeg så det sto ei kjerring i døra
da jeg fotograferte dette bildet.
Ikke på ordentlig, men
jeg så henne i tankene mine. Hun sto i døra
og så på meg. Sørgmodig. Jeg så røde blomster
i vinduskarmen, hvite gardiner
og et svakt lys i stua. Det var stille, helt stille,
så snudde hun seg og gikk inn.

Utsikt fra ei brygge, 1996

Underveis i karrieren fikk fotografen tilbakemeldinger om at det manglet portretter av yngre damer i repertoaret. Greit, tenke han, og la ut på en fototurné der målet var å dokumentere livet til enslige damer i 40-årene:

‒ Det gikk litt både og, det prosjektet der. For jeg ble forelsket og sammen med den første dama jeg besøkte. Det ble noen fine bilder av henne, men ellers stoppet det prosjektet opp, ler han.

Smerten over et tapt kamera
Verktøyet for Johansens kunstneriske dokumentasjon har vært et Hasselblad-kamera. Dette er et kamera som gir en skarp fotografisk gjengivelse med høy oppløsning. Hasselbladet har et kvadratisk format og gir dermed en stram bilderamme. For noen år siden ble Johansens kamera stjålet, noe som skulle markere et vendepunkt for fotografen:

‒ Jeg kom fra en reise, og på Flytoget forsvant utstyret. Ingenting ble som før etter det. Selv om jeg skaffet både nytt Hasselblad-kamera og sånne digitale greier som blinker, følte jeg meg amputert. Som at tyveriet også markerte et personlig punktum for mitt prosjekt.

I 2023 kom den åttende boka ut: Mine siste bilder. Denne fungerer som en fotografisk oppsummering, men også som en selvbiografi:

‒ Selv om jeg ennå tar noen bilder, kjenner jeg meg sliten. Kanskje kom det noe godt ut av det traumatiske tyveriet, en naturlig anledning til å avrunde. I dag er det dessuten mange som gjør mye av det samme som det jeg har drevet med.

Etter å ha studert nord gjennom mange år, hva kjennetegner landsdelen i dag slik du ser det? ‒ Pengene styrer alt, sånn var det ikke før. For eksempel har den intense turismen ødelagt både Tromsø og Lofoten. Nye næringer oppstår som produserer og selger falske kulisser til turistene av hva Nord-Norge er.

Fotografen tenker seg litt om og legger til med et smil: ‒ Samtidig møter jeg meg selv litt i døra, for jeg har etablert et eget galleri på tomta her på Engeløya. Sommerturismen bidrar med betydelig besøk, også her hos meg. Sånn er det. Alt er alltid i endring, på godt og vondt.

Et hus på Risvåg, Sørøya