Foto: Agnete Brun
Som journalist og forfatter har hun skapt og formidlet kultur til det norske folk i en årrekke. Hege Duckert har vært kulturredaktør i Dagbladet, kulturredaktør i NRK og har skrevet flere sakprosabøker. Ikke minst har hun løftet interessante kvinneliv frem i lyset med Mitt grådige hjerte – fire kvinneportretter (2009), Norsk kvinnehistorie (2021) og årets ferske biografi Katti Anker Møller. Å bestemme over livet. Også innen musikk, film og teater har Duckert briljert med sin kunnskap og formidling, men forholdet hennes til billedkunst vet vi mindre om. Så vi spør:
– Hvilken utstilling og hvilket galleri/museum besøkte du sist?
– Alice Neel på MUNCH. Den utstillingen ble jeg helt oppslukt av. Særlig gjorde maleriet Childbirth inntrykk; ett av de første i vestlig kunsthistorie som viser en kvinne som føder. Hun er svett, opphovnet og matt av smerte.
– Du har opplevd stor suksess med samtlige av dine bøker om unike kvinners liv, kan vi vente oss en biografi om en kvinnelig kunstner fra deg?
– Jeg leter etter historier om kvinner som er overbegavet og undervurdert, og dem er jo kunstfeltet fullt av. Så ja, kanskje det?
– Hvilken kunstner fra hele kunsthistorien skulle du gjerne delt en flaske vin med?
– Frida Kahlo. Henne har jeg vært opptatt av hele livet, og det sjenerer meg ikke at motivene hennes også finnes på kjøleskapsmagneter. Vi skulle snakket om kropp, politikk og iscenesettelse – og om kjærlighet. Men jeg tror det måtte vært tequila i flasken.
– Finnes det kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?
– Ja, de aller fleste kunstverk har jeg ennå ikke sett, så her er mulighetene uendelige. Jeg er villig til å reise langt for å finne en kirke med en Caravaggio.
– Skal kunst fortsatt provosere? Eller er provokasjonen blitt litt passé?
– Personlig er jeg mer ute etter å bli rystet, enn å bli provosert.
– Du er en skribent som synes å ha et talent for å fange det essensielle i epokene du forteller om. Er det noe spesielt du har merket deg i kunstverdenen som du tror vil bli stående som symbol for vår tid?
– Oi, den var vanskelig. Kanskje forholdet vårt til naturen, at vi både opphøyer og ødelegger den?
– Hva slags kunst har du selv på veggen?
– Mest foto og tegninger. Med bakgrunn fra avis, og erfaring fra å jobbe tett sammen med både fotografer og tegnere, er jeg fascinert av selve håndverket. Dessuten har det norske kunstfotografiet utviklet seg voldsomt i min levetid, og blitt veldig spennende.
– Har du møtt en kunstner som har gjort et uutslettelig inntrykk på deg?
– Jeg intervjuet for mange år siden Jan Groth, som fortalte om hvordan han gang på gang tegnet en strek i håp om å få den til å dirre. Han jaktet alltid på det samme motivet, men opplevde at det stadig flyttet seg vekk fra ham.
– Hvilken nålevende kunstner ville du hyret for å lage en akt av deg?
– Vanessa Baird. Hun ville neppe forskjønnet kroppen, men kanskje fanget sjelen.
– Høsten er en travel tid for dere forfattere, er det noe nytt fra deg denne bokhøsten?
– Ja, jeg har akkurat utgitt biografien «Katti Anker Møller. Å bestemme over livet», om kvinnesakspioneren som ga kvinner kropp i det offentlige rom. Boken har et sjeldent vakkert portrett på omslaget, malt av Asta Nørregaard. Hun hadde atelier vegg i vegg med Harriet Backer, og man kan se henne som modell på flere av Backers malerier i Nasjonalmuseet. Et fun fact er at Asta Nørregaard malte sine mannsportretter i olje, men brukte pastellkritt på kvinner. Det gjorde dem nesten gjennomskinnelige og fikk ansiktene deres til å lyse.