Lydelig lekent

Det kan ikke beskrives som noe annet enn en typisk trist novemberkveld. Regnet prikker hissig mot paraplyen, og vanndammene langs asfalten pipler inn gjennom skoene. En skikkelig jazz-dag, som vi straks skal bli enige om å kalle det, kunstner Mathias Nordby og jeg.

Det er lite ved den anonyme industribygningen foran meg som avslører den lekne og rå nostalgien som befinner seg i studioet bak inngangsdøren. Langs de nakne murveggene i rommet er store lerreter spent opp, både ferdige og uferdige arbeider. En prikkete flerbeint katt er det første som møter blikket. Her holder kunstneren Ma$arati, eller Mathias Nordby, til.

– Jeg begynner med å male noe blått i dette maleriet før jeg går videre bort hit og kanskje maler noe blått i dette bildet også. Så setter jeg på musikk, går og spiller litt Playstation, nusser kjæresten min, og så kommer jeg tilbake hit igjen og maler, forteller han og peker entusiastisk.

– Du arbeider ikke veldig systematisk, altså?

– Nei, jeg bare lukker øynene, sier han og ler blidt.

I et rom innenfor studioet står to sofaer og et bord. Hyllerad på hyllerad av gamle VHS-kassetter og flere malerier av surrealistiske dyreskikkelser dekker de sortmalte veggene.

Mathias Nordby har et vennlig lynne, og stemningen er avslappet. Han lener seg godt tilbake i sofaen før han suser gjennom oppveksten på Hamar; en mor og en far, to søsken. Trygt og godt, aktiv som kid, og kunst har bestandig interessert ham.

– Jeg har egentlig alltid likt kunst og håndverk. Farger og alt det der. Tja … hva mer skal jeg si? Ja, nei, jeg er positiv og glad, sier han, og fikler med en av sølvringene som blinker på den tatoverte hånden.

Samtalen stilner et øyeblikk, og blikket søker rundt i rommet. Over TV-skjermen foran oss ruller horrorklassikeren Chucky fra 1988, i bakgrunnen pulserer en rolig hiphoplåt, og den høye hyllen langs veggen bugner av nostalgiske leker, spill og samleobjekter i knæsje farger.

– Jeg elsker ting og tang. Det er en forkjærlighet som har fulgt meg hele livet. Jeg er veldig glad i leker, kule leker. Det er jo som kunst for meg, egentlig. Jeg er jo født i 1991 og er nineties-kid.

Det er absolutt ingenting ved dette studioet som gjenspeiler ‘ro og mak’, men det er akkurat slik han liker å ha det. Han trenger at det bråker litt.

I studioet på Fornebu. Foto: Anne Vesaas

– Jeg hører alltid på musikk mens jeg jobber. TV-en står alltid på, jeg spiller av en eller annen videokassett, det skjer noe hele tiden. Jeg er veldig glad i at det bråker og støyer litt rundt meg.

– Er det derfor du velger å kalle deg Ma$arati?

– Når du hører en kul bil kjøre forbi, så snur du på hodet for å se etter den. Er det en litt tacky forklaring kanskje, spør han retorisk og ler.

Det finnes en egen nostalgisk sjarm ved de surrealistiske, men samtidig figurative bildene i rommet.  Noen av motivene er prikkete katter og fugler med et bein for mye. Andre bilder har et mer mangefasettert kubistisk preg. De har alle likevel en slags barnlighet over seg, og de gnistrer av farger, klare farger.

– Hvordan tror du at du selv kommer til syne i maleriene bak oss?

– Jeg vet ikke helt, jeg maler jo forskjellige ting hele tiden? I det ene øyeblikket maler jeg en dansende fugl, og i det neste maler jeg en hund med fem bein.

Han tenker seg om et øyeblikk.

– Kanskje det er gjennom en sans for humor? Det kan hende. En slags kantete humor? Kanskje bildene mine er litt som en adjektivhistorie?

– Jeg er glad i å male dyr, men jeg tror grunnen til at jeg maler akkurat disse dyrene, er at jeg er redd dem. Jeg maler fugler og svære hester. Ja, jeg tror jeg ofte maler ting jeg egentlig er litt redd for. Mye dyr og abstraherte ansikter.

Tegnegleden har fulgt ham hele livet. Som barn slet han med lese- og skrivevansker, og det var alltid langt morsommere å tegne punkere i mattebøkene.

– Hodet klarte liksom ikke å gjøre det jeg skulle, men det var funny å tegne strekmenn med helt syke antrekk og sveiser. Det var ikke riktig, men veldig gøy! Da jeg var liten, trodde jeg at man enten måtte bli brannmann eller politimann når man ble stor. Senere, en gang mens jeg gikk på videregående, husker jeg at jeg fikk mitt første sett med akrylmaling. Jeg begynte å kjøpe lerret og kunne stå og male i garasjen. Plutselig bare: Faen, kanskje det er det her jeg skal gjøre?

Siden søkte han seg inn på Einar Granum Kunstfagskole og kom inn, til tross for at søknadsfristen allerede hadde gått ut. Siden har det gått slag i slag både i form av utstillinger med skolen og utstillinger han har arrangert selv. Nå er han straks aktuell med sin andre separatutstilling på Fineart Oslo.

– Jeg vil ikke egentlig si at jeg valgte Jeg tror heller at jeg liksom fant noe jeg virkelig liker å drive med. Det er noe inne i meg som sier at dette er det jeg skal gjøre. Og så har tydeligvis folk likt det jeg har holdt på med godt, sier han og justerer kapsen på hodet.

Den nye utstillingen vil hovedsakelig bestå av malerier, noe på lerret, noe på papir og glass. Noen store og noen små. Videre kan han avsløre at han har begynt å utforske arbeid med skulpturer, og sier hemmelighetsfullt at vi får se hva annet som dukker opp.

– Det blir spennende, jeg er veldig spent. Jeg har jævlig mye å gjøre, hehe. Planen min er å fylle hele sjappa. Sist jeg stilte ut på Fineart var i 2019, og da var det full brakke og alle var positive, forteller han.

Den lekne Ma$arati-streken vekker også internasjonal oppsikt. Den amerikanske rapperen Post Malone er blant musikkbransjens tungvektere som har fattet interesse for kunstnerens bilder.

– Jeg har alltid vært veldig interessert i musikk og opptatt av musikkmiljøet. Da jeg gikk på videregående, var min Facebook-profil nærmest en ren musikkblogg. Jeg var opptatt av å finne ny musikk. Jeg forsøkte å få kontakt med artister før de ble store, fordi jeg hadde tro på dem. Jeg har vært heldig ved at jeg har nådd noen av dem, og jeg har sørget for å se flere av dem første gang de spilte i Norge. Post Malone spilte på jo tre låter på Blå, det er jo helt sykt.

– Har musikkinteressen hatt noe å si for kunsten din?

-Musikk er noe som inspirerer meg. Jeg hører alltid på musikk mens jeg arbeider. Regner det, spiller jeg jazz, og penselen beveger seg litt sånn her, forteller han og demonstrerer med usynlig pensel i hånden.

– En annen dag spiller jeg rock, og streken blir hard og svart, fortsetter han.

– Jeg er ikke en person som bare kan høre på én type musikk, jeg liker det aller meste. Bare ikke P4, skyter han inn og ler.

I tillegg til kunsten har han også kjørt snowboard hele sitt liv. Han tilbrakte tre år på idrettslinjen i Trysil, og det er ikke før nylig at han har begynt å legge brettet vekk.

– Det er det at hvis jeg faller nå, så blir jeg så støl, sier han og smiler.

– Jeg kjører ikke like mye lenger. Plutselig har jeg blitt eldre, og jeg er litt redd for å skade meg. Men jeg får litt samme følelsen av å kjøre snowboard som jeg får av å male. Jeg glemmer liksom alle de kjipe tingene. Det er som terapi. Jeg kan sette på musikk og glemme alt som er kjipt.

– Tar du med deg noe av kjærligheten for sporten inn i kunsten?

– Ja, det gjør jeg nok. Da jeg kjørte mye, var jeg ikke en som fulgte linjene i bakken. Et hopp kan gjøres på mange forskjellige måter. Helst utenfor løypa, jeg finner helst min egen sti. Jeg prøver vel kanskje å gjøre det her også.