Alx Katz, Trio (2006), Stephan Balkenhol, 7 figurer med hus (2005/2006), Anselm Kiefer, Urd, Verdane, Skuld (2007). Foto: Vegard Kleven
Hva: Samlerens blikk – verk fra Sammlung Würth
Hvor: Galleri Würth, Gjelleråsen
Når: til 24. september 2023
Siden 70-årene har forretningsmannen Reinhold Würth samlet kunst. I dag teller Würth-samlingen over 18 500 kunstverk. Würth-gruppens logo er altså ikke bare å finne på verktøy, verneutstyr og lignende, den preger også fasaden til 15 visningssteder for kunst spredt om i Europa. Av disse er norske Galleri Würth det nordligste. Når jeg vandrer opp på Gjelleråstoppen, tenker jeg på en slags merkelig krysning av Oslo, Lillestrøm og Nesodden. Det er industrielt, og det er naturrikt. Selve galleriet fremstår som et slags Henie Onstad Kunstsenter i et mer beskjedent format. Kunsten som vises er kostbar, men inngangen er gratis for alle.
20 år på Gjelleråsen.
Samlerens blikk er en spesiell utstilling for galleriet, i så måte at den markerer et jubileum for Würths norske kunstfløy. Når utstillingen går inn i sitt andre og siste visningsår, vil det være 20 år siden Galleri Würth åpnet dørene. I likhet med samtlige tidligere utstillinger ved galleriet er verkene hentet fra Würth-samlingen, en av Europas største private kunstsamlinger. Hva er så annerledes med denne utstillingen? Jo, den lar oss ta del i en reise gjennom 100 år med kunsthistorie. Gjennom verkene fra Europa, Amerika og Asia nærmer vi oss kjernen i Würth-samlingen. Noe av det første som møter oss, er papirarbeider av Emil Nolde og Pablo Picasso, betegnende for samlingen og galleriets begynnelse.
Samling uten rød tråd.
Galleri Würth oppgir at «Utstillingen er en introduksjon til en kunstsamling som er like variert og betydningsfull som blikket som ser», men av de 27 utvalgte er Louise Merkel Romée utstillingens eneste kvinnelige kunstner. Hennes maleri Hvit midte er til gjengjeld det aller første verket. Et fint kuratorisk grep er å la kunstnerne selv komme til orde gjennom sitatene som er klistret opp på veggene. Hva som forbinder elementene i utstillingen, forblir riktignok uklart. Det vi får oppleve, er et innblikk i samlerens eklektiske smak.
Når blikk møter blikk.
Det er en rekke blikk som utspiller seg i gallerirommet: samlerens, kuratorens og nå, vårt blikk. Men kunsten har også sitt eget blikk. Det vil si, med en gang vi entrer hovedsalen i galleriet, blir vi møtt av en mengde blikk. De tilhører treskulpturene til Stephan Balkenhol, og de tilhører fjesene i Alex Katz’ maleri. De ser, men de ser ikke på oss. De ser forbi, eller likesom gjennom oss. Balkenhols skulpturer er imponerende utført, men de er likefullt skremmende. Se på dem, det er nesten som et fryst øyeblikk tatt ut av Squid Game!
Sterke inntrykk.
Sentralt er også Anselm Kiefers verk, en slags hybrid av maleri og skulptur. Ut i rommet står forlatte utestoler, og bak dem fortsetter landskapet likesom uendelig. Sterk tiltrekningskraft har Gotthard Graubners lilla maleri, som viser seg å være en diger pute. Og Julian Schnabels maleri er, med sin sterke koloritt og glinsende overflate, så forførende at det i seg selv er verdt et besøk. Når jeg vandrer ned fra Flåklypatoppen, jeg mener Gjelleråsen, ser jeg på strømmastene, hvordan de vandrer majestetisk gjennom landskapet. Jeg drømmer om en gondolbane fra Oslo sentrum som fører rett inn i avsidesliggende Galleri Würth.