Facebook pixel

Angelina Jolie, Talk Magazine 1999

Nadja. St. Barthelemy 1995

Den nylig avdøde fotograflegenden Patrick Demarchelier skapte en karriere ved å få vakre kvinner til å se enda vakrere ut.

Aktuell

Patrick Demarchelier
Get me Demarchelier
20. okt–13. nov 2022

Fineart Oslo

«Get me Demarchelier», forlanger Meryl Streep i rollen som Anna Wintour-aktig, skrekkinngytende Vogue-redaktør, og alle skjønner hva hun mener. I kultfilmen The Devil Wears Prada kommer statusen Patrick Demarchelier hadde i moteindustrien tydelig frem.

Da han døde i mars 2022, hadde han blitt tildelt ordenen for kunst og litteraturl’Ordre des Arts et des Lettres – av det franske kulturrådet, gitt ut praktboka Dior Couture i samarbeid med motehuset og hadde flere store separatutstillinger på steder som Petit Palais i Paris og Fotografiska i Stockholm bak seg. «Patrick tar enkle fotografier på perfekt vis, hvilket selvsagt er enormt vanskelig», skrev den ekte Anna Wintour i 2015.

Motefotografiets storhetstid
Han tok bilder av verdens største kjendiser og modeller – Britney Spears, Kate Moss, prinsesse Diana – men ifølge ham selv var hans mest vellykkede portrett av hunden hans, Puffy. Demarchelier giftet seg ung med en modell han holdt sammen med livet ut, fikk tre sønner, en langhåret dachs, seilbåt. Han var ikke så opptatt av mote, har han uttalt, det var foto som interesserte ham.

Selv om han tilhørte eliten blant motefotografer til sin død, var det 90-tallet som utgjorde storhetstiden. Med film i kameraet og supermodeller foran linsa tilhørte han det som må kunne kalles en gutteklubb av stjernefotografer, dog med et og annet kvinnelig innslag.

– Sammen med motefotografer som Jürgen Teller, Roxanne Lowit, Ellen von Unwerth, Mario Testino, Herb Ritts og Richard Avedon representerer Patrick Demarchelier selve 90-tallet, som etter min mening er de aller viktigste årene i nyere motehistorie, sier Hilde Holta, tidligere motefotograf, nå fotografagent i norsk motebransjes favorittbyrå, Pudder Agency.

Hun beskriver det som en friere tid, med mer rom for lekenhet.

– Bildene hans har en perfekt miks av tidløs glamour og det ekte og dokumentariske. Spesielt portrettene er helt fantastiske. Det tror jeg skyldes at motefotografer hadde friere tøyler gjennom det redaksjonelle, sier hun.

Christy. New York 1990

Selvlært
Demarchelier ble født 21. august 1943 i Le Havre, ved kysten av Normandie. Han fikk sitt første kamera til 17-årsdagen av stefaren sin, og begynte på egenhånd å pusle sammen erfaring ved å ta bilder av venner og gjøre bryllups- og passfoto. Da han flyttet til Paris som 20-åring, fikk han jobb for Vogue-bidragsyter Hans Feurer, og snart besto livet av fotojobber, fest og fasjonabel omgangskrets. Til i-D sa han i 2014 at han ikke hadde noen stor karriereplan, men var mest opptatt av å være lykkelig i øyeblikket: «Jeg gjorde en jobb, jeg betalte regningene mine, jeg var fornøyd.»

I 1975 flyttet han til New York, der han bodde til sin død. Da hadde han allerede begynt å ta bilder for Vogue, men sitt første omslag fikk han i 1977, et tett blitz-portrett av modell og skuespiller Rene Russo. Men det er gjerne Madonna-omslaget fra 1989 som omtales som hans første ikoniske: Den ellers så stylede artisten smiler mykt opp fra et basseng, med vått hår og litt rød leppestift som eneste tilbehør.

Prinsessens favoritt
Samme år hyret prinsesse Diana av Wales ham inn som offisiell fotograf, og han ble den første ikke-britiske tilknyttet kongehuset.

– Det var et foto jeg hadde tatt en gang der et lite barn gjemte seg under en frakk. Diana med sine små gutter likte fotoet veldig godt, og vi begynte å samarbeide, forteller Demarchelier til Fotografiska i Stockholm.

Bildene han tok av henne, var med på å befeste statusen hennes uavhengig av kongefamilien. Et ikonisk sorthvitt portrett fra 1990 viser en ung, smilende prinsesse, som tross stiv tyll og tiara sitter avslappet fremoverlent med armene rundt knærne.

Evnen til å få modellene til å slappe av og føle seg vakre trekkes gjerne frem som en nøkkelfaktor av de som jobbet med ham. Da Keira Knightley intervjuet ham for Interview Magazine i 2014, påpekte hun at han var den første fotografen som hadde bedt henne slappe av i ansiktet, at det var like viktig når man ble tatt bilde av som i godt skuespill. «Det er meningen at ansiktet skal være avslappet», konstaterte Demarchelier.

Nude, St. Barthelemy 1989

Princess Diana, London 1990

Sollys og supermodeller
Midt i storhetstiden havnet den da 22 år gamle Vendela Kirsebom foran linsa til Demarchelier. Det ble et gjennombrudd i karrieren.

– Han var en av de store fotografene, sammen med Avedon, Bruce Weber, Ritts, hele den gjengen. Det var dem du drømte om å jobbe med som modell. Det betød mye, for det gjorde at veldig mange andre også ville jobbe med deg.

Sammen med den legendariske stylisten Grace Coddington lagde han moteserier for Vogue med smilende supermodeller i solfylte omgivelser: Naomi Campbell hoppende i turkist vann og hvit Alaïa-kjole, Cindy Crawford med surfebrett under armen, Christy Turlington og Linda Evangelista arm i arm på stranda. Det kanskje mest betegnende eksempelet er det ikoniske omslaget til Vogues 100-årsjubileum i 1992, der ti av tidens største supermodeller poserer i hvite skjorter og jeans og luftig hår. Bildet har blitt kopiert utallige ganger siden, blant annet av Steven Meisel i 2007.

Selv omtalte Demarchelier sine beste bilder som et resultat av halv-ulykker. Han var kjent for å være rask, og tok gjerne bildet før personen foran kamera ble for selvbevisst. Eller, som han sier til Keira Knightley: «Noen ganger kan det være interessant å være veldig treig, så treig at du kjeder deg så mye at det også blir interessant.»

– Du visste at når han tok bildene, ble det alltid fantastisk, forteller Kirsebom.

– Han var utrolig god på lys. Når du klarer å lyssette unge og gamle og gjør alle like vakre … det er som om han fikk frem sjelen i folk. Han hadde en egenskap, en godhet, som gjorde at du hadde lyst til å gjøre ditt aller beste. Man skapte bildene sammen. Han visste godt hva han ville, men lot også deg være på din egen måte. Litt som en dirigent som leder en musiker. Han var veldig, veldig flink.

I løpet av modellkarrieren jobbet hun med ham mange ganger, ofte på St. Barths, der fotografen hadde et hus.

– Når man jobber så mye sammen hele tiden, blir man litt som en familie. Han hadde en svensk kone som jeg også ble litt kjent med, og det syntes jeg var hyggelig. Det føltes litt trygt, på en måte. 

Han tok riktignok et og annet portrett av menn – Richard Avedon, Leonardo DiCaprio – men det var kvinnene som regjerte foran Demarcheliers linse. I sorthvitt-fotoet Nude, St. Barthelemy fra 1994 ligger en naken kvinne sidelengs på en sten i vannet, med høyre hofte og skulder over vannflaten. Mykt lys, et bredspekter av gråtoner, og absolutt ikke Instagram-safe.

Tom Hanks, California 2000

Kate Moss, New York 1992

Anklagene
Da The Boston Globe undersøkte påstander om seksuell trakassering i motebransjen i etterkant av #metoo i februar 2018, var Patrick Demarchelier en av flere eldre mannlige fotografer som ble anklaget for uønsket seksuell adferd. Kort tid etter at The Boston Globe kontaktet dem, gikk Condé Nast, som blant annet utgir Vogue, ut og sa at de ikke lenger ville jobbe med ham.

Kirsebom hørte aldri om lignende historier da hun jobbet med ham. – Det er jo grusomt, men jeg opplevde ingenting selv.

Da Demarchelier døde i 31. mars i år, 78 år gammel, var A-laget av motepersonligheter ute på Instagram og la igjen en siste hyllest: skuespiller Elizabeth Hurley, tidligere Vogue France-redaktør Carine Roitfeld og modeller av både eldre og yngre årgang, fra Coco Rocha til Bella Hadid. Motebransjen lever videre etter det glade 90-tallet, men ingen magasinassistenter kan lenger si: «I have Patrick».

Zebras Tanzania 1993

Vogue Anniversary 1992