Skogtroll av Theodor Kittelsen. Foto: Nasjonalmuseet /  Ina Wesenberg

Med utstillingen Østenfor sol og vestenfor måne vil Nasjonalmuseet bringe 1800-tallets nasjonsbygging til samtiden.

Aktuell

Østenfor sol og vestenfor måne
Nasjonalmuseet
11. juni–30. desember 2022

I et bortgjemt hjørne av det enorme, nye Nasjonalmuseet ligger et til sammenligning lite rom. Det er lett å overse; ørsmå tegninger i trerammer henger lavt på veggen, belysningen er dempet. Men her, i Galleri grafikk og tegning, har man en sjelden mulighet til å se noen av museets mest folkekjære verk: originale eventyrtegninger av Werenskiold og Kittelsen.

Sammen illustrerte de Asbjørnsen og Moes Eventyr for Børn I–III, som ble standardverk. Peter Christen Asbjørnsens (1812–85) arbeid for å gjøre de muntlig overleverte eventyrene tilgjengelige som illustrerte bøker kan vanskelig overvurderes. Den første gjennomillustrerte eventyrboka kom i 1879, etterfulgt av tre bind til mellom 1883 og 1887.

Fra museets åpning og ut året vises klassikere som Kittelsens enøyde Skogtroll (1906) og Kvitebjørn kong Valemon (1907), kuriøse småtegninger som Haren som lo så kjeften sprakk (1884), og Werenskiolds bitte lille Syvende far i huset (1879), det første eksemplaret av en figur som er reprodusert i det uendelige siden. Det tangdryppende Vasstrollet fra Fiskebrødrene (1881) var Kittelsens første illustrasjon på trykk.

Da Erik Werenskiold (1855–1938) og Theodor Severin Kittelsen (1857–1914) ga folkeeventyrene illustrert liv på slutten av 1800-tallet, skapte de et varig – for ikke å si ikonisk – uttrykk for hva som egentlig er norsk. De tilhørte en generasjon kunstnere med nasjonsbyggende ambisjoner om å vende hjem fra den store verden for å skape en særegen kunst for det unge landet Norge. De holdt begge til i kunstnerkollektivet Pultosten i Lille Grensen, der unge, opposisjonelle kunstnere som Christian Krogh, Fritz Thaulow og Edvard Munch bodde og arbeidet i 1880-årene. Allerede i 1887 ble Kittelsen utropt til kunstneren som hadde klart å billedliggjøre nasjonen Norge. Fjorder og daler, troll og nisser i deres strek har blitt en del av vår kollektive, visuelle, nasjonale bevissthet, både i Norge og ute i verden.

Utstillingen, som er kuratert av Møyfrid Tveit, frir til barnefamilier i alt fra utstillingsdesign til utstillingstekster. I tillegg til de lavthengende bildene er etikettene forenklet til et barnevennlig språk, noen av tegningene er gjemt bak luker som kan åpnes, og på gulvet ligger tovede sitteputer som ser ut som steiner, rundt en kopi av Kittelsens utskårne kubbestol fra Blaafarveværkets samling. Trolsk musikk av Martin Horntveth spilles i loop. Hver helg ut året arrangeres eventyrstunder i utstillingsrommet, blant annet med bidrag fra drag-artisten Remi Johansen Hovda.

Foto: Nasjonalmuseet

Annonse

Det er ikke ofte tegningene vises i dette omfanget. De er skjøre, tåler ikke mer enn 50 lux – derav det halvmørke rommet – og lånes sjelden ut. Men skulle man ha lyst til å se nærmere på noen av tegningene – eller hva som helst fra Nasjonalmuseets grafikksamling som teller 50 000 verk – kan man sende en forespørsel til studiesalen som ligger vegg i vegg, og se tegningene på nært hold uten glass og ramme.

Østenfor sol og vestenfor måne viser en viss utvikling i teknikken, fra detaljerte pennesplittegninger i 1880-årene til det enklere og mer stiliserte fra begynnelsen av 1900-tallet. Starten på Werenskiolds og Kittelsens karrierer som kunstnere sammenfalt med en periode med drastisk fornying av reproduksjons-teknologi og et nytt, stort marked for illustrerte trykksaker. Tegningene ble overført til treplater av xylografer, skåret ut for hånd og deretter trykt. I to montere ligger tre originale trykkplater, lånt ut av biblioteket på Oslo katedralskole. Ingen, ikke engang Werenskiolds etterkommere, visste at platene eksisterte før de dukket opp på auksjon for få år siden.

Bak en luke, for den som tør åpne døra og se, henger et foto av Kittelsens første versjon av trollet til Askeladden som kappåt med trollet, fra 1881. Med ett stirrende øye, grotesk munn og krokete, klolignende tær mente Asbjørnsen det ble for skremmende for barn, og Kittelsen ble bedt om å lage en ny versjon.

– Det er ganske fælt det trollet der, men det skal nok mer til for å skremme barn i dag, sier Tveit. Hun minner om forskjellen på barns bildeverden i 1880-årene og dagens situasjon.

Erik Werenskiold. Så lo de så inderlig godt begge to, 1886. Foto: Nasjonalmuseet / Dag Ivarsøy

Det var ikke noen selvfølge at tegningene havnet i Nasjonalmuseets eie: Da Asbjørnsen døde i 1885, fant man et album med 217 originale eventyrtegninger i hylla hans. Tegningene ble verdsatt til 3000 kroner – omtrent 250 000 kroner i dagens verdi.

– De som jobbet med boet, mente at tegningene måtte til Nasjonalgalleriet for å komme det norske folk til gode. Det ble søkt om en ekstraordinær stortingsbevilgning, men søknaden fikk dessverre ikke flertall. Ildsjelene ga seg heldigvis ikke, og satte i gang en underskriftskampanje, forteller hun.

En rekke av datidens kulturpersonligheter skrev under, blant andre Camilla Collett, Arne Garborg og Henrik Ibsen. Da saken ble tatt opp igjen, fikk forslaget flertall, og tegningene kunne kjøpes inn til Nasjonalgalleriets Kobberstikk- og håndtegningsamling, som det het den gang.

– Takket være det er de bevart godt i dag. De fleste er tegnet med penn på papir av varierende kvalitet. De var ikke ment å henges på veggen, de skulle være grunnlag for en trykt illustrasjon. Vår oppgave er ikke bare å formidle eventyrtegningene i dag, men også å ta vare på dem for fremtidige generasjoner.

Drag-eventyr er ikke eneste forsøk på å gjøre de 150 år gamle eventyrene samtidsrelevante. I en overveldende mannsdominert samling – blant de 500 eventyrtegningene i samlingen er Borghild Rud en av få kvinnelige kunstnere – har museet omhyggelig plukket frem tegninger der prinsessa ikke bare er en som må reddes. «Så lo de så inderlig godt begge to», heter det under Werenskiolds tegning av et troll og ei prinsesse fra Følgesvennen (1887). De sitter oppløst i latter ved siden av hverandre på en benk. I en tegning fra Soria Moria slott (1884) sitter tre prinsesser i gresset og hviler seg ved en skigard med utsikt ut over fjorden, i fred for både prinser og troll. Feminisme er nok vel så viktig som troll som identitetsmarkør for vår nasjonale bevissthet anno 2022.

Erik Werenskiold