Foto: Grethe Nygaard
Forfatter, journalist og samfunnskommentator Torgrim Eggen har alltid tatt pulsen på samtiden, enten det er med engasjerende romaner, reiseskildringer, kokebøker eller true crime. Vi i KUNST har fått gleden av hans penn når han skriver om mestermøter der han sammen med Odd Nerdrum går i dialog med noen av kunsthistoriens store malere. Vi vet Torgrim er glad i god mat og drikke, i musikk og at han interesserer seg for alt mellom himmel og jord, men vi vet forsvinnende lite om hans forhold til kunst. Redaksjonen har stilt den frittalende forfatteren noen spørsmål om nettopp dette.
Hvilken utstilling og hvilket galleri/museum besøkte du sist?
– Det var Munchmuseet, eller Mønsj som det vel heter nå. Det ble ikke tid til å se annet enn Munch, så jeg gikk dessverre glipp av I villskapens øye med flere sentrale surrealister.
Du er kjent for et skarpt og humoristisk blikk på samtidslitteraturen. Er det noe i kunstverdenen du klør litt etter å harselere med?
– Å ja. Og jeg har vel også gjort det, men i mindre formater. Romanen Pynt har en del betraktninger om kunstverdenen, men det mangler kanskje en skikkelig bredside?
Hvilken nålevende kunstner skulle du gjerne delt en flaske vin med?
– Jeg skulle gjerne ha pratet med Anselm Kiefer mens han ennå kan svinge vinglasset. Han er en av de tyngste (i enhver forstand) og mest seriøse i vårt århundres kunst.
Finnes det kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?
– Å ja, garantert. Jeg har for eksempel sett få hollandske mestere. En Vermeer eller tre hadde ikke gjort noe. Og Hokusai!
Skal kunst fortsatt provosere? Eller er provokasjonen blitt litt passé?
– Nja, den må gjerne provosere for min del. Et helt nytt perspektiv på virkeligheten vil nesten alltid ha noe provokativt over seg. Men den bør nesten ha andre kvaliteter også, gjerne både håndverksmessige og dekorative.
Som samfunnskommentator – er det noe du synes burde forandres i norsk kunstpolitikk?
– Jeg er skeptisk til internasjonalisering for enhver pris. Jeg er ikke sikker på at norsk kunst på død og liv skal være «på høyde med det beste fra utlandet». Det er for eksempel helt høl i hue at Oslo kommune setter bort utsmykning i Bjørvika til Tracy Emin, en gigantskulptur som i tillegg tegner til å bli jævlig stygg. Hvorfor ikke norsk?
Hva slags kunst har du selv på veggen?
– Jeg samler ikke kunst. Jeg samler ikke på noe, ikke engang bøker, som jeg har tusenvis av. Men det henger jo noen bilder her: Elisabeth Werp, Edvarda Braanaas, Sverre Malling, Barbora Kysilkova. Noen fotografier. Og så er det mye veggplass igjen til bilder fra min datter, som er vilt talentfull.
Mener du at kunnskap er en forutsetning for å oppleve kunst?
– Ikke all kunst. Det fins faktisk noe — mye — som er direkte og umiddelbart. Men andre ting krever en form for intellektuell fordypning for å gi mening, kanskje særlig det siste århundrets kunst.
Hvilken nålevende kunstner ville du hyret for å lage en akt av deg?
– Hvorfor ikke kompromisse med et ryttermaleri? I uniform med sabelen trukket. Jeg er sikker på at Håkon Gullvåg kunne hatt det gøy med det.
Har du en kunstopplevelse som har gjort et uutslettelig inntrykk på deg?
– Jeg vet ikke med «uutslettelig». Jeg har vært heldig og sett mange viktige kunstverk, og man blir muligens nummen av det. Men jeg er oppvokst med Edvard Munch, og disse bildene kan jeg aldri slette fra minnet. Da jeg var sju år, så jeg Pop Art-utstillingen på Moderna Museet i Stockholm (i 1966), og det traff antakelig noe som har å gjøre med alder, tid og sted. Dalí-museet i Figueres gjorde et kraftig inntrykk. Jo, det har visst skjedd.
Blant romanfigurene dine fins det musikere, poeter, interiørarkitekter, finansfolk, men jeg kan ikke huske å ha lest om noen kunstnere. Kan vi forvente en roman der hovedpersonen er kunstner?
– Tja, kanskje. Det fins i hvert fall kunstnere i virkeligheten som egner seg godt som romanfigurer. De kan være temmelig drøye typer. Vi får se om den gode ideen kommer.
Det er snart sommer, hva slags planer har du for ferien? Noen kunstopplevelser?
– Jeg får si som Odd Nerdrum: «Jeg skriver, jeg. De får ta ferie, de som ikke har noe talent.» Men jeg håper at det endelig kan bli noe av Japan-turen med datteren min, den har hengt i løse lufta lenge pga. pandemien. Da skal vi se Hokusai.