Det nye Nasjonalmuseet er åpnet

Foto: Iwan Baan

Nordens nye megamuseum er klart for publikum – KUNST har vært på åpning og deler våre inntrykk fra det nye Nasjonalmuseet på Aker Brygge.

«Stort» karakteriserer det meste ved det nye Nasjonalmuseet, og vi ville kanskje ikke forventet noe annet av Nordens største museum.  

Innsiden ligner utsiden i sin gjennomgående bruk av stein, men topper seg i eksklusivitet med sort marmorgulv og hvite marmorvegger. Mottakelsen inne i museet er stor og luftig. Brede, lyse trapper binder etasjene sammen. Cafeen ligger litt avsides til, noe som hindrer unødig trafikk i foajeen. 

Det tidligere Nasjonalgalleriet, Kunstindustrimuseet, Arkitekturmuseet, Museet for samtidskunst og Riksutstillingene som utgjør Nasjonalmuseet, skal kjempe om utstillingsplassen – og på hele 13 000 kvadratmeter burde det være plass for alle. Museet består av nærmere 90 rom, den enorme Lyshallen, takterrasse, studiesal og et digitalt laboratorium. 

Utstillingsrommene er utformet etter enfiladeprinsippet, der ett rom leder til det neste, som igjen leder til et nytt rom, og så videre. Ulike formidlingsgjenstander er spredt rundt omkring på reisen gjennom rommene. I Munchs rom er det for eksempel noen treblokker, eller samtalekort, som skal berike kunstopplevelsen. Funksjonen til kortene er diffus, men redaksjonen resonnerer seg frem til at det er et godt alternativ for barn som ellers ikke får lov til å ta på kunstverkene. 

Museet er et monument. Og det trengs mer enn én dag for virkelig å ta inn alle inntrykkene. 

Presentasjonsvideo av Nordens nye megamuseum. Foto: Nasjonalmuseet

Dette er en enorm samling verk, og å formidle arkitektur, design, historisk kunst og billedkunst i ett og samme bygg er ikke for pyser. Museet har løst dette på snedige måter, som å vie et eget rom til arkitekten Sverre Fehn (som bl.a. tegnet Villa Schreiner og Hedmarksmuseet), inspirert av hans to nordiske paviljonger til Verdensutstillingen i Brussel (1958) og Biennalen i Venezia (1962). Ifølge museet vil rommet «presentere design og maleri og speile samspillet mellom kunst, arkitektur og design».  

For å løfte frem samtidskunsten har Nasjonalmuseet inngått et samarbeid med Fredriksen-familien, og har fantastiske internasjonale verk fra etterkrigstiden på langtidslån. Marlene Dumas, Agnes Martin, Philip Guston, Eva Hesse, Kerry James Marshall og Yayoi Kusama er eksempler på kunstnere i Fredriksens samling. 

Tekstil for en ny tid  

Kunstindustrimuseet var et av landets eldste museer frem til det ble stengt i 2016. Nå huser det historiske bygget i St. Olavs gate Edvard Munch videregående skole, og alle tekstilene – deriblant den kongelige draktsamling – er nå å se i Nasjonalmuseet.  

Det er færre plagg utstilt i det nye museet på grunn av begrenset plass til den fyldige samlingen. Anne Sommerin Simonnæs, kurator og hovedansvarlig for drakt, tekstil og mote i det nye Nasjonalmuseet, forteller at de har vært nødt til å tenke annerledes rundt formidlingen av tekstiler.  

– Det har vært min ambisjon – om jeg kan være så ubeskjeden – å løfte tekstilene gjennom hele løpet. Ikke bare møte dem tilfeldig i enkelte rom, men vise hvor viktige de er for mennesket, utviklingen og historien. De har fått en sentral plassering. Spesielt når det gjelder den nye samlingsutstillingen, i første etasje, som representerer det gamle Kunstindustrimuseet. 

Kuratoren for mote og tekstil har jobbet i ni år med å planlegge og gjennomføre flyttingen av hele Norges tekstilarv. Prosjektet er omfattende, og ønsket har vært å gjenspeile tekstilkunstens sentrale rolle i norsk historie. 

– Det begynner i rom 1 med de koptiske tekstilene, sier Simmonæs. 

Tekstilverk er gjennomgående i hele utstillingen, og Simmonæs har kuratert tekstilverkenes rolle i hvert rom. Det er en annerledes måte å arbeide på enn tidligere – arkitekturen påvirker kunstformidlingen. Tekstilverk er å finne i nesten hvert eneste rom av den faste samlingen, og store, fantastiske vevde verk av Hannah Ryggen henger sentralt i museets annen etasje.  

I rom 30 er draktsamlingen, som også byr på et blendende lysshow. 

Hvordan har det vært å romme tekstilene i denne utstillingen? 

– Når det gjelder tekstiler, har vi helt andre forhold. Alle tekstiler må for eksempel være i montere, så vi har fått spesialmontert montere for alt – og det gjelder ikke bare tekstil, men egentlig alt av våre gjenstander. Så det er en komplisert materie, sier Simmonæs. 

– Det har også vært viktig for oss å jobbe i dialog med de ulike materialene. Vi forteller en gjennomgående historie som er litt løsrevet fra den vanlige oppdelingen i stilepoker, men tatt mer fatt i ulike hendelser rundt omkring, og i temaer som påvirker vår utvikling. Det har vært et puslespill og et unikt samarbeid mellom oss få mennesker som jobber med disse ulike materialene som glass, keramikk, tre og møbler, legger hun til.  

I tekstilrommene i første etasje er det både LCD-skjermer og et lysshow. Nasjonalmuseet har arbeidet sammen med et italiensk arkitektfirma om utstillingsarkitekturen – Diogo Passarinho Studios i hall 1 og 2, samt Goro Tronsmo i hall 3.  

– Vi har vært kreative i utformingen […] blant annet i rom 30, som er viet mote og tekstil – eller samtidsmote. Så dette er konstruert i samarbeid med de italienske designerne for å kunne ha hyppige rulleringer, i motsetning til rom som står permanent. Her skal det være stadige utskiftninger.  

Er det et oppsving i tekstilkunstformen igjen? 

– I aller høyeste grad, sier Simmonæs. 

Omstridt arkitektur 

Her til lands har byggverket de siste to årene møtt en vegg av kritikk fra norske arkitekter og den øvrige befolkningen. Kunstkritikere har stemt i. Arkitekten selv har uttalt at «det er spesielt at man kan kritisere et bygg man ennå ikke har sett innsiden av».  

Det tysk-italienske arkitektkontoret Kleihues + Schuwerk Gesellschaft von Architekten vant i 2010 Kulturdepartementets konkurranse om å tegne det nye Nasjonalmuseet.  

Nasjonalmuseet vil lyse opp på kveldstid. Foto: Børre Høstland / Nasjonalmuseet

– Etter konkurransen var det en fantastisk kommentar i norsk presse – det ble omtalt som «lavmælt monumentalitet» noe jeg likte veldig godt. Først og fremst mener jeg arkitekturen alltid burde være monumental, men at vi må fri oss fra tanken om at «monumental» er det samme som «gigantisk». «Monumental» betyr at noe består, sier arkitekten Klaus Schuwerk, som var til stede under presseåpningen av Nasjonalmuseet.  

Tidligere har han vært høylytt kritisk til Nasjonalmuseets endelige valg av design, logo og innredning. Benkene i foajeen skulle han gjerne sett gå igjen i hele museet.  

Ved å ta andre designgrep på blant annet logoen mener arkitekten at Nasjonalmuseet mister noe av den tidløsheten han har forsøkt å gjøre gjennomgående i arkitekturen. 

– Arkitektur er som en hvilken som helst kunstnerisk prosess, og er per definisjon ‘voldelig’.  Senere kommer prosessen der man må snakke med kunden – og dette kan være veldig vanskelig fordi man må forsvare konseptet, snakke med kundene for ikke å forringe kvaliteten, men heller inngå kompromiss, sier Schuwerk. 

– Til syvende og sist vil vi ikke tillate dette å sitte rundt et bord og diskutere, «denne er for, denne er imot» – det er lite demokratisk. Men det er også slik moderne politikk fungerer i dag. Vi snakker, noe som er demokratisk – men egentlig er det ikke det. […] Meningsbærerne er dagens politikere, fortsetter han.  

Til tross for mange kritiske stemmer er det nye Nasjonalmuseet et faktum. Åpningen har allerede høstet anerkjennelse i internasjonal presse – og fra og med denne helgen er det opp til publikum å bedømme den splitter nye museumsopplevelsen. 

Det er vel verdt turen – men husk joggesko! 

Det nye Munchrommet i Nasjonalmuseet. Foto: Iwan Baan / Nasjonalmuseet

En vakker samling håndmalte Mingvaser i utstillingsrommet med asiatisk tematikk.  Foto: Iwan Baan / Nasjonalmuseet