Dinosaur, 2018/2021. Henie Onstad-samlingen. Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter
Den norske kunstneren Marianne Heier (f. 1969) har gjort seg særlig bemerket gjennom performancer. Hennes verk belyser ofte hvordan maktstrukturer, kunstens verdi og økonomisk hierarki påvirker individ og samfunn.
Performancen Dinosaur (2018) fungerte som åpningtale under utstillingen Between the lines. Gruppeutstillingen var en direkte respons på MeToo-kampanjen, og rettet fokus mot problematisk maktdynamikk i samfunnet, kunstinstitusjonene og på det mellommenneskelige planet. Sexisme, rasisme, homofobi og klassekonflikt ble belyst av 118 verk. Dinosaur er skapningen som burde vært utdødd for lenge siden, men som isteden tar stor plass i folkemengden og beveger seg litt klumsete rundt. Kanskje virker han litt søt først, som et gigantisk kosedyr.
Men det han sier er egosentrisk, autoritært og nedlatende. Predatoren bruker oppmerksomheten til å bade i selvmedlidenhet. Han virker narsissistisk og skylder på offeret gjennom sitater vi kjenner fra MeToo-sakene, med et kvinnesyn som burde vært et for lengst avsluttet kapittel. Dinosauren er rett og slett en slitsom, sexistisk gamling.
I dag inngår Heiers performance Dinosaur i Henie Onstads samling, en institusjon med et uttalt mål om å satse på å synliggjøre performance-sjangeren. Kunstsenteret omtaler Dinosaur som en formidler av utfordringene som oppstår mellom generasjoner og drar paralleller til den problemstillingen et hvert museum alltid står i. Nemlig valget mellom å være i konstant utvikling eller bli oppfattet som en utdatert koloss.