Guadalupe Maravilla spiller på en av sine Disease Throwers, som er halvt skulpturer, halvt healing-instrumenter. Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter

Tusen år med traumer forløses i Guadalupe Maravillas første separatutstilling i Europa.

Aktuell

 

Som memen sier: Mennesker er bare agurker med følelser. I Guadalupe Maravillas Sound Botánica blir kroppens betydelige vanninnhold en mulighet for helbredelse.

Sammen med sjefkurator Caroline Ugelstad har Maravilla omskapt prismesalene på Henie Onstad Kunstsenter (HOK) til et slags spirituelt akvarium. Veggene glitrer av paljettbroderier, høyreiste skulpturer som minner om korall og sjøgress strekker seg mot taket. Dempet belysning og dypt lilla vegger gjør salene uvanlig stemningsfulle, og lufta vibrerer svakt av en lyd som gir lyst til å legge seg på rygg og flyte.

Utstillingen er en del av Lise Wilhelmsen Art Award, som Maravilla mottok høsten 2021. I tillegg til en separatutstilling på HOK inkluderer prisen 100 000 dollar – nærmere 900 000 kroner – og innkjøp til museets samling. Det er penger som kommer flere enn Maravilla og de som opplever kunsten hans til gode.

Foruten det som bare kan formuleres som god energi, domineres Sound Botánica av seks majestetiske Disease Throwers: halvt skulpturer, halvt healing-instrumenter. Fem av dem består av tre meter høye stålskjeletter, dekket i Maravillas hemmelige, sjøgresslignende mikstur av bomullsfiber og lim, strå og tørkede, svampaktige planter. De ligner mektige undervannsvesener på ben. Den sjette er flere meter bred og støpt i resirkulert aluminium, dekorert med ditto avstøpninger av frukt og grønnsaker.

Disease Thrower #7 av Guadalupe Maravilla. Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter

Midt i hver skulptur er det montert en gong. Lyd er medisin i Maravillas univers. Han er utdannet lydhealer, og skaper meditative lydbad ved å spille på skulpturene. Både i museer og mindre institusjonelle omgivelser arrangerer han seremonier sammen med andre healere. Vibrasjonene fra gongen påvirker vannet i kroppen, ifølge kunstneren, rister det på plass, så å si.

Foruten fire lydseremonier i åpningshelgen byr utstillingen på et 58 minutter langt lydopptak fra MoMA-utstillingen Guadalupe Maravilla: Luz y fuerza fra 2021, som spilles i loop fra en glassklokke i et rolig hjørne av lokalet. Lydene spenner fra det meditative til skjærende metallisk og er ikke udelt behagelige. Men som Maravilla sier: Healing er ikke smertefritt, det er et arbeid, og du må gjøre arbeidet selv.

Hver Disease Thrower har sin egen unike samling intuitivt plasserte gjenstander: konkylier, anatomiske plastorganer, turkisglitrende juksediamanter, flettede stråfigurer, lekeslanger. De gir hver skulptur personlighet, men er også relikvier over Maravillas livshistorie: readymades han har samlet på reiser i egne flyktningfotspor. Alt fra dyre krystaller til biter med plast har fått være med.

Guadalupe Maravilla ble født i maya-etterkommernes El Salvador i 1976. Som åtteåring flyktet han fra borgerkrigen, til fots og helt alene. Gjennom Honduras, Guatemala og Mexico til New York, der han fremdeles bor og arbeider. Lenge var han en av USAs mange udokumenterte flyktninger, et traume han selv sier manifesterte seg i magen hans som en svulst. Allerede da han fikk sin BFA ved School of Visual Arts i New York, var han interessert i spiritualisme, men etter at han overlevde kreftbehandling for ti år siden, ble healing for alvor en del av kunstpraksisen hans.

For ham handler det om å spre kunnskap videre.

– Å være kunstner gir meg en mulighet til å snakke offentlig, og dele mine egne erfaringer med andre som går gjennom noe lignende. I det ligger det et ansvar fordi jeg sitter på all denne kunnskapen som kan hjelpe andre, forteller han.

Disease Thrower #13 er laget av resirkulert aluminium helt gjennom tønner fylt med små gelatinkuler. Skulpturen står vanligvis i Socerates Sculpture Park i New York. Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter

Utstillingens tittel henviser til en type butikk som i visse deler av Latin-Amerika og diaspora-miljøer i New York går under navnet botanica. Som en slags helsekost pluss fungerer de som religiøse og spirituelle, men også praktiske, samlingssteder for lokalbefolkningen. Her får man kjøpt medisinske urter, røkelse, lys og andre rituelle objekter, men også veiledning om alt fra åndelige anliggender til hvordan det lokale byråkratiet fungerer.

Samhold og fellesskap er gjennomintegrert i Maravillas praksis. Han inviterer jevnlig kreftpasienter, udokumenterte flyktninger og andre som trenger det til å delta i healing-seremonier. Med museumspenger i lomma hyrer han latinamerikanske håndverkskunstnere til å lage verk sammen med ham, eller etter hans skisser. Slik skaper han mikroøkonomier, forteller han, og bidrar til å holde tradisjonelle latinamerikanske håndverkstradisjoner i live. Resultatet blir kunst som preges av hans idé og deres hånd, samtidig.

Som i serien Retablos: 11 små malerier på tinn, malt av Daniel Vilchis, fjerdegenerasjons retablos-maler. Den folkelige, religiøse ex voto-kunsten ble brakt til Latin-Amerika av katolske europeere, og males på bestilling for å uttrykke takknemmelighet etter å ha overlevd en farlig eller alvorlig hendelse.

I I want to thank the cucumbers Retablo (2021) takker kunstneren agurken for hjelpen den ga da han fikk strålebehandling. Motivet viser en overkropp dekket i lange agurkskiver, et ritual han gjennomgikk etter hver behandling for å fjerne overflødig varme fra kroppen. På hver side av overkroppen står små rustningutstyrte bjørner – spirit animals – med støvsugere i hendene, svevende på hver sin dryppende isbit.

Collagene i Tripa Chuca-serien kombinerer lystig ikonografi med blodig migrasjonshistorie. Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter

Maravilla blander maya-symbolikk med sin egen fantasi og skaper en egen, personlig ikonografi. Isbitene går igjen som motiv flere steder i utstillingen, ofte dryppende av blodrødt – en tydelig kritisk henvisning til den amerikanske immigrasjonsetaten, I.C.E.

Gjennom broderi, tegning og collager fortelles historier om migrasjon, kreftsykdom, kolonisering. Collage-serien Tripa Chuca tar utgangspunkt i utskrifter av Codex Azcatitlan, som dokumenterer okkupasjonen av den aztekiske urbefolkningen. Tripa Chuca er en salvadoransk barnelek, der to deltakere tegner hver sin strek fritt mellom tall eller prikker. Sammen med andre udokumenterte flyktninger har Maravilla tegnet mønstre over codexene. Strekene danner imaginære kart, ikke over et stykke land, men over opphavspersonenes fantasi og frihet.

Tross de alvorlige temaene er det en letthet i arbeidet hans, både i den intuitive arbeidsmåten og den pastellfargede, fantasifulle ikonografien. En tegning av Fred Flintstone, en fargerik livmor malt på en dehydrert tortilla, en samling squash, lystig dekorert med sølvtusj.

Her er ingen postmodernistisk trang til å gjøre seg vanskelig. Historiene som fortelles, om både eldgamle og personlige traumer, føles sanne på samme måte som vi vet, instinktivt, at de fargerike, lekeaktige plastmodellene av anatomiske organer refererer til våre egne, skjøre kropper. Sound Botánica flommer over av generøsitet, og gjør tanken på kunst som helende til en bokstavelig sannhet man gjerne kjøper.

Og det må sies: Healing gjør seg bedre i kunsten enn som salgsvare på Instagram.

Ex voto-maleriene i serien Retablos er malt av en fjerdegenerasjons retablo-maler som Maravilla møtte i Mexico. Foto: Christian Tunge / Henie Onstad Kunstsenter