Hver millimeter er planlagt når Eivind Blaker jobber med sine relieffer.
De kan umiddelbart ligne karakterer fra et hvilket som helst tegneseriehefte vi leste som barn. Med målrettet blikk og knyttede never er de klare til å ta verden på sine skuldre. De gode er klare til kamp mot det onde. Men bakenfor de strenge sorte linjene, i de mange blikkene, skimtes velkjente og svært menneskelige følelser. Sårbarhet, anger, frykt, styrke og usikkerhet.
Kunstneren Eivind Blaker arbeider med relieff, silketrykk og skulptur. Han er riktignok aller best kjent for sine fargerike relieffer med tegneseriemotiv. KUNST treffer Blaker på en usedvanlig varm dag i mars for å snakke om sannhet, superhelter og sommerens separatutstilling.
Det dufter deilig av nytraktet kaffe og fersk søtbakst inne i det intime og hjemmekoselige bakeriet på Grefsen. En lang kø med gjester har allerede formet seg denne lørdagsmorgenen. Alle er sultne på nybakt brød til helgefrokosten.
– Jeg tror jeg kjører på med et kakestykke, jeg, sier Blaker, når høflighetsfrasene er utvekslet og jakken henger på stolen.
Denne sommeren er han aktuell med sin andre separatutstilling hos Galleri Fineart i Oslo. Han lover publikum kunst i tradisjonell Blaker-stil; relieffer, sannsynligvis noen silketrykk og også noen trykk på aluminium – det har han ikke gjort før!
– Det blir mye tegneserier, det gjør det. Jeg er veldig glad i tegneserier, sier han, og tar en stor jafs av kanelbollen.
Point Blank.
Eivind Blaker vokste opp på Stathelle, et lite og rolig sted to timer sør for hovedstaden. Han minnes hvordan han nærmest instinktivt plukket opp sitt første tegneseriehefte som barn. Det var kjærlighet ved første «Kick!», og etterpå var det opplagt kun Batman og Spiderman som gjaldt. Barndommen suste av gårde i hjemmesydde superdrakter, og på skolen rablet han ned fantasidyr i skrivebøkene. Tegningene som ble gode nok, skar han ut i isopor på fritiden.
– Det var ikke opplagt at jeg skulle bli kunstner, ikke i det hele tatt. Jeg kunne ha blitt en utmerket snekker eller revisor, begynner han, og tar en slurk kakao.
– Jeg ville ikke ha plassert meg selv i kategori med alle som måtte bli kunstnere, men det er klart at det fantes noe der. Hvis jeg får lage kunst slik jeg liker å lage kunst, så trives jeg med det.
Etter tre år «på rett hylle» ved videregående-linjen som den gangen het tegning, form og farge, søkte han seg til Asker Kunstskole og fikk plass. Senere studerte han ved Kunstakademiet i Oslo. Siden har han levd av sin tredimensjonale pop-kunst via salgsutstillinger, offentlige utsmykningsoppdrag og tidvis gjennom stipend.
Blakers motiver hentes fra tegneseriens episke univers. Scener og karakterer med noe ved seg frigjøres fra sin kontekst for å fortelle en ny historie.
– Jeg vet det med en gang jeg ser det, svarer Blaker selvsikkert på spørsmålet om hvordan han velger hvert enkelt motiv.
– Jeg kan bla og bla i et tegneseriehefte. Plutselig kommer jeg over et bilde jeg stadig blar tilbake til. Det er da jeg vet det. Det er litt uforklarlig. Av og til finnes det bare ett eller annet med ansiktet til karakteren. Det er noe med uttrykket i øynene.
Bildet skannes og overføres til Photoshop, der kunstneren setter sitt eget preg på det. Noe gjøres større, noe gjøres mindre, bakgrunnen endres her og en farge endres der. Ved hjelp av en overhead, et ganske primitivt verktøy for de fleste født etter 1995, tegner Blaker opp motivet på en plate som han sager for hånd, freser for hånd og maler for hånd. Deretter skal platene skrus fast, maskeres og slipes til et ferdig relieff.
– Øyeblikket når jeg har gjort meg helt ferdig, trer noen meter unna og ser verket for første gang, det er det øyeblikket jeg jobber og lever for, sier Blaker, og putter siste bit av bollen i munnen.
The End
Pow
Vi kan ikke unngå å nevne Eivind Blakers helt spesielle arbeidsmetode: en gjennomgripende planlegging ned til millimeteren. I første omgang planlegges hver strek, hver farge og hvert element nøye. Deretter tegner han en detaljert skisse i Photoshop, med nøyaktige mål, slik at sluttresultatet blir best mulig. Ikke den minste strek overlates til tilfeldighetene.
– Det har jeg rett og slett ikke tid til. Det tar såpass lang tid å lage det jeg lager at det ikke er rom for å improvisere. Det finnes aspekter ved prosessen min det hadde vært deilig å eliminere, men da lider kvaliteten på verket. Det er sjelden jeg tar snarveier, og de gangene jeg gjør det, blir jeg minnet på at det ikke er verdt det.
– Vil du si du er perfeksjonist?
– Ja, jeg vil vel det. Praktisk perfeksjonist. På Kunstskolen ble jeg fortalt at jeg ikke burde bli kunstner.
– Virkelig?
– Jeg arbeider veldig rigid, aldri spontant. Jeg liker å planlegge alt jeg gjør. Litt utypisk for en kunstner kanskje, men det passer meg veldig fint, sier han blidt og retter seg opp i stolen.
Blaker liker å skape kunst med klarhet. Verk som befinner seg behagelig innenfor linjen. Alt skal helst bli så perfekt som det kan få blitt innenfor en viss ramme. Et øyeblikk av klarhet er fint.
– Og sjeldent, legger han til.
Som kunstner synes han det er best å ha kontroll, forteller han. Og skal noe gjøres riktig, så må han helst gjøre det selv.
– Rett og slett fordi det ikke finnes noen andre som bryr seg like mye om bildet som det jeg gjør.
– Du er, som du selv sier, glad i å ha kontroll. I sommer skal helt nye verk stilles ut for et publikum som skal synse og mene noe om kunsten din. Hvordan kjennes det?
– På et tidspunkt er jeg nødt til å gi slipp på verket. Jeg vet jeg har gjort mitt beste, og så må publikum få synes det de vil. Det beste er …
Han tenker seg om et øyeblikk.
– Jeg har minner om at jeg ble tvunget med på utstilling som barn, og at jeg hatet det. Men så, plutselig, kunne jeg oppdage et bilde jeg faktisk likte. Av og til overhører jeg barn og ungdommer, som åpenbart er på en av utstillingene mine mot sin vilje, si noe positivt om kunsten min. Sannheten er verdt å høre, og er alltid veldig interessant når den kommer fra barn. Det de sier er ufiltrert, og det liker jeg godt. Jeg får ofte god respons, noe som er hyggelig. Jeg liker å få høre negativ respons også. Noen ganger i hvert fall, sier han og ler.
De siste kaffedråpene er lunkne, men vi heller dem i oss likevel.
Payback Time
– Hvorfor tegneserier og superhelter, egentlig?
– Superhelter og tegneserier er en virkelighetsflukt. Det ligger godt plantet i menneskets natur å ha helter og forbilder. Alle har vi vel drømt om å redde verden? spør han retorisk mens han bretter sammen det tomme kakepapiret.
– I tegneserier, i større grad enn i annen fiksjon, er man tradisjonelt ute etter en slags deilig klarhet i at det gode kjemper mot det onde. Helt uten gråsoner. Det tror jeg er både emosjonelt tilfredsstillende og idealistisk.
– For veldig mange av oss var det slik at superhelter var en guttegreie, og det fantes ikke fryktelig mange kvinnelige superhelter. I det minste ikke for norske lesere.
– Slik var det nok også for meg på åttitallet, men nå i dag er jeg ikke så sikker lenger. Før i tiden var kvinnelige karakterer biroller som skulle støtte den mannlige hovedkarakteren. Historien om Lois Lane hadde aldri blitt fortalt om det ikke var for Supermann. Slik skal det jo ikke være. Jeg vil veldig gjerne portrettere kvinneroller som sterke, uavhengige og skikkelig bad ass. Det trenger vi mer av.
I dag holder Eivind Blaker og familien til i Blakers barndomshjem på Stathelle, der han har sitt eget atelier. Det er nok tiden alene på atelieret han liker aller best ved kunstnertilværelsen.
– Hvis jeg kunne få holde meg på atelieret, lage kunst og bare skyve den ut døren så snart den var klar, hadde jeg vært fornøyd med det. Skaperglede er en livskvalitet som for meg er … Jeg vil ikke si den er essensiell, men for meg ligger det en enorm glede i det å skape. Visjoner og idéer som jeg setter ut i livet ved å planlegge, prøve og prøve igjen. Det er, tja, kall det magisk, da? Det er utrolig tilfredsstillende og rett og slett skikkelig gøy!
In the Dark