Kremen av kunstnere samles på Glassverket

Designsjef Maud Bugges moderne lysekrone «Krystallskredet» pryder trappen opp til Galleri 2 på Hadeland Glassverk. Foto: Aurora Sæverud

Hadeland Glassverk fyller 260 år og stiller ut 12 norske kunstnergiganter for å feire begivenheten. Utstillingen blander det beste fra billedkunst og glasskunst – og er et trekkplaster for alle som ønsker et innslag kulturspekket sommeridyll.

Lørdag 14. mai var redaksjonen tilstede på åpningen av utstillingen 12 Norske Giganter på Hadeland Glassverk i anledning deres 260-årsjubileum. Utstillingen står til og med 28. august. 

(JEVNAKER) Langs landeveien ligger gresset nygrønt og gulflekket av vårens mange hestehov. Solen stråler, og pollenet flyr synlig gjennom luften og legger seg på frontruten. Én times kjøretur utenfor Oslo ligger Hadeland Glassverk – en klynge av små og store industribygg, hus og tømmerhytter rett ved Randsfjorden, innhyllet i en forsmak på sommeren.  

Glassverket feirer sitt 260-årsjubileum og arrangørene kunne ikke bedt om en mer idyllisk dag. Det er folksomt på tunet. Store og små er festkledde, og antallet blomstermønstrede kjoler forsterker sommerfølelsen ytterligere. 

Hadeland glassverk er Norges eldste eksisterende industribedrift. Eventyret begynte i 1762, da glass vokste frem som et nyttig materiale for produksjon. Plasseringen rett ved Randsfjorden var lang fra tilfeldig, siden produksjon av glass krever store mengder sand.  

Sommer på Hadeland Glassverk, en perle i Jevnaker. Foto: Hadeland Glassverk

Det finnes ikke lenger industriproduksjon av plateglass i Norge, men noen få produsenter lager husholdningsglass og kunstglass. I dag er Hadeland Glassverk verdensledende innenfor denne formen for glassproduksjon, og høster stor internasjonal anerkjennelse for design og kvalitet.  

Glassene herfra er å finne i tusenvis av norske hjem. De er yndede samlerobjekter eller nostalgiske minner fra bestemors finere middager – fra en tid da glass gikk i arv fra den ene generasjonen til den neste.  

12 kunstnere 

For å markere jubileet er det invitert 12 kjente norske kunstnere til å stille ut i Galleri 2 på Hadeland Glassverk. Hver kunstner har fått smykket ut hvert sitt vinglass med et kunstverk – en ekstra godbit til de samlerglade. 

Galleri 2 på Glassverket er et stort, luftig og lyst lokale. Galleriet kan på sett og vis minne om en liten kunstmesse, der hver kunstner har fått sitt eget lille rom eller område.  

I hjertet av utstillingen står en beskjeden, men vakker, samling glass. På veggen står “Maud Gjeruldsen Bugge” tydelig i sort. Glassbollene, fatene og vasene til Glassverkets nåværende designsjef er i duse, lyse farger. Spiralformene og opplevelsen av vridd optikk er gjentakende i designsjefens stil. Lyset trenger gjennom glasset og pastellfarger slår vakkert utover de hvite veggene. 

Ulf Nilsens verker gjør seg godt på en kontrastvegg. Begge foto: A. Sæverud

Videre får publikum se verker av blant annet Håkon Bleken, Sverre Bjertnæs og Elisabeth Werp. Uttrykket varierer sterkt for hver kunstner, men på grunn av den spesielle rominndelingen konkurrerer ikke verkene om oppmerksomheten.  

Kurator for utstillingen er Linn Stokke. Hun er også styreleder av kulturrådet på Hadeland Glassverk – og mangeårig kollega av designsjefen. Stokke beveger seg rundt i rommet og smiler, ønsker velkommen og forteller om utstillingen til en gruppe som følger henne gjennom galleriet. 

– Med denne åpningen ønsket vi å samle de mest betydningsfulle kunstnerne i Norge i dag, sier hun smilende og ser beundrende på verkene som fyller rommet.  

På 260-årsdagen åpnet også Skattekammeret – en stor samling av glassproduksjon over tre etasjer – som forteller historien om Hadeland Glassverk. Den historiske samlingen, som ligger i et eget bygg, blir nå en permanent utstilling på Glassverket. 

Billedkunstneren er tilstede på jubileumsåpningen. Foto: Aurora Sæverud

Gullvågs malerier er alvorlige, med sorte bakgrunner. Likevel er han leken, med prangende farger i komposisjonene sine. Et portrett i profil av Marcus Aurelius til hest; En død hare spent over et spisebord; Og en enorm samling glassflasker med forskjellig innhold. Dette er noen av motivene Gullvåg presenterer i jubileumsutstillingen.  

– Jeg har kanskje en litt sær interesse for disse gamle sjangerne, som portrett og kirkekunst. Da jeg var ferdig på Akademiet tenkte jeg at dette var de mest håpløse sporene, men også de mest interessante – fordi det har så lang, tung historie. Jeg har reist mye og sett mye kirkekunst og portretter, og det er jo på en måte to sjangere jeg har jobbet mye med etter hvert. Dette er kanskje et forsøk på å se om de prosjektene kan ha en gyldighet i dag også.  

Kirkekunsten han ellers har fått stor anerkjennelse for, er ikke i fokus på jubileumsdagen, men det historiske fortsetter å inspirere ham. I bildene som nå henger på Galleri 2 på Glassverket er det en tydelig rød tråd:  

– Det jeg jobber med her er ideen om å samle på saker og ting. 

Et av verkene er et stort motiv av glassflasker som fyller en stor hylle – glass på glass med ubestemmelig innhold, som gir en kald assosiasjon til legemer lagt på sprit. Et verk som står seg spesielt godt til Glassverkets 260-årsdag. Kunstneren forteller at han er blitt inspirert blant annet av samlingen spritglass på Naturhistorisk museum i London.  

– Jeg er litt fascinert av det menneskelige trekket å prøve å få forstå sammenhengen, naturen – livet – ved å fryse det, legge det på sprit, dissekere det. Ved å gjøre det tror vi at vi forstår det, men – forstår vi det? 

I jubileumsutstillingen holder Gullvåg på det figurative uttrykket, men utforsker også en slags surrealistisk elde i bildene sine. Motivene er dratt, som om malingen renner nedover fra motivene – eller de er brunflekkede – som for å understreke det historiske aspektet.  

Blant motivene med samlingstema skiller også et annet verk seg ut: En stor bokhylle full av gamle bøker. Øynene glir over de detaljerte bokryggene med snirklete skrift – kjente titler som Ulysses, Bildet av Dorian Gray og Fluenes herre. En samling bøker med én ting til felles: 

– I biblioteket for de forbudte tekster så har jeg også sett på hvor mange tekster som egentlig, ett eller annet sted, blir forbudt, sier Gullvåg. 

– Det kan jo også kunsten oppleve, det at du noen steder i verden vil oppleve sensur, legger han til.  

«Dirigenten»

Maud Gjeruldsen Bugge sitter med solen i ryggen på en hvit benk. Bak henne står en stor scene der det er holdt konsert og ordføreren har holdt tale. Menneskene trekker forbi, og flere kjenninger må stoppe for å hilse og gratulere Glassverkets designsjef med dagen.  

– Glass er et helt fantastisk materiale. Det har det transparente i seg, det formbare – og fargene – det har så mange muligheter, sier Bugge mens hun tidvis stopper opp for å lete etter ordene som best beskriver lidenskapen.  

Designsjefen er et kjent og kjært ansikt på Glassverket, som hennes forgjengere før henne. Hver designsjef på Glassverket får muligheten til å sette sitt særegne avtrykk på norsk industrikunst. Kjente kunstnere som Sverre Pettersen og Benny Motzfeldt har på hver sin måte formet Hadeland Glassverks historie gjennom rollen som designsjef. 

Bugge har holdt den ærverdige stillingen siden 1994, men begynte å jobbe på Glassverket som designer fem år før, i 1989. Kunstneren har hovedfag i keramikk fra Statens håndverks- og kunstindustriskole, men var ikke fremmed for glassproduksjon.  

Bugge ble introdusert for Hadeland allerede i 1986, som praktikant. Da jobbet hun er kort periode i alle avdelingene på Glassverket.  

– Jeg slipte, jeg graverte, jeg var med å bære inn glass i hytta – og fikk én uke til slutt der et team jobbet bare med meg. Det var en fantastisk måte å bli kjent med Glassverket på, og jeg ble veldig betatt av glass som materiale.  

– Jeg syns det var nedtur å komme tilbake til leiren, legger keramikeren til.  

Bugge utmerket seg tidlig og Glassverket fulgte utviklingen hennes tett. Men det var først etter at Nasjonalmuseet kjøpte noen av verkene hennes, at Glassverket på alvor bestemte seg for å snappe opp det unge talentet.  

Designsjefens arbeid krever kontinuerlig kreativitet og inspirasjon. Samtidig som lagarbeidet er helt essensielt for produksjonen og ferdigstillelsen av et nytt produkt. Bugge er ikke sen med å rose glassmesterne som jobber rundt henne: 

– Siden jeg er den som tegner, og de er den som blåser, så er vi helt avhengige av å kunne kommunisere. Det blir som en dirigent i et orkester. Du må vite hvem som skal spille når. Og jeg har topp folk med meg, og vi er veldig samkjørte. Tilgangen på den ressursen som disse mesterne er, det er ikke mange forunt å ha det rundt seg.