Mona Pahle Bjerke er kunstkritikeren som ikke legger noe imellom i sine uttalelser om norsk kunst- og kulturliv. Nasjonalmuseets direktør Karin Hindsbo, dronning Sonja og mange kunstnere har fått passet påskrevet av den uredde kunsthistorikeren. Hun er NRKs faste kunstanmelder, og i radioprogrammet Studio 2 tester Pahle Bjerke sine egne kunstteorier i møte med eksperter. Hun underviser også i kunst- og designhistorie ved KHiO. Må man være spesielt smart for å forstå kunst? Vi har tatt en prat med anmelderen som mener at den ideen egentlig beror på en misforståelse.
– Hvilken utstilling og hvilket galleri/museum besøkte du sist?
– Henie Onstad Kunstsenter: Oppgjørets time.
– Du er kjent for å være en uredd og frittalende kunstkritiker, hvilken annen kunstkritiker skulle du gjerne delt en flaske vin med?
– Jeg har hatt mange fine samtaler med Lotte Sandberg, men jeg skulle gjerne ha delt en flaske vin med henne. Det fikk jeg dessverre aldri gjort.
– Finnes det kunstverk du ennå ikke har fått sett, men som du har lyst til å oppleve?
– Ja, det finnes svært mange kunstverk jeg ikke har fått sett. Jeg har vært i Milano fire ganger uten å ha fått oppleve Leonardo da Vincis Last Supper. Det står veldig høyt på listen min. Jeg angrer også bittert på at jeg ikke fikk opplevd Olafur Eliassons The Weather Project i Tate Modern i 2003, der han forsøkte å gjenskape solen inne i museets store turbinhall.
– Skal kunst fortsatt provosere? Eller er provokasjonen blitt litt passé?
– Provokasjon er ikke et mål i seg selv, men at du blir provosert, er jo et tegn på at du er berørt, at kunstverket igangsetter noe i deg, og det er jo en grunnleggende egenskap som kunsten bør ha, at den forstyrrer oss og kaster nytt lys på fenomener. Det blir aldri passé!
– Som kunstkritiker – skulle du gjerne hatt en enda skarpere penn?
– Nei, jeg uttrykker meg så krast som jeg ønsker. Jeg tenker meg grundig om hvis jeg tyr til kraftuttrykk. Det er viktig å ikke bare slå om seg med refsende ord, man må faktisk også argumentere for at noe ikke er godt.
– Hva slags kunst har du selv på veggen?
– Jeg har en del malerier og tegninger av min egen bestefar André Bjerke, som jo først og fremst var dikter, men som har laget noen veldig morsomme bilder og illustrasjoner. Og så har jeg en del bilder som er laget av min far Jan Pahle, som også er grafiker og tegner. Men jeg er jo veldig stolt av å være eier av en ekte Rolf Nesch; et trykk som gjennom årene har fått tittelen Jensen, Kenguruen og Trollet, jeg vet ikke om det er en tittel som Nesch selv noen gang satte. Jeg fikk dette bildet av moren min til min 35-årsdag. For øvrig kan jeg jo som kritiker ikke kjøpe kunst, da jeg selvsagt ikke skal handle i et marked jeg er med på å påvirke.
Leonardo da Vinci, The Last Supper (1495–98), 460 × 880 cm. Santa Maria delle Grazie, Milano
– Mener du at kunnskap er en forutsetning for å oppleve kunst?
– Jeg tror den tanken om at man må være så smart for å forstå kunst, egentlig beror på en misforståelse. Jeg tenker at det handler mindre om å forstå og mer om å oppleve. Noe av det fine er jo at man kanskje oppdager noe helt annet i verket enn det som kunstneren forsøkte å finne ut av. Det at man har fått denne forståelsen av samtidskunst som noe som er så vanskelig, det handler om elendig kunstformidling. Og vi må bare erkjenne det: Det er for mye svada i kunstfeltet; det produseres altfor mange dårlige tekster; kommunikasjonen tar ikke alltid sikte på å gjøre kunsten forståelig. Og det er disse spørsmålene vi egentlig må stille oss når vi skal formidle kunst: Ønsker jeg å forklare eller å fortrylle? Ønsker jeg å gi min leser eller lytter en opplevelse av å være klok, å henge med, eller er jeg først og fremst opptatt av selv å fremstå som klok?
– Hvilken nålevende kunstner ville du hyret for å lage en akt av deg?
– Litt usikker på om det ville være forenlig med rollen å hyre noen til å male en akt av meg. Men hvis jeg, rent teoretisk, skulle valgt en kunstner, så ville nok valget falt på Håkon Bleken.
– Har du en kunstopplevelse som har gjort et uutslettelig inntrykk på deg?
– Mange! Det er vanskelig å velge. Men den sørafrikanske, Amsterdam-baserte kunstneren Marlene Dumas’ utstilling på Stedelijk i 2014 er én. Dumas er opptatt av evige eksistensielle problemstillinger, men også mer aktuelle politiske spørsmål. Og hun har en tendens til å skape kontrovers og opprør. Ikke fordi hun ønsker å provosere for provokasjonens skyld, men fordi hun finner de mentale minefeltene mest interessante. Hun har for eksempel utforsket Kristus-skikkelsen, og da har hun ikke vært opptatt av Jesus Kristus som en lidende frelser, men som erotisk vesen, og som begjærsobjekt. Også barnet har hun sett på med uvant blikk. I maleriene hennes finner vi ikke det uskyldsrene, fromme, nusselige barnet, men barn som sterke individualiteter, med drifter og impulser, og iblant et mørke vi ikke kjenner opphavet til.
– Du underviser ved KHiO, synes du det er tilstrekkelig med kunstundervisningen i grunnskolen?
– Nei, jeg mener at både barn og unge bør tegne og male hver eneste dag. Det praktiserer vi hjemme hos meg! Jeg tror man utvikler langt mer enn tegneferdigheter på denne måten, jeg er overbevist om at det er meget gunstig for den kognitive utviklingen, slik det for eksempel er når man jobber med musikk.
– Hvis du kunne valgt å anmelde hvilken som helst utstilling fra hele kunsthistorien, hvilken ville det vært?
– Vi drømmer sjelden om å være eldre enn vi er. Men jeg må innrømme at jeg ofte tenker med en viss misunnelse på dem som var unge voksne på 70- og 80-tallet; de som fikk oppleve John Cage, Laurie Anderson, Yoko Ono eller Joseph Beuys, eller for den saks skyld Arne Nordheim i fri utfoldelse på Henie Onstad Kunstsenter. Jeg skulle også gjerne opplevd Høstutstillingen 1967 da Kjartan Slettemark skapte det første performansprosjektet på norsk jord, der han plasserte seg selv utenfor Kunstnernes Hus i en knallrosa malt jeansdrakt på en bjørnefell. Ved siden av lå en rykende jordklode. Selv satt han og la kabal med 5000 bilder av formann Mao. Men det er selvsagt også et vell av internasjonale utstillinger som det ville vært stort å få med seg, som Edward Steichen The Family of Man (1955), New Documents på MoMA i 1967, der blant andre Diane Arbus var godt representert, eller Richard Avedon In the American West i Amon Carter Museum i 1979. Jeg kunne fortsatt å ramse opp ting det hadde vært fantastisk å få med seg!