Foto: Tor Simen Ulstein / KUNSTDOK

Foto: Tor Simen Ulstein / KUNSTDOK

Nellie Jonssons ruglete hverdagsobjekter sendte meg på en overraskende tidsreise.

Nellie Jonsson
(f. 1992 i Umeå i Sverige)

– BFA (2019) og MFA (2021) fra Kunsthøgskolen i Oslo.

– Utstillingen POLLY ble vist i KUBEN på QB Gallery 3. september–3. oktober 2021. Kurator var Christine Marie Bruu.

– Jonsson driver Klumpen Keramikkstudio ved Carl Berner i Oslo sammen med en studievenninne.

– I 2022 er Jonsson aktuell med utstilling på RAM galleri 13. januar–13. februar og TALENTE 2021 i München.

– Hjemmeside: nelliejonsson.com, Instagram: @nellie414

Etter at jeg hadde møtt Nellie Jonsson og sett keramikkskulpturene hennes, begynte jeg å tenke på den uendelig lange tradisjonen for etterligninger i kunsten og hvordan vi alltid kommer tilbake til det. Hva gir det oss mennesker å se noe som allerede eksisterer, bare i et annet format eller litt annen fasong? Det er jo en innebygd trang fra vi er helt små. Vi tegner strekmenn, sol og blomster, og holder arket stolt opp så andre kan se hva vi har klart. Vi gråter, ler, blir sinte og redde av å se alternativer til vår egen virkelighet i billedkunst, bøker, teater og film, og får aldri nok. Fenomenet er selvfølgelig grundig besvart av filosofer og andre kloke hoder gjennom århundrene. Likevel, konfrontert med en ordinær blomst i potte som ikke er en ekte blomst i potte, men av brent og malt leire, og som attpåtil er så røft utført at den ikke lurer noen, undrer jeg på hvorfor i all verden jeg blir så betatt. Kanskje fordi det er rart og sjarmerende. Men Jonssons figurer pirker også borti noe langt, langt bak i hukommelsen min. Mer om det etterpå, først tilbake til selve intervjuet.

I visningsrommet KUBEN på QB Gallery står den svenske kunstnerens keramikk høyt og lavt. En grovt modellert dum-telefon fra slutten av 1990-tallet, en trearmet lysestake som holder på å segne om, og sitroner, klementiner og østers tilsynelatende vilkårlig plassert på en skål. Jonsson kom tilbake fra Hellas-ferie natten før og holder godt rundt dagens første kaffekopp med begge hender. Vi stopper ved en litt mismodig lampe.

– Jeg er en lett påvirkelig person og tar inn mye av omgivelsene mine. Tar inn det som skjer meg akkurat her og nå. Da jeg laget denne lampen, hadde jeg nettopp vært på besøk hos foreldrene mine i Umeå. Jeg hadde begynt å jobbe mot denne utstillingen på QB og var nok litt ekstra observant på hvilke gjenstander vi har der, i barndomshjemmet mitt. Plutselig la jeg merke til denne lampen med et litt orientalsk preg. Vi har hatt den lenge, men det var først nå jeg virkelig så den, og spørsmålene strømmet på: Hvorfor har vi den lampen? Hvordan ser den egentlig ut? Hvem sin smak er det, og hvilken tid kommer den fra? Den gamle bærbare telefonen som står ved siden av, var også et minne jeg fikk da jeg var der. Den er fra før mobilens tid, da alle delte samme telefon og ingen visste hvor den var. Noen hadde kanskje lagt den igjen på soverommet, og når den ringte, måtte man løpe rundt og lete.           

Foto: Tor Simen Ulstein / KUNSTDOK

Henter du mye fra egen hverdag i kunsten din?
– Ja, på en måte gjør jeg vel det. Men jeg blander det med assosiasjoner. For eksempel noe jeg har sett i en film, noe jeg har snakket med andre om, eller andre ulike innfall. Samtidig vil jeg at det skal være litt mystisk. Det skal ikke være helt tydelig hva det handler om, men snarere at objektene skal foreslå noe.

Å bli billedkunstner var ikke et opplagt valg for Nellie Jonsson. Ei heller det å jobbe med keramikk. Hun forteller at hun tok «Bild och form» på videregående i Umeå, men at interessene hennes favnet vidt. Hun drev med fotografi, poesi, film og blogg. Allerede den gang var hun opptatt av tematikk som hverdag og eksistensialisme, blandet med det uforutsigbare og litt merkelige. Etter forberedende studier på KV Konstskola i Gøteborg holdt det derimot på å stoppe opp. Jonsson søkte, men kom ikke inn på noen kunsthøyskoler. Det var veldig vanskelig, bedyrer hun, og noe som sikkert ville tatt motet fra mange. Men så, ett år senere og den siste dagen før fristen gikk ut, søkte hun Kunsthøgskolen i Oslo bare for å ta en sjanse, og kom inn på keramikklinjen i materialbasert kunst. Selv om hun ikke hadde erfaring med keramikk fra før.

Så det at du begynte å jobbe med keramikk var nesten tilfeldig?
– På en måte, men samtidig ikke. Da jeg gikk siste året på kunstskolen i Gøteborg, laget jeg blant annet små figurer i plastelina, et lignende materiale. Jeg var også inspirert av keramikk-kunstnere som Joakim Ojanen, og Klara Kristalova som lager The Grudge-aktige figurer. Skumle, bleke jenter med langt, svart hår og ville dyr. Jeg ble bevisst på at det er viktig for meg med et uttrykk som er ærlig. Hvor en får en følelse av hvordan det er laget.

For keramikken din er ganske grovt utført. Det er ingen glatte, jevne flater og kanter. Det er ujevnt og ruglete …
– Nettopp. Man kan se hvor hendene har trykket. Det er vel fordi jeg er utålmodig. Jeg hadde aldri klart å sitte stille lenge og lage noe som var helt realistisk. Jeg øver meg på det, for det blir jo bedre da, men det er så viktig for meg å raskt kunne se formen. Å lage keramikk er uansett en lang prosess fordi man må gjennom flere stadier. Man må forme det, brenne det, male og glasere. Så det tar tid å nå fram til sluttresultatet. Men jeg kan fort få en følelse av den endelige formen. 

Foto: Tor Simen Ulstein / KUNSTDOK

Foto: Tor Simen Ulstein / KUNSTDOK

Du tar hverdagslige objekter og opphøyer dem til noe av kunstnerisk verdi. Samtidig er det et tydelig innslag av humor, og figurene er utført i en tegneserieaktig form. Hva er tankene dine bak dette?
– Jeg er fascinert av den naive stilen, av barnetegninger og det direkte, og tegneserienes slående farger. Jeg bruker den tegnede stilen fordi man lett oppfatter at det ikke er virkeligheten, men en plass der man kan tenke over det man ser og bruke fantasien sin. Jeg opplever også at denne generasjonen verdsetter humor i større grad. Alt trenger ikke være så alvorlig. Men det skal heller ikke bare være humoristisk. Som jeg nevnte i sted, vil jeg at det skal være litt mystisk og merkelig, og få en til å tenke: Men hvorfor det? Sånn som her, i denne skålen ligger det både østers og sitroner. Det er et produkt av innfall. Jeg har nylig lært meg å like østers selv. Det jo så dekadent, og så ekkelt-godt.

Jonsson later som om hun svelger østers, sier at det føles som snørr i halsen og ler. Samtalen går fra det ene til det andre, styrt av gjenstandene blikket faller på. Til utstillingen POLLY på QB følger en tekst som hun har skrevet selv. Det er en svært personlig «stream of consciousness», eller bevissthetsstrøm, som hopper fra tomater til bilkjøring og det å spille gamle dataspill. Teksten beskriver ikke utstillingen, men setter betrakteren i en slags modus for opplevelsen av den. For her hopper det også meningsløst, men like fullt naturlig fra et badekar med løveføtter til et innrammet postkort, James Bonds martiniglass og et par terninger. Nettopp slik vi faktisk tenker store deler av tiden. Bruddstykker som avløser hverandre. Innfall, distraksjoner og minner.

– Ref den orientalske lampen i barndomshjemmet ditt, som du egentlig ikke hadde lagt merke til før. Handler dette også om hvordan forholdet til tingene vi omgir oss med forandres over tid?
– Ja, jeg synes det er fascinerende å kikke på bilder av interiører fra flere tiår siden. Hver generasjon er så opptatt av å vise «sånn her så det ut på vår tid». Nå beveger vi oss i tillegg så fort fremover at bilder fra 10 år siden føles som en helt annen tid. Jeg stiller spørsmål ved hvorfor tingene og utseende på dem er så viktig. Hvorfor skal det endre seg hele tiden? For selv om tingene forandrer seg, er vi jo de samme menneskene, med lignende liv, relasjoner, jobber og problemer. Det er den samme eksistensen, men akkurat det hører vi ikke så mye om.

Der traff Jonsson spikeren på hodet. Det var nemlig dette tidsaspektet som hadde rørt ved noe inni meg. For selv om vi fremdeles har blomsterpotter og telefoner, var det noe med utseende og paletten på tingene som på diskré vis sendte meg 20 år tilbake. Til ungdommen Ingrid og den verden jeg vandret rundt i den gang. Den samme Ingrid og den samme verden, men annerledes. Da jeg kunne ligge i timevis på det varme baderomsgulvet og drømme meg bort i pastellfargede jenteblader. Snike meg til å se The X-files på tjukk-TV-en i kjellerstua når mamma og pappa hadde lagt seg. Hvor gjevt det var å besøke den kule leiligheten til storesøsteren min i Oslo, med et interiør vi sikkert hadde ledd litt av nå. Poenget er at møtet med kunsten til Jonsson ble et lite gjensyn med meg selv, før studietid, før mer eller mindre vellykkede vennskap og kjærlighetsaffærer, karriere og hektisk småbarnsliv. Og de små og store erkjennelsene det gir. Det er vel derfor vi aldri blir lei av etterligninger og alternative virkeligheter. Vi vil bare så gjerne forstå.

Foto: Tor Simen Ulstein / KUNSTDOK