Foto: Adria Goula

Edvard Munch ble aldri ferdig med å utforske kunstens muligheter, og på samme måte får vi nå gjenoppdage Munch helt på nytt. Den 22. oktober 2021 åpner det nye MUNCH. 

Mer enn et museum 
Vi har lenge fulgt realiseringen av det nye Munchmuseet. Det monumentale bygget som skal huse livsverket til norgeshistoriens største kunstner står ferdig i Bjørvika, og det vertikale tårnet reiser seg med sin karakteristiske knekk over Oslo. Så langt har vi bare sett bygget fra utsiden, og før åpningsdagen den 22. oktober frigis ingen bilder av byggets interiør. Så hva er det egentlig vi kan forvente oss når dørene åpner og vi endelig får tre innenfor? Vi har snakket med kurator på Munchmuseet Kari J. Brandtzæg, som løfter litt på sløret om hva det nye bygget vil by på.  

Det nye MUNCH er tegnet av den spanske arkitektgruppen Estudios Herreros, og den første grunnstenen ble lagt i 2016. Bygningen består av en base og et tårn som er kledd i gjennomsiktige, perforerte aluminiumsplater i bølgende form. Tårnet er konstruert i to deler: En statisk betongkonstruksjon, som oppfyller de mange klima- og sikkerhetskrav til utstilling av kunsten, og en dynamisk og mer transparent del med utsyn over byen, der de besøkende kan bevege seg rundt mellom utstillingene. For arkitektene har klimahensynet vært viktig, og tross det store formatet vil nye MUNCH totalt sett ha et lavere energiforbruk enn det gamle museet på Tøyen. Dermed er det nye museet en toppmoderne satsing, og forskjellene fra det gamle museet er mange. 

Det nye MUNCH vil ikke bare være et museum. På museets nettsider står det at museet ønsker å utvide forståelsen av hva et museum er. Kunstmuseet i tradisjonell forstand blir redefinert og skal i stedet være et sosialt samlingspunkt og et åpent bygg, som fungerer som en forlengelse av gateplanet i Bjørvika. Museet har ambisjoner om å være et levende hus hvor det alltid skal være mulig å oppleve noe nytt og utforske nye perspektiver. I tillegg til de mange utstillingsrommene byr det nye bygget også på barneverksted, kinosal, takterrasse, restaurant, café, butikk og konsertsal. Åpningsprogrammet er omfattende og variert med fokus på både samtidskunst og modernisme. Men det blir mer enn kunstutstillinger – med det kommende MUNCH LIVE-programmet kan vi se frem til arrangementer med musikk, debatt og litteratursamtaler, performance og film. Vi kan med andre ord forvente oss at MUNCH i Bjørvika blir en kulturell møteplass for alle. 

Solen, olje på lerret, 1910-1911. Munchmuseet.

Munch på nytt 
Den mest avgjørende forskjellen fra det gamle museet er det store formatet på bygget. Det blir rett og slett rom for mer av Edvard Munch enn noen gang. «Det nye MUNCH vil gi oss helt nye muligheter for å lage utstillinger. Bygget har 13 etasjer, hvor flere hundre verk utstilles fast samtidig», sier Kari Brandtzæg og fortsetter: «Fortsatt må jeg klype meg i armen når jeg kommer ned til Bjørvika. Er dette den nye virkeligheten? Det å ta rulletrappen opp gjennom de mange etasjene og se de store, nye utstillingshallene er overveldende. Utfordringen blir å fylle disse med et meningsfylt innhold og opplevelser som publikum vil omfavne.»  

Museets egen omfattende samling av Munchs verker blir nå presentert i nye, faste utstillinger, og de nye rammene legger til rette for å gjøre dette på helt nye måter. Først og fremst kan vi med den faste samlingsutstillingen Uendelig forvente å møte kjente verk som Skrik og Madonna i forening med noen av Munchs ukjente verker. Her inviteres den besøkende til å gå fritt mellom tematikker og motiver og til å utforske Munchs arbeidsprosesser. Maleri, fotografi, skulptur og verker på papir får nå den permanente plassen de fortjener. «Dette var ikke mulig i det gamle bygget på Tøyen. Her hendte det at turister som kom langveisfra måtte dra slukøret hjem uten ha sett Skrik. I tillegg får vi en etasje til å vise Rolf Stenersens samling med norsk kunst fra mellomkrigstiden. Jeg ser frem til at denne samlingen endelig blir tilgjengelig for publikum», uttaler Brandtzæg om det nye bygget.  

Skygger er en annen ny, fast utstilling, som tar biografisk formidling til nye høyder. De siste 30 årene av sitt liv tilbrakte Edvard Munch på eiendommen Ekely utenfor Oslo, som han kjøpte i 1916. Da Munch slo seg ned her, var han allerede en anerkjent kunstner, men han fortsatte med å eksperimentere med motiver og teknikker livet ut. Gamle fotografier viser hvordan huset var fullt av ulike gjenstander, diverse moderne apparater og det var malerier, bøker, aviser, papir, malingstuber og verktøy overalt. Selve huset ble revet i 1960, men Munchs hus på Ekely vekkes nå til live i Bjørvika. Gjennom en spesialbygget multimedial installasjon får publikum nå tre inn i Munchs private hjem. Her vil lys, lyd og levende bilder fortelle en sanselig historie om Munchs liv og la gjestene komme tett på tingene Munch eide og brukte i hverdagen.  

Det nye bygget lar dessuten de fysisk aller største verkene i Munchmuseets samling komme til sin rett i utstillingen Monumental. I en spesialbygget sal som strekker seg over to etasjer, vil besøkende blant annet kunne oppleve de over 50 kvadratmeter store maleriene Solen og Forskerne. Disse kunstverkene har vært på en farefull ferd for å komme seg inn i det nye bygget og ble løftet med kran inn gjennom en smal åpning fra museets sjøside. Maleriene ble utført i 1910–11 i forbindelse med et konkurranseutsatt utsmykningsoppdrag til den nye aulaen til Universitetet i Oslo, som Munch vant. Det var Munchs første store offentlige oppdrag, og i arbeidet med prosjektet utførte han flere hundre utkast og skisser. Solen blir med denne utstillingen nå belyst som et nytt vitalistisk hovedmotiv i Munchs karriere, og det settes fokus på hans usedvanlige arbeidsprosess med dette motivet og de store formatene.  

Tracy Emin, I am The Last of my Kind, 2019, akryl på lerret, 182,3 x 120 cm. Courtesy og Galleria Lorcan O’Neill. Foto: Tracy Emin Studio. Copyright for works by Tracey Emin. All right reserved, DACS/BONO, 2021

Emin/Munch 
Den store spesialutstillingen Sjelens ensomhet med samtidskunstner Tracey Emin er en særlig bemerkelsesverdig del av åpningsprogrammet. Tracey Emin (f. 1963) er en av Storbritannias mest kjente samtidskunstnere. Hun fikk sitt internasjonale gjennombrudd på slutten av 1990-tallet med en selvbiografisk og selvutleverende kunst, som både består av skulptur, fotografi, film, neonarbeider og verker som forener maleri, tegning og tekst. Allerede som 17-åring og gjennom hele sin kunstneriske karriere har Tracey Emin vært inspirert av Edvard Munch. Det komplekse og motstridende i menneskets følelsesmessige tilstander er omdreiningspunktet i hennes kunstneriske verk – noe som også står sentralt for Munch.  

Kari Brandtzæg, som har kuratert utstillingen, har lenge hatt et ønske om å lage en utstilling med nettopp Tracey Emin. Brandtzæg beskriver sitt første møte med Emins kunst i 1997 slik: «Det var kunstens personlige og følelsesmessige appell som grep meg. Og på en merkelig måte var det noe veldig kjent med Emins ærlige og ekspressive kunst.» Hun opplevde en særlig nordisk melankoli i verkene, og de mange referanser til Munch inspirerte Brandtzæg den gang til å skrive en artikkel som fikk tittelen On a tight line between life and art. Brandtzæg forklarer: «Det er denne sterke forbindelsen mellom livet og kunsten i Emins kunst som er så lik Munchs.» Hun fortsetter: «Emin bruker egne kroppslige og mentale erfaringer som råmateriale i kunsten sin. Hun løfter det personlige til et allmennmenneskelig nivå, og som i Munchs bilder virvles det opp et spenn av følelser som glede, sorg, begjær, fortvilelse og ensomhet som vi alle kan kjenne oss igjen i.» 

Utgangspunktet for Sjelens ensomhet er den vedvarende påvirkningen Munch har hatt på Emins kunstnerskap. Tracey Emin har i samarbeid med Brandtzæg valgt ut 16 av Munchs malerier og akvareller fra Munchmuseets samling. Idéen var å utforske «sjelens ensomhet» gjennom fremstillinger av kvinnekroppen. Blant annet har Emin valgt ut Munchs Modell ved kurvstolen fra 1919–20 og Sittende akt: Morgen fra 1922–25 – verker som hun personlig kjenner seg igjen i og som i likhet med flere av hennes egne malerier sentrerer seg rundt følelser som sorg, tap og lengsel. 

De utvalgte verkene av Munch utstilles side om side med 25 av Emins egne verker. De fleste fra det siste tiåret, og noen er skapt spesifikt til denne utstillingen. Blant annet maleriet I am the Last of My Kind fra 2019, hvor Emin fremstiller kvinnekroppen med sin karakteristiske spontane penselstrek i blå og rosa nyanser. Teksten i bakgrunnen virker selvbekjennende og uttrykker en sorg over hennes aldrende kropp og handler om traumatiske erfaringer fra oppveksten henvendt til en person hun har en relasjon til. Også et mindre antall av Emins tidligere arbeider er med på utstillingen. Blant annet filmen Homage to Edvard Munch and All of My Dead Children fra 1998 og verket My Bed fra 1998, en ikonisk installasjon for det 20. århundrede som består av kunstnerens egne uoppredde seng omgitt av tomflasker, søppel og skitne klær. Disse verkene er inkludert da de tydelig viser hvordan Munch har vært en katalysator for Emin tidlig i karrieren.  

Sjelens ensomhet viser Munchmuseets ønske om å belyse Munchs modernisme ut ifra et samtidsperspektiv. Det er første gang Emin og Munchs verker forenes i en utstilling, og den tydeliggjør hvordan begge kunstnere – født med akkurat 100 års mellomrom – bruker kunsten som inngang til følelseslivet. Utstillingen vil gi oss et innblikk i det varierte kunstnerskapet til en av nåtidens viktigste og mest omdiskuterte samtidskunstnere. 

Denne utstillingen har også blitt et personlig prosjekt for Brandtzæg, ikke minst fordi arbeidet med den har strukket seg over flere år. «Det har vært mange hindre og utsettelser grunnet byggeforsinkelse, koronasituasjonen samt Emins kreftsykdom. Det å ha jobbet med utstillingen i så mange år, faktisk 4, gjør det ekstra spennende å se den komme på plass», forteller Brandtzæg som i forbindelse med utstillingen publiserer et omfattende, illustrert essay. 
Utstillingen vises til 2. januar 2022. 

Sittende akt, Morgen, olje på lerret, 1922-1925. Munchmuseet

Satsing på samtidskunst 
Med to nye konsepter lanserer MUNCH også en større og kontinuerlig satsing på samtidskunst. Edvard Munch Art Award ble for første gang utdelt i 2015. Utmerkelsen tildeles en kunstner under 40 år i etableringsfasen som har markert seg som særlig talentfull i løpet av de siste fem årene. En del av premien er en separatutstilling i nye MUNCH. I 2015 ble prisen tildelt den franske kunstneren Camille Henrot, og Henrot er først ut med utstilling høsten 2022. 

Dessuten blir OSLO SOLO en helt ny serie separatutstillinger, hvor samtidskunstnere tidlig i karrieren får mulighet til å utvikle sin praksis. I den aller første utgaven, som presenteres i starten av 2022, er kunstneren Sandra Mujinga (f. 1989) og formidleren Zeenat Amiri (f. 1988) invitert. Begge vil undersøke spørsmål knyttet til tilhørighet og fremmedfølelse.

Det er ingen tvil om at det nye Munchmuseet byr på et spektakulært åpningsprogram i spennende og nytenkende rammer. Detaljene og synet av museets innside får vi ha til gode til 22. oktober. Det blir rett og slett en stor dag når det nye hjemstedet til Norges viktigste kunstner åpner.