Cecile B. Evans, for a Future Adaptation of Giselle (Willis’ battle of whatever forever), 2021. Gjengitt med tillatelse av kunstneren og Kistefos Museum. Foto: Jon M. Sandbu.

Den franske kuratoren Martha Kirszenbaum om årets utstilling i The Twist på Kistefos-Museet.

Martha Kirszenbaum (f. 1983) er travel, men har endelig funnet tid til å snakke med KUNST på telefonen fra Paris. Hun prater fort og engasjert, med markant fransk aksent. Kirszenbaum forteller at hun har master i politisk historie og kulturstudier, og har jobbet for store kunstinstitusjoner verden rundt helt siden hun var i starten av 20-årene. 31 år gammel etablerte hun et galleri og et utvekslingsprogram i Los Angeles, og hun er regelmessig bidragsyter i flere internasjonale kunstmagasiner. Hun har dessuten allerede en imponerende merittliste som kurator. I 2019 var hun den yngste noensinne som har kuratert den franske paviljongen på Veneziabiennalen, sammen med kunstneren Laure Prouvost. Nå har hun blitt headhuntet til å lage årets gruppeutstilling på Kistefos-Museet, i det prisvinnende bygget The Twist.

Hva er utgangspunktet for utstillingen Liquid Life?

– Jeg ville reflektere over tankegodset til den polske sosiologen Zygmunt Bauman (1925–2017). I 2000 utga han en veldig interessant tekst kalt Flytende modernitet. I denne tar han opp menneskers forhold til teknologi i postmodernismen, som han mener vi befinner oss i nå. Han forklarer at vi tror all den nye teknologien hjelper oss, og at den gjør kommunikasjon lettere. Samtidig opplever vi at desto mer flytende og flyktig forholdet mellom mennesker blir, desto mer atskilt blir vi fra hverandre. Dette resonerer veldig etter et år med pandemi og lockdown, hvor nesten all kontakt har foregått gjennom teknologi. Vi har begynt å føle oss isolerte og mer ensomme.

Hvordan valgte du de deltakende kunstnerne, som er fra Frankrike, Norge og USA?

– Som kurator har jeg alltid en liste med kunstnere jeg er interessert i, og noen av dem har jeg kjent i flere år. Pierre Huyghe (Frankrike), Laure Prouvost (Frankrike) og Cécile B. Evans (USA) er alle utrolige filmskapere. Men de bruker film som element i større installasjoner. Det synes jeg er en interessant tilnærming. Sandra Mujinga er en ung norsk kunstner som jeg har oppdaget nå nylig, og jeg hadde veldig lyst til å vise noen av hennes dystopiske figurer som hun kaller The gatekeepers. De ligner høye trær eller store mennesker som våker over deg. Max Hooper Schneider (USA) har tidligere vært assistenten til Pierre Huyghe, og lager også veldig dystopiske verk. Han kombinerer installasjon og natur på en veldig fysisk måte, vil jeg si. Ane Graf (Norge) ble faktisk foreslått av Kistefos, men jeg kjente allerede til arbeidene hennes fra Veneziabiennalen og synes det er spennende å inkludere henne. Olivia Erlanger (USA) lager installasjoner med havfruehaler som henger ut av vaskemaskiner, og jeg elsker kontrasten mellom dette semi-naturlige og industrielle.
    Jeg ønsket samtidig å ha et element av lyd i utstillingen. Det er instinktivt, fordi jeg er vant til å bo i storbyer som Paris, New York og Los Angeles hvor det er støy hele tiden. Den nydelige stillheten i skogen på Kistefos var veldig nytt for meg, og jeg ville fylle den med musikk. Så jeg har fått den franske produsenten Soundscape by Samson til å lage et lydverk spesielt for denne utstillingen. Når du går mot The Twist, blir du drevet av musikken som lokker deg inn.

Martha Kirszenbaum

Annonse

Hvordan forholdt du deg til omgivelsene på Kistefos og bygningen The Twist?

– Utstillingen reflekterer over konseptet flytende modernitet. Men også det flytende i en mer konkret definisjon av ordet. The Twist er bygget som en bro over en elv. Og elven som flyter og flyter, er igjen en metafor for mange ting. Hovedtemaet i Liquid Life er forholdet mellom mennesker og natur, og jeg ble inspirert av arkitekturen i seg selv. Den er veldig futuristisk og nesten «post-human», midt i de mystiske norske skogene. Det handler også om hvordan vi mennesker forsøker å ta over naturen, selv om det er gjort på en særdeles vakker måte på Kistefos. Det er en imponerende krasj mellom natur og arkitektur.
    Derfor var det viktig for meg at alle kunstverkene monteres på en måte som kobler dem til både innsiden og utsiden av bygningen. Vi har for eksempel dette lydverket hvor du hører vann, vind og trær, og en serie utendørs musikk- og danseperformancer som kan ses fra innsiden. Det er nesten som om utstillingen blør. Ikke som i å blø blod, men som når noe kommer over i et annet element. At kunsten flyter ut i naturen. Og naturen har på en måte invadert The Twist, etter å ha vært forlatt av mennesker i flere tiår, kanskje århundrer. Laure Prouvost lager kunstig vann av harpiks, fylt med objekter fra både natur og teknologi, lik en post-apokalyptisk innsjø. Pierre Huyghe lager en stor skulptur av kun biologisk nedbrytbare materialer som sukker, salt og agar, og som kommer til å smelte i løpet av utstillingsperioden.
    Et annet tema i utstillingen er norsk folklore. Max Hooper Schneider skal tilbringe en måned på Kistefos i forkant utstillingen og utforske norske tradisjoner, deriblant eventyr om elver og vann. Men også heavy metal-musikk. Soundscape by Samson har samarbeidet med musikere, blant annet norske Nils Bech, som forteller et eventyr i lydverket. På denne måten knyttes utstillingen også til norsk kultur.

Er bevissthet om miljøproblemer og klimaforandringer relevant i denne utstillingen?
– På en måte, ja. Flere av kunstnerne tar opp denne tematikken i verkene sine. Men mer overordnet handler det om økologi som i forholdet mellom natur og mennesker. Og mellom natur, mennesker og teknologi. Hvordan de kolliderer, hvordan de kan eksistere sammen, og hvordan de kan inspirere hverandre.

Ane Graff, The Goblets (Soil Edition), 2021. Gjengitt med tillatelse av kunstneren og Kistefos Museum. Foto: Jon M. Sandbu.

Sandra Mujinga, Coiling, 2019. Gjengitt med tillatelse av kunstneren og Kistefos Museum. Foto: Jon M. Sandbu.