Eugène Jansson: Flottans badhus, 1907. Thielska Galleriet

Mange nordmenn har besøkt Prins Eugens Waldemarsudde i Stockholm. Langt færre har nok tatt turen til Thielska Galleriet på Blockhusudden ytterst på Djurgården. Men den lange turen ut er verd prisen. De besøkende vil oppleve en av de virkelige kunstperlene i den svenske hovedstaden. En ny bok forteller den samlede historien om museet.

Thielska Galleriet ble bygget 1904–1907 for finansmannen og kunstsamleren Ernest Thiel (1859–1947) for å huse hans store kunstsamling. Det er tegnet av datidens mest kjente arkitekt i Sverige, Ferdinand Boberg, som også hadde tegnet Waldemarsudde som ble bygget på samme tid. Thielska utmerker seg imidlertid med vakre og stilrene dekorative detaljer. Galleriet ble innviet som en kombinert privatbolig og museum 17. mars 1907 med en stor maskeradefest.

Usedvanlig livsløp

Ernest Thiel var en særpreget personlighet med et usedvanlig livsløp blant datidens svenske og nordiske kunstsamlere. Han var født i Norrköping dit hans belgiske far Jean Jacques Thiel hadde flyttet i 1857 for å arbeide i tekstilindustrien. Moren Fanny kom fra Frankfurt og var av jødisk avstamning. I 1867 flyttet familien til Stockholm der faren startet en liten handelsvirksomhet. Ernest Thiel utdannet seg innenfor handel og bankvirksomhet og fikk raskt jobb hos Wallenberg-familiens Stockholms Enskilda Bank. Det var imidlertid først etter at han i 1884 hadde foreslått for Härnösandsbanken at den skulle åpne filial i Stockholm og at han selv skulle bli banksjef, at han for alvor startet oppbyggingen av sin formue ved formidling av store utenlandslån til den svenske staten. I 1891 startet Thiel sin egen bank, Stockholms Kredit- och diskontoförening. Utover på 1890-tallet samarbeidet han også aktivt med K.A. Wallenberg, bl.a. om utbyggingen av feriestedet Saltsjöbaden. Her bygget Thiel hus for sin og brorens familie, og kunstnerne Oscar Björck og J.A.G. Acke sto for den kunstneriske utsmykningen. Thiel og Wallenberg investerte også stort i gruvedriften i Gällivare i Norrland.

Ernest Thiel omgikkes i stor grad andre jødiske familier, og det var slik han traff sin første hustru, Anna Josephson (1863–1947), kusine av kunstneren Ernst Josephson. De giftet seg i 1884 og bosatte seg i Villastaden nord for Humlegården. Til sammen fikk de fem barn. Men den ekteskapelige idyll skulle ikke vare mer enn drøyt ti år. I 1895 møtte Ernest Thiel den ti år yngre og norskfødte Signe Maria Hansen. Hun kom fra enkle kår, hadde vokst opp som fosterbarn, men giftet seg med en grosserer Fritjof Hansen, som imidlertid døde i 1894. De hadde en sønn som også døde, året etter. Venner sørget for at Signe fikk jobb som guvernante hos Arthur og Alice Thiel. Alice satte imidlertid en stopp for engasjementet da hun merket at hennes mann hadde fått følelser for Signe. I stedet skulle det bli Ernest og Anna Thiel som ga henne en plass. Ernest ble stormende forelsket i Signe, og i november 1897 tok han ut skilsmisse fra Anna. Samme år giftet han seg med Signe. Skilsmissen kostet Thiel kontakten med både familien og nære venner. Den skulle derimot føre til en radikal endring i hans liv.

Carl Larsson: Signe Thiel, 1900. Thielska Galleriet

Edvard Munch: Portrett av Ernst Thiel, 1907. Thielska Galleriet

Fra bank til kunst

Signe hadde ført et åpent hus i sitt første ekteskap, og knyttet kontakter med flere kulturpersonligheter, som forfatterne Verner von Heidenstam og Oscar Levertin. Gjennom Signe fikk Ernest Thiel nå tilgang til landets fremste kunstnere. Dette var et helt nytt miljø for en mann som inntil da hadde levd et besteborgerlig liv med fokus på sine finanser. Thiel hadde før han møtte Signe ikke interessert seg nevneverdig for hverken kunst eller litteratur. Nå gjorde han bekjentskap med betydelige svenske kunstnere som Bruno Liljefors, Eugène Jansson, Carl Larsson, Anders Zorn og J.A.G. Acke. Blant forfatterne ble han en nær venn av Hjalmar Söderberg.

Som mesén fikk Thiel størst betydning for Liljefors og Jansson. Liljefors hadde ikke hatt noen særlig suksess før Thiel begynte å interessere seg for hans kunst. Thiel kjøpte sitt første Liljefors-maleri, Morgonstämning vid havet, på en utstilling i Stockholm i 1896. Dette skulle bli starten på Thiels kunstsamling. Han forsøkte å lansere Liljefors gjennom utstillinger både i Sverige og i utlandet, men salget var magert. Det endte med at Thiel kjøpte i alt 19 malerier for til sammen 38 000 kroner. I tillegg betalte han kunstneren 15 000 kroner pr. år mot at han kunne få velge et antall bilder for samme beløp. I alt kjøpte Thiel 51 malerier av Liljefors. Ikke så overraskende at de to ble nære venner!

Den samme økonomiske frihet fikk Eugène Jansson gjennom Thiels mangeårige innkjøp fra 1898. Selv da Jansson gikk over til hovedsakelig å male nakne menn som en del av tidens vitalisme i kunsten, fortsatte Thiel å kjøpe hans bilder. Det å bli innkjøpt av en stor samler som Thiel førte også til oppmerksomhet og innkjøp fra andre kunstsamlere. De betydeligste svenske samlerne foruten Thiel var Pontus Fürstenberg i Göteborg, Conrad Pineus, Klas Fåhreus og Carl Robert Lamm. De aller fleste av dem, inkludert Thiel, støttet Konstnärsförbundets kunstnere, de såkalte Opponenterna, som fra 1880-tallet hadde protestert mot Konstakademiens motvilje mot den moderne kunsten og Nationalmuseums konservative innkjøpspolitikk.

Thielska Galleriet sett fra hagen. I forgrunnen Gustav Vigelands skulptur Mann med kvinne i fanget, 1907. Foto: Melker Dahlstrand

Munch og Vigeland i sentrum

Ernest Thiel kom til å få stor betydning også for to norske kunstnere; Edvard Munch og Gustav Vigeland. Thiel kontaktet Vigeland i 1904 da denne holdt på med utkastet til Abel-monumentet. Gjennom venner og familie hadde han hørt at Vigeland slet med å finansiere det store monumentet. Thiel sendte billedhuggeren 2000 kroner for å avhjelpe situasjonen, og som et forskudd på fremtidige innkjøp. Hans støtte og rykter om at Abel-monumentet kunne havne i Sverige, sørget for at monumentkomiteen sikret at verket forble i Norge. Vigelands mest originale monument ble satt opp i Slottsparken i Kristiania i 1908. Men utkastet støpt i bronse havnet i Nationalmuseum i Stockholm.

I 1906–1907 gjentok det samme seg. Vigeland var nå i gang med sin store fonteneskulptur tenkt til Eidsvolls plass. Igjen vakte utkastet enorm oppsikt, men med manglende midler til gjennomføring av prosjektet bredte frykten seg nok engang for at det skulle forsvinne til utlandet. I brev til Vigeland uttrykker Thiel at «säger kommunen nej, så inträder jag i dess ställe. Men låt detta stanna mellan oss». Kommunen vedtok planene, men Thiel bidro likevel generøst med hele 50 000 kroner til oppføring av fontenen.

Thiel fikk glede av sin pengegave gjennom adgangen til å erverve fire av Vigelands mest betydelige figurgrupper; Mann med kvinne i fanget (1905), som i samtiden ble regnet for å være «usedelig», Mann og kvinne (1906), Eldre mann og pike (1906) og Mor og barn (1907). Alle skulpturene er plassert på Vigeland-terrassen, en halvsirkelformet del av hagen på Thielska. I tillegg utførte Vigeland en portrettbyste av Thiel i 1907.

Ernest Thiels kontakt med Munch ble formidlet gjennom Friedrich Nietzsches søster Elisabeth Förster-Nietzsche. Signe Thiel hadde nemlig introdusert sin mann for den tyske filosofen, og Thiel kom til å oversette fire av Nietzsches verker til svensk. Förster-Nietzsche foreslo at Thiel gjennom henne skulle bestille et portrett av hennes bror. Munch malte sitt velkjente portrett av Nietzsche i 1906, og det ble innledningen til Thiels sterke interesse for Munchs kunst. Samtidig ervervet Thiel nemlig et portrett av Förster-Nietzsche og en versjon av Pikene på broen som hadde vært i eie av en annen av Munchs meséner, Max Linde. Våren 1907 inviterte Thiel Munch til Stockholm for at han skulle male hans portrett. Munch slet med portrettet, og ble til slutt så frustrert at han kjørte knyttneven gjennom det. Mye tyder på at Munch ikke maktet å komme den svenske mesénen helt inn på livet. Men deres forhold besto, og etter hvert kjøpte Thiel ytterligere ni malerier av Munch, bl.a. Fortvilelse (1892). Bildene på Thielska Galleriet utgjør dermed den største samlingen av Munchs malerier utenfor Norge.

 

Gustav Vigeland: Eldre mann og pike, 1906. Thielska Galleriet

Edvard Munch: Portrett av Friedrich Nietzsche, 1906. Thielska Galleriet

Staten kjøper Thielska

Ekteskapet med Signe begynte å knake i sammenføyningene allerede i 1910, og i september 1915 døde hun av en overdose opium. Omtrent samtidig var verdien av Thiels aksjer i ferd med å falle dramatisk, men han holdt fortsatt hodet over vannet gjennom de gode konjunkturene under 1. verdenskrig. Innkjøpene av kunst måtte imidlertid mer eller mindre opphøre, og etter krigen da lavkonjunkturen og den økonomiske krisen satte inn, var Thiel nødt til å selge noen av sine malerier av utenlandske kunstnere, bl.a. van Gogh og Gauguin. Han var imidlertid opptatt av å bevare samlingen intakt, og det endte med at den svenske staten kjøpte Thielska Galleriet i 1924 for 1,5 millioner kroner. Museet drives i dag av en stiftelse. Det viser også utstillinger med samtidskunst og av historiske kunstnere som ikke finnes i museets samling.

Vakker bok om Thielska Galleriet

For første gang er det kommet ut en bok som forteller den samlede historien om Thielska Galleriet med undertittelen Konsten – Huset – Tiden. Museets tidligere sjef Patrick Steorn gir en introduksjon til kunstsamleren Ernest Thiels liv og virke. Martin Rörby tar for seg husets arkitektur, Catharina Nolin forteller om den særegne naturhagen, Per Widén behandler Thiels kunstsamling og Thiel som samler, Charlotta Nordström om Thiel i forhold til andre samtidige samlere og Hans Ruin tar for seg Thiels forhold til Friedrich Nietzsche og arbeidet med oversettelsen av hans verker. Sophie Allgårdh er den første som har undersøkt pressens behandling av Thielska Galleriet, særlig kritikken rundt statens overtagelse i 1924. Boken er rikt illustrert med blant annet bilder fra samlingen og historiske foto.