Multikunstneren i arbeid.

For multikunstneren som runder 80 år 25.05.21 har det vært like naturlig å forfølge sitt akademiske som kunstneriske potensiale. Det er kanskje ikke så rart når kreftceller i mikroskopet fremstår som komplette grafiske verk.

Designer, maler og grafiker. Glasskunstner, forfatter og låtskriver. Professor i medisin ved Columbia University (New York) og tidligere direktør for Radiumhospitalet. President i Den Europeiske Patologforening.  Det er litt overveldende å ta inn over seg CV`n til Jan Vincents Johannessen, som også omfatter styrelederverv ved Sørlandet Kunstmuseum og Nationalteateret:

-Mine interesser er varierte, det handler mer om min måte å overleve på enn ambisjoner.  Jeg har aldri landet på hva jeg egentlig skal bli når jeg blir voksen. Det vet jeg fortsatt ikke.

Heller klatrevegg enn karrierestige
Han er lun og mild. Men også en karakter som ikke passer inn i noen båser, selv om han har en nesten irriterende evne til å mestre dem alle sammen. Vitaliteten og engasjementet tilsier halve alderen, merittlisten tilsier flere livsløp.

Som kunstner har Johannessen i perioder tjent mer enn direktørjobben genererte. Men dette er en ydmyk person som ikke lar anders oppfatning av suksess ta for stor plass:

-Jeg har ofte fått kred for mer enn fortjent. Egentlig burde ingen måle seg mot andre enn seg selv.

Både innen medisin- og kunstnerprofesjonen regjerer tydelige hierarkier. Bare de mest vellykkede og ambisiøse når toppen. Men posisjoner er egentlig helt uinteressant for Johannessen, ut over hva disse kan brukes til.  Kanskje er nettopp den holdningen juvelen i motoren hans:

 -Jeg fordrar ikke såkalte karrierestiger, for skal du opp ett trinn må du dytte ned noen andre. Jeg liker variasjonen og foretrekker klatreveggen. Hvis prosessen med et maleri går i stå har jeg mange andre prosjekter å jobbe med inntil videre. Dermed stresser jeg ikke når det oppstår motstand i en prosess.

Det viktige skjer dessuten sjelden der framme man tror målet er:

–  Det er i periferien av synsfeltet det spennende skjer. Det gjelder å følge nøye med for å oppdage potensiale og uventede løsninger. For meg er selve arbeidet det interessante, egentlig har jeg ikke behov for å stille ut verkene.

Multikunstner Jan Vincents Johannessen er maler, grafiker og glasskunstner. Blant annet.

Annonse

Harmoni og død

Hvis man deler dine mange prosjekter inn i to hovedpraksiser, det akademiske og det kreative. Påvirker de to feltene hverandre?

-Ja, det tror jeg. Akkurat som jeg ville vært en annen person om jeg valgte å forske på ett molekyl hele livet. Min interesse for det kunstneriske har alltid ligget der, som skoleflink og nysgjerrig havnet jeg tilfeldigvis i en akademisk setting. Samtidig er det enormt mye estetikk i biologien. En kreftcelle sett gjennom mikroskop kan være et komplett grafisk verk.

Du har arbeidet mye med alvorlig sykdom, både i forhold til pasienter, pårørende og i forskningssammenheng. Kreftvitenskapen står i kontrast til dine malerier som kan fremstå som drømmende, vakre harmonier. Er dette en måte å balansere tilværelsen på?

-Absolutt. Jeg tror egentlig at i alt jeg gjør er det et sentralt element av nøyaktighet og kontroll, men også frihet og lekenhet. De to variablene utfyller hverandre både innen medisin og kunst.

I Johannesens designlinje av glass ser man stramme former. Organiske objekter som gjerne har en dobbel funksjon. Maleriene er ofte abstrakte, bygget opp av lag på lag i en lys palett. Plutselig er lerretet en tøysko. Det er altså mulig å vandre rundt i denne kunstnerens abstraherte, drømmende univers. Bokstavelig talt.

Johannessen har designet Gemini Glassvase for Magnor Glassverk. Foto: foto Mona Nordøy

Julekule «Himmel på Jord», design for Magnor glassverk. Foto: Mona Nordøy

I lære hos Weidemann

Johannesesn var selvlært som kunstner, men vennskapet med Jacob Weidemann ble sentralt for hans utvikling:

– Venner eller elev og lærer. Vi representerte nok litt forskjellige ting for hverandre, jeg bisto ham med det medisinske. Det er fantastisk å få kritikk av mennesker som vil at du skal bli bedre, ellers er kritikk noe helt meningsløst å forholde seg til. Første gang Weidemann så mine malerier bad han meg gi dem til noen jeg ikke likte.

Fortell!

-Han syntes bildene var bra, men kalte dem Esperanto,- universalspråket som hele verden kan. Jeg fikk beskjed om å jobbe mer med å finne min egen stemme, stole på min intuisjon. Bekjentskapet med Weidemann ble retningsgivende for min estetiske utvikling.

Ett nytt punkt på Johannesens CV ble dermed boka Kunsten å leve, med bilder av Jakob Weidemann.

Du fyller 80 år og forteller at du jobber mer enn noensinne. Du kjenner ikke på slitenhet, eller at du rett og slett har fortjent litt fri?

– Jeg er ikke trett, med det har blitt for lite fotballtrening under pandemien. Mye av det jeg jobber med, både den kreative delen og mitt medisinske engasjement i stiftelser og andre prosjekter, foregår inni hodet. Barnebarnet mitt spurte om jeg holdt på å legge ny karrierekurs fra lenestolen. Ha ha, ja jeg vet jo som sagt ikke helt hva jeg vil lande på når jeg blir helt voksen.

En karakter som ikke passer inn i noen båser, selv om han har en nesten irriterende evne til å mestre dem alle sammen. Foto: Camilla Prytz