Kielland, Else ChristieBylandskap (1948). Tangensamlingen. Foto: SKMU

Ved Sørlandets Kunstmuseum (SKMU) kan publikum frem til medio august stifte nærmere bekjentskap med modernismen gjennom et utvalg verk fra Tangen-samlingen. Utelukkende kvinnelige kunstnere denne gangen, det er ikke tilfeldig. 

Aktuelle kunstnere i utstillingen: 

Gunnvor Advocaat / Else Alfelt / Synnøve Anker Aurdal / Anna-Eva Bergmann / Franciska Clausen / Agnes Cleve / Siri Derkert / Else Fisher-Hansen / Else Hagen / Sigrid Hjertén / Tora Vega Holmström / Tove Jansson / Dora Jung / Irma Salo Jæger / Gudrun «Nusken» Jørgensen / Rita Kernn-Larsen / Else Christie Kielland / Berit Soot Kløvig / Gudrun Kongelf / Julie de Holmberg Krohn / Oda Krohg / Sonja Ferlov Mancoba / Vera Nilsson / Doro Ording / Sidsel Paaske / Aase Texmon Rygh / Teddy Røwde / Sigrid Maria Schauman / Joronn Sitje / Inger Sitter / Mouche Thomsen / Elsa Thoresen / Nína Tryggvadóttir / Charlotte Wankel 

Modernisme betegner en rekke kulturelle bevegelser som sprang ut av store samfunnsomveltninger mot slutten av 1800-tallet og utover på 1900-tallet. Menneskets evne til å skape, endre og utvikle sto sterkt i denne retningen, som resulterte i radikale kunstuttrykk.   

SKMU sier i sin omtale av utstillingen Modernismens Pionerer at de kvinnelige kunstnerne under modernismen var blant de mest radikale og eksperimentelle i samtiden. Samtidig er de marginalt representert i kunsthistorien og i kunstmuseenes samlinger. Utstillingen presenterer dermed flere ukjente nordiske verk og kunstnerskap fra perioden 18901960. Institusjonen vil bidra til å komplettere kunsthistorien og gi ny forståelse av tidsepoken og modernismen som retning. 

Utstilling som debattinnlegg
Modernismens Pionerer kan også ses som et innlegg i en aktuell debatt: Hvordan forholde seg til en gjennomgående underrepresentasjon av kvinnelige kunstnere i kunstsamlingene. Rene kvinneutstillinger som dette anses, av noen, som nødvendige korreksjoner og suppleringer av en mangelfull og mannsdominert historieformidling. Man må aktivt løfte fram kunstnerskap som gjennom lang tid har blitt oversett og dermed usynliggjort. 

Samtidig kritiseres utstillinger som tar utgangspunkt i kunstnernes kjønn for å bidra til enda mer isolering av marginaliserte utøvere 

Det diskuteres hvorvidt kunstmuseene bevisst bør kjøpe inn mer samtidskunst laget av kvinner enn av menn for å aktivt utjevne den prosentmessige underrepresentasjonen i samlingen. Kritikerne av en slik kvoteringspolitikk påpeker at det virker diskriminerende mot samtidens mannlige kunstnere, som da vil få dårligere kår enn sine kvinnelige kolleger. De uttrykker også bekymring for hvorvidt kjønnskvotering vil gå på bekostning av kvalitet, hvilket igjen kan ramme de kvinnelige kunstnernes omdømme. 

Forsvarerne av kvoteringsinnkjøp peker på at mange tiår med strukturell diskriminering aktivt må reverseres gjennom målrettede tiltak. Med kunnskap om at ca. 80 % av all kunst som omsettes på det private markedet er av mannlige kunstnereer det nødvendig at offentlige institusjoner går foran med tydelige likestillingsgrep. Når kvinnelige kunstnere oppnår samme anerkjennelse og visningsgrad som menn, vil likestilling automatisk nå det kommersielle kunstmarkedet. 

Berit Soot Kløvig: Masken. Tangensamlingen. Foto: SKMU

Diskriminering som historisk dokumentasjon
Noen få av landets kunstmuseer har allerede oppnådd en 50/50 kjønnsfordeling av kunstnerne i samlingen, for eksempel Kunstmuseet Nordtrøndelag og KUBE/Jugendstilsenteret i Ålesund. Mens landets mest markante aktør i sammenhengen, Nasjonalmuseet, bare har ca13 % kvinnelige kunstnere (tall fra 2019). Enda er det en lang vei å gå, men ikke alle er enige i at målet må være full likestilling. 

Enkelte mener at å likestille samlingene prosentmessig mellom kjønner å kamuflere diskrimineringen som har foregått. Historien skal ikke skrives om, selv om den er ubehagelig. Problemstillingen ligger nær den nylige debatten rundt statuer. Norge og Vesten har hatt en hang til å sette mannlige helter på sokler. Noen av dem med et verdisyn som ikke helt passerer dagens forståelse av hva som er beundringsverdig. Skal man da rive statuene, eller la dem stå som en dokumentasjon på den posisjonen hvite, hetero menn med makt har hatt?  

De mannlige kunstsamlingene fra tidligere epoker forteller om verdier og endring i samfunnet. Samtidig mister vi deler av kulturarven om vi unnlater å supplere inn de kunstnerne som i sin samtid ble ansett som ubetydelige på grunn av sitt kjønn 

Problematikken omfatter også andre diskriminerte minoriteter som samer og kvener. Igjen er tallene tydelige. I Nasjonalmuseets samling av nordiske verk er bare 0,29 % av samiske eller kvenske kunstnere (tall fra 2019).  

Stina Høgkvistdirektør for Nasjonalmuseets samling, informerer om at denne problematikken ligger høyt oppe i bevisstheten. Institusjonen jobber både med å supplere samlingen med kvinnelige kunstnere fra tidligere epoker samt innkjøp av 50 % kvinnelig samtidskunst. Nasjonalmuseet har også et team som arbeider med blindsoneproblematikk. De undersøker hvorfor skjevheter har oppstått, og hvordan de kan utjevnes og unngås i framtiden. 

Sørlandets Kunstmuseum ønsker med denne utstillingen å bidra til diskusjoner og refleksjoner rundt temaet og poengterer samtidig at Modernismens Pionerer er en kjønnsnøytral tittel. Dette for å understreke at prosjektet viser faglige dimensjoner ved modernismen som prosjekt og epoke. 

Mouche ThomsenAbstraksjon (1949). Tangensamlingen. Foto: SKMU

Sonja Ferlov MancobaSolidaritet (1966)Tangensamlingen. Foto SKMU